KAPITTEL 1
De tidligste mennesker og samfunn
INTRODUKSJON
Menneskets historie starter i Afrika. Der utviklet ulike menneskearter seg gjennom millioner av år. For ca. 300 000 år siden dukket Homo sapiens, det tenkende mennesket, opp. Drevet av klimaendringer og jakten på næring spredte menneskene seg seinere til resten av verden. En gang etter utvandringen fra Afrika opplevde Homo sapiens en kognitiv revolusjon. Det var et viktig skritt på vei mot den særegne kulturen som et typisk for mennesket som art. Språkevnen utviklet seg, og de første symbolske kulturuttrykkene ble skapt: bilder, utskårede figurer og etter hvert musikkinstrumenter og mer sofistikerte våpen.
Oppfinnelsen av jordbruket ca.10 000 år f.Kr. åpnet et helt nytt kapittel for menneskeheten. Dyrkingen av mat og temming av dyr førte til små, faste bosettinger og større tilgang på næring. Etter hvert slo bosettingene langs noen av verdens store elver seg sammen til byer og sivilisasjoner. Avanserte vanningssystemer og spesialisering av arbeidet betydde høyere matproduksjon og folkevekst. Overskuddet på mat gjorde at ikke alle behøvde å jobbe med jorda, og større sosiale forskjeller utviklet seg. En ny herskerklasse, støttet av organisert religion, fikk kontroll over samfunnet. Oppfinnelsen av skriftspråket effektiviserte administrasjon og skatteinnkreving. De tidlige sivilisasjonene gikk til slutt under, men etterlot seg spor som fremdeles preger oss.
Målet for dette kapitlet er at du skal kunne
- gjøre rede for viktige endringer i hvordan mennesker har skaffet seg mat og brukt naturressurser, og vurdere betydningen av dette for mennesker og et bærekraftig samfunn
- reflektere over hvorfor historikere deler inn fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier
- gjøre rede for hvordan handel og økonomiske systemer har påvirket maktforhold og menneskers liv
- reflektere over hvordan fortiden former oss som mennesker
- presentere viktige demografiske endringer og vurdere årsaker til disse endringene og virkninger av dem for mennesker og samfunn
I kapitlet bør du merke deg
- de viktigste stadiene i menneskets utvikling
- den kognitive revolusjonen og framveksten av språk og kulturuttrykk
- livsvilkårene for jegere og samlere
- hvorfor jordbruksrevolusjonen ca. 10 000 år f.Kr. startet i «den fruktbare halvmånen»
- fordeler og ulemper ved overgangen til jordbruket
- vannets og religionens betydning for de første sivilisasjonene
- spesialiseringen av arbeidet i Mesopotamia og Egypt
- hvorfor oppfinnelsen av skriftspråket var så viktig
- hvordan klimaendringer og geografiske forhold påvirket folkegruppers vandringer
En lang forhistorie
Historie handler om menneskets tid på jorda. Den er både lang og kort. Bare se her: Vår klode har eksistert i ca. 4,5 milliarder år. Enkle livsformer oppsto trolig for 3,9 milliarder år siden. For omkring 500 millioner år siden skjedde det en enorm oppblomstring av nye og mer komplekse former for liv, den såkalte kambriske eksplosjonen. En av disse livsformene utviklet seg videre til pattedyrene. De har vært her i ca. 225 millioner år.
Når dukker så vår art opp? De eldste levningene etter menneskeaper, også kalt hominider, er ca. 7 millioner år gamle og er funnet i Øst-Afrika. Den såkalte «Tsjadmannen» var dekket av hår og så ut som en ape. Han hadde en forholdsvis liten hjerne, men kunne gå på to bein.
De første sporene av noe som ligner mer på oss, er ca. 2,5 millioner år gamle. Homo habilis («det nevenyttige mennesket») gikk også oppreist og hadde dermed hendene og ikke minst fingrene frie til å lage enkle steinredskaper til å skjære i kjøtt og knuse bein. På den måten kunne det skaffe enda mer næring til det mest energikrevende organet i kroppen, hjernen.
En seinere grein på menneskets stamtre er Homo erectus («det oppreiste mennesket»). Erectus var den første menneskearten som lærte seg å bruke ilden. For ca. 2 millioner år siden emigrerte noen flokker av dem fra Afrika og videre til Asia og Europa. Der utviklet de seg videre i flere retninger og ble opphavet til nye varianter av mennesker. I Europa oppsto Homo neanderthalis. På isolerte øyer i Indonesia fant småvokste Homo floresiensis (ikke mye over en meter høy) seg til rette. Et annet funn av tidlige mennesketyper er fra Sibir. Levninger av Homo denisova ble ikke analysert og klassifisert før i 2010. Hvor mange uoppdagede varianter som ligger skjult under jorda eller i huler, vet vi naturligvis ikke.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Levninger og klassifisering
Levninger og klassifisering
Mediene melder ofte om nye funn som gjør at historien om menneskets utvikling «må skrives om» og dateres på ny. Levningene fra Marokko i 2017 er eksempel på det. Det første «tenkende mennesket» var plutselig 100 000 år eldre enn det man fram til da hadde antatt.
Når forskerne finner gamle hodeskaller, tenner og skjelettrester, står de overfor flere problemstillinger. For det første består de fleste levningene bare av få fragmenter. Med disse puslespillbitene forsøker man å analysere kroppens anatomi. Hodeskallens form og volum og lengden på ulike bein er avgjørende for klassifiseringen. For det andre må fossilets alder fastslås. I dag gir C-14-målinger og andre dateringsmetoder nokså presise anslag. For det tredje foretar man DNA-analyser av genetisk materiale for å avgjøre slektskap mellom ulike arter, men dette kan bare gjøres på rester som ikke er forsteinet.
Den skarpeste debatten blant forskerne har dreid seg om klassifiseringen av fossilene. I dag er det like fullt bred enighet om hovedkriteriene for stadiene i menneskets utvikling. Oppreist gange er ett av dem. Å gå på to bein var nødvendig for å frigjøre hendene til blant annet å kunne bruke redskaper, og markerer et viktig skille mellom aper og menneskeartene. Hjernevolum er et annet kriterium: jo større hjerne, desto sterkere evne til problemløsning. Fossilene viser økt hjernevolum jo nærmere vi kommer det moderne mennesket.
Stadig nye funn gjør at vi ofte må revurdere kunnskapen om menneskets utvikling. Hvordan bør vi da forholde oss til det forskningen forteller oss om slikt i dag?
Et sent skudd på stammen av hominider er vår egen art, Homo sapiens («det tenkende mennesket»). De eldste skjelettrestene av noe som anatomisk sett nesten er som oss, er funnet i Marokko og er ca. 300 000 år gamle. Gjennom flere hundretusen år var Homo sapiens bare en av flere typer menneskearter som levde på kloden samtidig.
For ca. 70 000 år siden forlot noen små grupper av Homo sapiens Afrika, kanskje på grunn av klimaendringer etter et kjempeutbrudd av den indonesiske vulkanen Toba. Utvandrerne spredte seg både østover og vestover der de støtte på de andre mennesketypene som allerede levde i områdene. For det meste holdt de seg adskilt, men nyere DNA-analyser viser at Homo sapiens må ha paret seg med neandertalere og denisovianere.
I lys av evolusjonens milliarder av år har menneskene med andre ord ikke eksistert særlig lenge. På den andre siden: De minst 300 000 årene Homo sapiens, har vandret på jorda er en lang tid, spesielt med tanke på at hver av oss knapt lever til vi er 100 år.
Vi kan dessuten spørre: Var disse tidlige menneskene mennesker? Anatomisk sett hadde de utvilsomt mye til felles med oss. Men dersom de hadde levd i dag, ville vi ha sett på dem som medlemmer av vår egen art? Er fysiske kjennetegn som stor hjerne, oppreist gange og frie hender det som definerer hva et menneske er?
Den kognitive revolusjonen
Et slående trekk ved menneskeartenes lange historie er hvor lite levemåten deres forandret seg. Generasjon etter generasjon kopierte hverandres måte å gjøre ting på, uansett hvor på kloden de levde. Deres viktigste redskap var steinøksa, og utformingen av den var nesten den samme gjennom millioner av år. Selv om hjernevolumet etter hvert økte noe, finnes det knapt spor av innovasjon og ny teknologi.
FORTID OG FORKLARING - Byttehandel
Byttehandel
Den britiske zoologen og vitenskapsjournalisten Matt Ridley (f. 1958) har en annen forklaring på hvorfor Homo sapiens utkonkurrerte alle andre. Det unike for menneskene var ikke stor hjerne og språklig kommunikasjon. Neandertalernes hjerne var faktisk større, og de snakket sammen. Spesielt for menneskene er at de lærte seg byttehandel, hevder Ridley. Å lage noe som andre hadde lyst på eller behov for, stimulerte til spesialisering og forbedring av eksisterende teknologi. I stedet for at alle lærte å lage de samme steinøksene, kunne noen nå perfeksjonere og videreutvikle dette håndverket. Andre laget smykker, skar ut og dekorterte gjenstander eller utviklet bedre våpen. Resultatet var en eksplosjon av kreativitet uten like tidligere. Tiden var endelig over da den nye generasjonen bare kopierte den forrige. Ridleys teori, som har fått mye oppmerksomhet, blir av kritikerne betraktet som svært spekulativ.
Ridley, M. (2011): The Rational Optimist. Fourth Estate.
Hva er Ridleys viktigste forklaring på at Homo sapiens utkonkurrerte alle andre menneskearter? Er disse mekanismene gode forklaringer på den enorme teknologiske og økonomiske utviklingen i verden?
Fra omkring 50 000 år siden var likevel noe nytt på gang. Homo sapiens lærte seg å bygge båter og kunne dermed kolonisere Australia. De lærte å bruke nål og tråd. De tok i bruk pil og bue og langspyd og ble dyktigere jegere og krigere. De første tegn på religion dukker også opp. Hulemalerier og små skulpturer er symbolske uttrykk for abstrakte tanker og forestillinger. Menneskene begynte å skape kunst og kultur.
Den israelske historikeren Yuval Noah Harari kaller denne overgangen for den kognitive revolusjonen. Noe skjedde i hjernen som gjorde at Homo sapiens for alvor ble «det tenkende mennesket». Evnen til å tenke abstrakt henger nært sammen med språk. Ved hjelp av det kan vi overføre store mengder kompleks kunnskap langt mer effektivt.
Nå er selvsagt ikke mennesket den eneste arten som «tenker», har et språk og lærer av andre i flokken. Aper og fugler har forestillinger om for eksempel fare og kan varsle hverandre gjennom å skrike. Ulver uler, og hvaler kommuniserer ved hjelp av lydsignaler. Til og med insekter kan «fortelle» hverandre hvor det er mat å finne.
Det som skiller menneskets tenkning og språk fra det vi finner i dyreriket for øvrig, er evnen det har til å forestille seg og formidle noe som ikke er konkret eller til stede i øyeblikket. En ape kan nok advare flokken mot en krypende slange som lurer i krattet der og da. Et menneske, derimot, kan informere de andre om at han har sett en slange nær vannkilden, og at de bør passe seg når de skal hente vann. Det kan fortelle om hva som kan skje i framtiden, om det som ennå ikke er opplevd.
Språket gjør det dermed mulig å planlegge mer effektivt. Dersom noen har observert et fristende byttedyr, kan gruppa legge en plan for hvordan jakten kan organiseres. Språklig kommunikasjon og informasjonsdeling var trolig nøkkelen til at Homo sapiens etter hvert utviklet seg til å bli den dyktigste jegeren på jorda.
FORTID OG FORKLARING - Klimaendringer, emigrasjon og overlevelse
Klimaendringer, emigrasjon og overlevelse
Etter at Homo sapiens oppsto i Afrika for ca. 300 000 år siden, var jorda på vei inn i en ny istid. Temperaturen falt med flere grader og gjorde det afrikanske kontinentet tørt og kaldt. Noen forskere tror at antallet mennesker gikk ned fra rundt 100 000 individer til kanskje bare 10 000. Først da temperaturen igjen begynte å stige for ca. 120 000 år siden, var Homo sapiens reddet fra utryddelse.
For omkring 75 000 år siden sto menneskene foran enda en stor trussel. Et utbrudd fra supervulkanen Toba på Sumatra førte til en ny global nedkjøling. Ifølge enkelte forskere overlevde muligens bare ca. 5000 individer. En del av de overlevende emigrerte etter hvert til Europa og Asia. Klimaet i Europa var på den tiden kaldt på grunn av isen som dekte deler av kontinentet. Der var allerede neandertalerne, som var godt tilpasset forholdene. Til slutt var det likevel Homo sapiens som fortrengte, assimilerte eller utkonkurrerte neandertalerne og overlevde. Trolig var det vår evne til gruppesamarbeid som gjorde oss flinkere til å takle de harde omgivelsene.
Da temperaturen steg kraftig igjen ca. 10 000 år f.Kr., oppsto jordbruket og etter hvert de første sivilisasjonene. Siden da har klimaet på kloden vært stabilt varmt. Vi kaller den geologiske perioden Holocen. Likevel har det også vært faser med lokale temperaturvariasjoner. Mest kjent er kanskje «den lille istiden» fra ca. 1500 til rundt 1800.
Kilde: Roberts, A. (2011). The Origins of Us. (Dokumentarserie). BBC.
Er vi bedre eller dårligere rustet til å takle klimaendringer enn tidligere tiders mennesker?
Menneskene er også den eneste arten som bruker språket til å fortelle hverandre historier. Myter skaper fellesskap og samhold innad i en flokk og mellom flokker. Fortellinger om guder og stamfedre, livet og døden, fortiden og framtiden gir identitet og mening. Slike historier motiverer enkeltindivider til å jobbe sammen med kollektive mål og prosjekter, som krig, bygging av forsvarsverk, templer eller vanningsanlegg.
Hvordan oppsto så språket? Når gikk de tidlige menneskene over til å formulere tydelige ord og setninger? Det vet vi faktisk ikke så mye om. Nyere forskning har riktignok påvist at Homo sapiens har en genetisk mutasjon som gjør det mulig å bruke tungen og strupehodet til å artikulere lyder klart. Det kan kanskje ha bidratt til språkutviklingen, men om det er det uenighet blant forskerne.
De siste spor av andre menneskearter forsvinner for omkring 30 000 år siden. Homo sapiens står igjen som den eneste. Hvordan og hvorfor det skjedde, er usikkert. Også neandertalerne hadde forutsetninger for språk. Kanskje utryddet Homo sapiens de andre gruppene med vold? Én mot én ville riktignok en neandertaler kunne rive et menneske i filler. Men fordi de sistnevnte laget mer avanserte våpen og dessuten overførte kunnskap mer effektivt, hadde de like fullt noen store fordeler. For alt vi vet, hadde neandertalernes og denisovianernes forsvinning ingenting med vold å gjøre. Kanskje var den avgjørende faktor rett og slett at Homo sapiens var flinkere til å jakte. Kanskje greide de bedre å tilpasse seg endringer i miljø og klima fordi de ble bedre på gruppeorganisering.
Livet som jegere og samlere
Den kognitive revolusjonen, som trolig skjøt fart fra omkring 70 000 år siden, skjedde ikke over natten, men tok titusenvis av år. Det gikk også lang tid før store samfunnsendringer fant sted. Menneskene fortsatte å leve som jegere og samlere helt til de begynte å dyrke jorda ca. 10 000 år f.Kr. I over 95 prosent av Homo sapiens’ tid på jorda har de jaktet på det de kunne spise av planter og dyr. Fremdeles finnes det folkestammer i verden som lever slik.
Hvordan var så livet som jegere og samlere? Vi skal være forsiktige med å generalisere for mye. Ulike klimatiske og geografiske forhold rundt om i verden gjorde at menneskene måtte tilpasse seg svært forskjellige omgivelser og miljøer. Tilgangen på mat var variert, og store kontraster i temperatur og nedbør skapte ulike forutsetninger for overlevelse. Likevel er det grunn til å tro at menneskene uansett hvor de befant seg, må ha stått overfor noen av de samme utfordringene.
De fleste levde antagelig i grupper på 20–70 personer på stadig leting etter mat. Flokkene var kanskje løselig knyttet sammen i større stammer på mellom 500 og 800 individer. De kledde seg i skinn, og i takt med årstidene og dyrevandringene flyttet de på seg. Næringsgrunnlaget var jakt og fiske, innsamling av insekter, bær, nøtter, frukt og planter. Menyen var med andre ord svært variert. Utgravninger av boplasser viser at de viktigste redskapene var av stein, tre og dyrebein. Til beskyttelse for vær og vind hadde de enkle telt og hytter, eller de søkte tilflukt i huler. Der kunne flokken samles rundt ilden og tilberede maten.
Etter den kognitive revolusjonen utviklet jeger- og samlersamfunnene mer avansert jaktutstyr og verktøy. Først langspyd og etter hvert pil og bue gjorde det mulig å felle store, farlige dyr på avstand. Så effektive ble de til å jakte at svært mange av de store landpattedyrene ble utryddet (se side 240). Harpuner, fiskesnører, fiskegarn og snarer utvidet menyen til også å inneholde fisk og fugl. Med nål og tråd kunne de sy lagdelte klær til beskyttelse mot kulda.
Jegerne og samlerne må ha hatt inngående kjennskap til naturen. Kunnskap om dyretrekk og spor, hvilke planter som er giftige, når på sesongen de forskjellige trærne bar frukt og bærene var modne, var avgjørende for å overleve. Jeger- og samlerlivet innebar variert fysisk aktivitet, og de unngikk derfor mange av de skadene mennesker seinere pådro seg som følge av ensidige arbeidsoppgaver.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Kilder til jeger- og samlersamfunnene
Kilder til jeger- og samlersamfunnene
Det finnes ingen skriftlige kilder fra jeger- og samlersamfunnene. Så hvordan kan vi da vite noe om dem? En viktig kilde er funn av våpen og redskaper. Steinøkser, pilspisser, spyd, nåler og musikkinstrumenter er levninger som indirekte kan fortelle oss mye. Slike levninger er stumme kilder fordi de ikke har noe direkte uttrykt budskap. Avfallshauger knyttet til boplasser og huler der folk har oppholdt seg, er også en type stumme kilder. Analyser av hva de har spist, kan fortelle mye om hvilke dyr de jaktet på, og hvilke planter de samlet inn. En helt ny type stum kilde er DNA. Genetisk materiale fra levninger av både mennesker og dyr gir kunnskap om slektskapsforhold, emigrasjonsmønster og helse.
Håndlagde skulpturer, som Venus av Willendorf (ca. 35 000 år siden), er en annen kategori levninger. De må ha hatt et budskap og er slik sett talende kilder. Men fordi forskerne ikke kan vite sikkert hva skulpturene egentlig symboliserer og var brukt til, blir de stumme kilder. Det samme gjelder hulemalerier og helleristninger.
Antropologiske studier av stammer som fortsatt eksisterer, kan også kaste lys over denne perioden. Man kan naturligvis ikke være helt sikker på at levesettet til dagens stammesamfunn samsvarer med det de omflakkende gruppene hadde for mange tusen år siden. Det er likevel grunn til å tro at de har mye til felles. Livet for jegere og samlere forandret seg sannsynligvis lite over lang tid, og stammesamfunn er tradisjonelt svært konservative.
Se på Venus av Willendorf og bergmaleriene over. Hvordan kan vi bruke dem som kilder?
Vi skal likevel ikke romantisere livet til jegerne og samlerne. Det må også ha vært hardt og uforutsigbart. Hvor lenge de levde, er omdiskutert. Noen eksperter hevder at gjennomsnittsalderen var ca. 20 år, mens andre sier 30–40 år. Sykdom, periodevis underernæring, vold og barskt klima var årsaker til den lave levealderen. Spesielt utsatt var barna, som ofte døde tidlig. Ble de syke, fantes det ingen effektiv medisinsk behandling. Siden gruppene var på stadig vandring, risikerte barn og eldre å bli drept eller forlatt når de utgjorde en ekstra belastning. Men funn tyder likevel på at de svake og hjelpeløse også kunne bli tatt vare på og vist omsorg.
Selv om det daglige strevet for å overleve kunne være tungt, må hverdagen også ha inneholdt andre aktiviteter. Sannsynligvis arbeidet menneskene mindre da enn nå. Når maten var sikret og tilberedt, var det ingen grunn til å jobbe mer på en stund. Renhold og mye annet husarbeid som vi er vant til, eksisterte ikke. Noe tid gikk naturligvis med til å lage og vedlikeholde klær, men det må ha vært tid til å reflektere og pusle med fritidssysler. Muntlige fortellinger rundt leirbålet ga andre ting å tenke på, og musikkinstrumenter sørget for underholdning og gode opplevelser. Dekorasjoner på våpen og redskaper viser kunstneriske ferdigheter. Hulemalerier av reinsdyr, mammut og bison og kvinnefigurer av leire, stein og bein vitner om abstraksjonsevne og symbolsk tenkning. Maleriene og de små skulpturene kan være uttrykk for religiøse forestillinger. Kanskje bildeframstillinger av dyr på magisk vis skulle gjøre jakten mer vellykket, og kvinnefigurene er muligens uttrykk for tanker om fruktbarhet.
Innad i de omstreifende flokkene var det trolig stor grad av likhet mellom medlemmene. Autoritet var basert på individuelle ferdigheter, for eksempel evnen til å spore opp byttedyr. Forholdet mellom kjønnene var sannsynligvis ganske likeverdig, selv om det nok eksisterte en form for arbeidsdeling, basert på fysisk styrke. Mennene jaktet, og kvinnene sørget for innsamling av planter, tilbereding av maten og pass av barna. Den religiøse praksisen var lite organisert og strukturert og ble trolig ikke forvaltet av noe presteskap. Sjamaner med spesielle evner til å helbrede og påkalle gudene og åndene kan likevel ha hatt en viktig oppgave i gruppa.
Jordbruksrevolusjonen
En ny samfunnsform
Rundt 10 000 år f.Kr. dukket det opp en ny samfunnsform som skulle forandre historien. I løpet av de neste tusenårene slo flertallet av jegere og samlere seg ned i permanente bosettinger der de dyrket jorda og holdt husdyr. Jordbrukssamfunnet ble til.
Vi har ingen skriftlige kilder fra denne tiden. Det vi vet, bygger for det meste på arkeologiske utgravninger. De seinere tiårene har dessuten C-14-målinger, analyser av DNA, pollen, årringer, iskjerner og sedimenter gitt oss nye biter i puslespillet av hva som skjedde og hvorfor.
Standardteorien: Jordbruket, en suksesshistorie
Det finnes ulike teorier om hvordan dette historiske veiskillet oppsto, og hva årsakene til det var. Den vanligste går omtrent slik:
Da temperaturen på jorda steg og isen endelig slapp taket, slo noen omstreifende flokker av jegere og samlere i «den fruktbare halvmånen» i Midtøsten seg ned i områder med mer stabil tilgang på mat. Jakt på de store landpattedyrene var vanskeligere siden bestanden av dem allerede var kraftig redusert. I stedet bidro det varmere klimaet til at fjell og skog var fulle av ville sauer, geiter, griser og kyr. I dalstrøkene og langs de flate elveslettene fant menneskene viltvoksende hvete, rug og bygg. Behovet for å flytte videre ble mindre, og solide boliger av leire og stein erstattet de enkle teltene og hyttene som tidligere hadde gitt ly for vær og vind.
Etter hvert begynte bosetterne å gripe direkte inn og forme naturen. I stedet for å høste fra det som vokste fritt, tok de frø av de ville kornslagene og plantet dem nær bosettingene. Over tid endret de egenskapene til plantene. Vi kaller det å domestisere. Snart lærte de seg metoder for å dyrke jorda. Åkerbruk i næringsrik aske på avsvidde skogs- og buskområder ga større avlinger enn det som kunne hentes i utmarka. Kunstige vanningssystemer utvidet arealene for dyrkbar jord og førte til større forutsigbarhet i matproduksjonen.
Menneskene lærte også å domestisere ville dyr. Ved å temme og innlemme griser, sauer, geiter og kveg i husholdningene sørget man for viktige ressurser som kjøtt, melk, ull, skinn og gjødsel. Hunder (temmede ulver) kunne brukes til vakthold, jakt og kjæledyr. Bøfler og hester ga muskelkraft til pløying, transport og etter hvert krigføring.
De første permanente bosettingene var relativt begrensede i omfang og folketall. En viss kontakt med andre områder var det nok, men lenge var de små og temmelig isolerte. Den sosiale strukturen var trolig nokså ensartet med et stort flertall bønder og ganske få andre yrkesgrupper. Matproduksjonen var ikke stor nok til å forsørge andre enn bøndene selv. Etter hvert ble likevel jordbruket spredt til områder lenger unna. De nye ideene og teknikkene var enkle å ta med seg til andre steder.
Jordbruket framstilles gjerne som et høydepunkt i vår historie – som et resultat av menneskenes innovative evner, kreativitet og hardt arbeid. For første gang hadde menneskene en viss mulighet til selv å styre utviklingen. Nå var de ikke lenger helt og holdent prisgitt naturens svingninger, men kunne med egne hender og kunnskaper forme livsbetingelsene. Slik sett høres overgangen til jordbruket ut som en fortelling om framskritt (se side 250).
Alternativ teori: Jordbruket, en tragedie
Ikke alle forskere er enige i denne solskinnshistorien. Antropologen James C. Scott hevder at jordbruket slett ikke var noe framskritt. Svært lite tyder på at menneskene bedret sin livskvalitet ved å begynne med jordbruk, snarere tvert imot. Betydelig lengre arbeidsdager, flere epidemier, ensformige arbeidsoppgaver og ofte langt mer ensidig kosthold var noen av ulempene ved den nye levemåten. Overgangen til jordbruket var ikke noe man gjorde fordi det virket mer fristende. Nomadelivets frihet var for mange å foretrekke framfor det langt mer regulerte og ofte undertrykte livet som fastboende jordbruker. Særlig ille ble det når de små bosettingene vokste og ble til byer. Derfor tok det også lang tid før flertallet av jegere og samlere ga opp sin livsform.
Men hva med påstanden om at jordbrukernes hverdag var mer forutsigbar enn livet som omstreifende jegere og samlere? Var ikke dyrkingen av jorda et viktig skritt på veien mot bedre planlegging og følgelig sterkere kontroll over sin egen eksistens?
Nei, hevder Scott. En vellykket jakt var minst like avhengig av en god plan. Dessuten spesialiserte de fleste faste jordbruksbosettinger seg gjerne på ett eller to kornslag. Dersom avlingene slo feil eller ble rammet av sykdommer og naturkatastrofer, var hungersnød uunngåelig. Jegerne og samlerne hadde langt flere alternative næringskilder å høste av. De var følgelig mindre sårbare dersom tilgangen på visse typer mat forsvant.
Overgangen til faste bosettinger og jordbruk tok derfor lang tid. Dersom et område hadde overflod av næring, slo grupper av jegere og samlere seg ned for en tid. Hvorfor slite seg ut med jordbruk og dyreoppdrett når det var rikelig med planter og dyr i villmarka? Først da den naturlige tilgangen på mat ble redusert eller forsvant, var det tid for å bryte opp igjen. Nyere utgravinger viser at mange flokker periodevis kombinerte bofasthet og nomadeliv.
Så hvorfor seiret likevel jordbruket til slutt? Ifølge Scott hang det sammen med befolkningsveksten. Fastboende får flere barn enn nomader. Etter hvert som flokkene oftere slo seg ned, økte antallet medlemmer. I lengden viste det seg at jordbruket tross alt produserte mer mat. Når befolkningsmengden først hadde nådd et visst nivå, gikk det ikke lenger å holde liv i så mange bare gjennom jakt og innsamling. Jordbruket ble derfor det eneste alternativet for å kunne brødfø det voksende antall mennesker, hevder Scott.
HUSKER DU?
- Hvilke stadier i utviklingen av menneskearter kjenner vi til?
- Hva var den kognitive revolusjonen?
- Hva vet vi om menneskenes liv som jegere og samlere?
- Hva går «standardmodellen» for jordbruksrevolusjonen ut på?
- Hvilken alternativ teori satte antropologen James C. Scott fram?
Oldtiden
Mesopotamia – sivilisasjonens vugge
FORTID OG FORKLARING - Klimaendringer og myter
Klimaendringer og myter
Religioner og kulturer i Midtøsten har alle mytiske beretninger om plutselige flommer. Nyere forskning tyder på at det kan finnes historisk grunnlag for disse. Global oppvarming kan være årsaken til at befolkningen i disse områdene plutselig ble rammet av katastrofer som fikk varige konsekvenser.
For omkring 12 000 år siden førte temperaturstigning til at isen som dekket Canada, smeltet og dannet en gigantisk innsjø. De store vannmassene ble likevel lenge holdt i sjakk av en flere hundre meter høy isbarriere. For rundt 8500 år siden ga denne demningen etter for varmen, og billioner av tonn med vann fosset ut i Atlanterhavet. Havnivået steg og skilte de britiske øyene fra kontinentet. Vannmassene veltet også inn i Middelhavet og fylte det området som i dag kalles Bosporosstredet. Landforbindelsen som knyttet Europa og Asia sammen, forsvant under havet. De fruktbare jordbruksområdene rundt Svartehavet ble på noen få år satt under vann, og befolkningen måtte flykte. En slik katastrofe må ha gjort dypt inntrykk. Enkelte forskere mener det kanskje kan være bakgrunnen for beretningene om storflommen i både Bibelen og i det babylonske eposet Gilgamesj.
Kilde: Robinson, T. (2010). Man on Earth. (Dokumentarserie). Discovery Channel.
Hva skjedde med Noa og arken hans? Se 1. Mosebok 6–8 og finn ut.
Fra de første kjente jordbruksbosettingene ble etablert ca. 10 000 år f.Kr., gikk det lang tid før vi finner de første virkelige byene. De ble grunnlagt i Mesopotamia ca. 6000 år seinere i det som tilsvarer dagens Irak. Små bosettinger i deltaet mellom og langs elvene Eufrat og Tigris vokste sammen til større urbane enheter. Folket her ble kalt sumererne. I dag er lite eller ingenting igjen av denne berømte sivilisasjonen, bortsett fra enkelte ruiner, en del kulturgjenstander og noen tekster.
Mesopotamia betyr «landet mellom elvene». I navnet finner vi også den vanligste forklaringen på at det var akkurat her de første større byene ble til. For å dyrke mat i det tørre ørkenlandskapet måtte vannet fra Eufrat og Tigris kanaliseres ut over markene. Til det trengtes et avansert irrigasjonsnettverk. Bare en godt organisert by kunne skape og drive et slikt system.
For å få til det var det nødvendig med et avansert administrasjonsapparat. I byene var det to grupper som tok styringen. Religiøse ledere fikk ansvaret for templer og gudsdyrkelsen, mens en militær og administrativ elite sørget for sikkerhet og de kollektive oppgavene.
Maktkonsentrasjonen førte også til større sosiale forskjeller. Slaver gjorde mesteparten av arbeidet innenfor bymurene, mens bøndene som dyrket markene i omlandet, måtte jobbe for jordeierne. Noe bedre stilt var soldater, kjøpmenn, arbeidere og håndverkere knyttet til byenes templer og palasser. Kvinnenes rolle endret seg også. Mens de i det tidligere jordbrukssamfunnet var nokså likeverdige med mennene, fikk de nå primært ansvaret for barna og den private husholdningen. Mennenes oppgave var å delta i samfunnslivet utenfor hjemmet.
FORTID OG FORKLARING - Våtmarkstesen
Våtmarkstesen
Den amerikanske forskeren Jennifer Pournelle har en helt annen forklaring på byenes framvekst i Mesopotamia. Hun hevder at områdene mellom Eufrat og Tigris den gang ikke var tørr ørken, men fruktbare våtmarker med en svært variert flora og god matjord. Hit trakk også mange ville dyr, fisk, skilpadder og fugler som menneskene kunne jakte på eller fange. I dette våtmarksparadiset var det slett ikke behov for systematisk organisering av vanningsanlegg. Menneskene her kunne enkelt høste av ressursene som naturlig var tilgjengelige.
De mesopotamiske byene oppsto altså ikke som følge av menneskelig inngripen i naturen. Pournelle hevder tvert imot at den viktigste årsaken til at de gradvis ble svekket og forsvant, er at de begynte med irrigasjon. Etter hvert som våtmarksområdene trakk seg sørover, i takt med klimaendringer, forble byene der de var. Vanningsanleggene var et forsøk på å erstatte de uttørkede våtmarkene med kunstig tilførsel av væske. Da monsunregnet seinere sviktet, fikk elvene for lite vann, og i lengden var det ikke mulig å opprettholde sivilisasjonen her.
Kilde: Scott, James C. (2017). Against the Grain. A Deep History of the Earliest States. Yale University Press.
Kjenner du til andre eksempler på at naturlig tilgang på ressurser har forsvunnet? Hvordan kan menneskene tilpasse seg slike endringer?
Sumererne var et svært religiøst folk. Hundrevis av forskjellige lokale guder var tilgjengelig for dem som trengte assistanse i hverdagen. Over dem alle sto likevel en mindre gruppe guder som sørget for kjærlighet, fruktbarhet og seier i krig. Aller øverst tronet himmelguden An, elveguden Enki og luftguden Enil, som alle hadde templer innviet til seg i de store byene. Menneskene måtte holde seg inne med de guddommelige maktene gjennom å ofre til dem.
Fordi gudedyrkelsen var så viktig, fikk templene svært stor betydning. Ikke bare var de stedet for religiøse seremonier, men også økonomiske sentre. Templene eide store landområder der bønder dyrket grønnsaker og korn, og overskuddet herfra holdt liv i både prester, skrivere, håndverkere, smeder og vevere. Tempelområdene dominerte bybildet og minnet folk om hvor viktig det var å respektere gudene.
Også de politiske lederne så betydningen av religionen. De sumeriske kongene framsto som gudenes øverste jordiske representant. På den måten bidro religionen til å styrke de verdslige ledernes makt. En slik nær kobling mellom det religiøse og det politiske var samtidig en fare for kongene. Dersom avlinger slo feil eller andre ulykker rammet samfunnet, kunne skylden fort bli lagt på herskerne. Siden de var gudenes øverste representanter på jorda, måtte det jo være noe i veien med dem dersom ulykker rammet.
Sumererne fant også opp ny teknologi. Vanningssystemene, nye metoder for dyrking av jorda og bedre transport bidro til høyere matproduksjon. Forbedringer av pottemakerhjulet og metallegeringer til våpenproduksjonen er andre eksempler på mesopotamiske nyvinninger.
Den viktigste oppfinnelsen var nok skriftspråket. Med det holdt sumererne oversikt over administrative saker, skatteinntekter, matbeholdning og økonomiske transaksjoner. De politiske og religiøse lederne fikk dermed enda et middel til å kontrollere samfunnet. Etter hvert ble skriften også benyttet til å skrive ned fortellinger, myter og kalenderbegivenheter. Slike tekster skapte identitet og fellesskapsfølelse og bidro til å mobilisere folket til kollektive oppgaver.
Omkring 2200 f.Kr. mistet de sumeriske byene sin selvstendighet og ble innlemmet først i Det akkadiske riket og deretter i Babylonia. En mulig årsak til dette kan ha vært forsalting av matjorda. Den årlige oversvømmelsen av markene vasket etter hvert ut viktige næringsstoffer, samtidig som saltmengden hopet seg opp. Avlingene ble derfor gradvis mindre. Måten de dyrket jorda på, viste seg i lengden ikke å være bærekraftig.
En annen grunn til sumerernes selvstendighetstap kan ha vært klimaendringer. På den tiden begynte en flere hundre år lang svikt i regnsystemene fra det østlige Middelhavet. Eufrat og Tigris mistet mye av vannet sitt, og elveslettene ble tørrere. Stadig flere mennesker søkte inn mot de store byene i sør, som ikke klarte å forsørge en så stor befolkning.
Den mesopotamiske sivilisasjonen holdt likevel stand lenge etter at den politiske selvstendigheten var tapt. Ur, verdens største by omkring år 2000 f.Kr. med 65 000 innbyggere, fortsatte å være et kulturelt og økonomisk sentrum helt fram til omkring 500 f.Kr. I dag er ruinene av Ur et nærmest glemt minne om Mesopotamias viktigste bidrag til verdenshistorien, nemlig bysivilisasjonen.
Egypt – faraoenes rike
Av alle oldtidens sivilisasjoner har egypterne etterlatt seg de mest spektakulære historiske levningene. Pyramidene og sfinksene i Nildalen trekker hvert år tusenvis av turister til Egypt. De enorme byggverkene vitner om en velorganisert sivilisasjon med avansert teknologi.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Rosettasteinen
Rosettasteinen
Egypterne skapte også sitt eget skriftspråk. Hieroglyfene var en slags blanding av bilde- og lydskrift og ble risset inn i vegger og søyler i templer og palasser. Lenge greide ikke forskerne å tyde tegnene. Gjennombruddet kom med oppdagelsen av den berømte Rosettasteinen.
I 1798 invaderte Frankrike Egypt under ledelse av general Napoleon Bonaparte. Med seg hadde han en rekke vitenskapsmenn som samlet og registrerte tekster, monumenter, pyramider og gjenstander. En av disse var en svart basaltstein fra byen Rashid (Rosetta på engelsk). Steinen, som var fra år 196 f.Kr., var delt inn i tre felt: det øverste med hieroglyfer, det midterste med en forenklet form for hieroglyfer og det nederste på gresk.
Den franske okkupasjonen av Egypt tok slutt i 1801 da britene kastet dem ut. Rosettasteinen ble tatt med til London, men franskmennene sikret seg avskrifter av innrissingene. Etter flere års arbeid i Paris greide den unge språkeksperten Jean-François Champollion å knekke koden. Teorien hans var at de tre delene handlet om det samme temaet. Med utgangspunkt i den greske teksten fant han i 1822 ut hva de egyptiske tegnene betydde. Dermed hadde forskerne fått nøkkelen til å avkode alle de andre hieroglyfene, og Egypts historie kunne endelig skrives.
Hva står det på Rosettasteinen? Finn ut.
De eldste sporene av den gamle sivilisasjonen er fra ca. 3500 år f.Kr. Hierakonpolis, også kalt Nekhen, var en storby som på det meste hadde mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Byen ble trolig grunnlagt av klimaflyktninger vestfra. På grunn av stigende temperaturer tørket de fruktbare savannene i Nord-Afrika opp. Arkeologiske utgravinger i Sahara dokumenterer at ørkenen tidligere myldret av liv. Området hadde rikelig med innsjøer og vann, og rester av boplasser viser at det levde nomadiske folk i det som nå er et av verdens mest ugjestmilde strøk. Da regnet uteble, tok det bare 100 år før savannen var erstattet med ørken. Den eneste måten å overleve på var å flytte på seg – østover til Nildalen. Der slo de seg ned og bygde oldtidens mest imponerende sivilisasjon.
Den egyptiske sivilisasjonen har spesielt én ting felles med den mesopotamiske: avhengigheten av elvevann. Hvert år flommet Nilen over og la igjen et næringsrikt lag med slam som egnet seg svært godt for jordbruk. Til forskjell fra i Mesopotamia var oversvømmelsene fra elva svært stabile og forutsigbare. Derfor var det heller ikke behov for kompliserte irrigasjonssystemer.
Egypts geografi skulle få stor betydning for utviklingen i landet. Utenfor Nildalen var det bare ørken med få mennesker. Bosettingsbeltet hadde naturlige barrierer mot andre sivilisasjoner. Derfor kunne egypterne bygge opp sin kultur og samfunnsform uten å måtte bruke mye krefter på forsvar mot ytre fiender. I motsetning til sumererne hadde de lenge ingen stående hær. Nilen var også en viktig kommunikasjonsåre, og i løpet av få dager kunne man reise over store avstander. Det gjorde at Egypt var lett å administrere og nesten skapt for et sentralisert styre.
Kjernen i den egyptiske sivilisasjonen var den guddommelige kongen, kalt faraoen. Sammenlignet med de mesopotamiske herskerne var han mer en religiøs enn en militær leder. Ikke bare representerte han gudene på jorda. Han var selv guddommelig. Faraoens viktigste oppgave var å sørge for at Nilen hvert år flommet over, og sikre samfunnets livsgrunnlag. Et sterkt utbygd byråkrati støttet opp under faraoens bestrebelser med det. Å samle inn skatter, administrere eiendommer og bygge pyramider, gravkammer og templer hadde som mål å sørge for gudenes velvilje og folkets velferd.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Tutankhamons grav
Tutankhamons grav
Det mest sensasjonelle arkeologiske funnet til alle tider ble gjort i Kongenes dal i Egypt i 1922. Nøyaktig 100 år etter avkodingen av Rosettasteinen fant den britiske egyptologen Howard Carter gravkammeret til farao Tutankhamon, som styrte fra 1347 til 1337 f.Kr.
Carter kom på sporet av sitt funn gjennom å lese nylig avkodede tekster og innskrifter som fortalte om hvor den avdøde faraoen sannsynligvis var begravd. Da han etter fem års leting endelig brøt gjennom døren til gravkammeret, fant han over 5000 godt bevarte gjenstander. Blant disse var krukker, møbler, bestikk, hestevogner og en gullbelagt trone.
Mest sensasjonelt var Tutankhamons steinsarkofag med faraoens levninger, oppbevart i tre kister. Den innerste av disse var av 200 kilo rent gull, dekorert med hieroglyfer og andre figurer i vakre farger.
Carters funn er levninger som i seg selv kan fortelle ganske mye om egypternes historie og kultur. Hieroglyfene er beretninger som hjelper oss til å forstå gjenstandene. Forskerne er på langt tryggere grunn når de kan kombinere disse to kildegruppene.
Hva forteller gravfunnets levninger om Egypt?
Faraoens oppgaver var ikke begrenset til livet her og nå. Like viktig var det å sørge for dødsriket. Livet og døden hang nøye sammen, og de som hadde penger til det, lot seg gjerne balsamere. Det sterkeste vitnesbyrdet på dødskulten er likevel de imponerende byggverkene. Pyramidene er egentlig gravkamre for avdøde konger, men også mektige markeringer av den levende faraoens makt og posisjon.
Byggingen av pyramidene var samtidig svært ressurskrevende. Størrelsen på dem må ha krevd enormt mye arbeidskraft. Kheopspyramiden i Giza er 146 meter høy og består av over to millioner tunge steinblokker som ble heist opp med avanserte kraner. Noen av blokkene veier nærmere 15 tonn. Nyere forskning tyder på at vanlige bønder gjorde jobben i den delen av året da Nilen flommet over og de likevel ikke kunne produsere mat. Å delta i slike prosjekter ble sett på som en religiøs handling og dermed en samfunnsplikt.
Ressursbruken for å vedlikeholde faraoenes religiøse kult og dyrking av de døde ble likevel i lengden en stor byrde på befolkningen. Lokale guvernører og presteskap kunne spille på voksende misnøye, og etter hvert mistet de guddommelige kongene sin suverene makt. Selv om seinere faraoer forsøkte å gjenreise den absolutte autoriteten de tidligere hadde hatt, lå det visse begrensninger på hva de kunne gjøre. Først og fremst måtte de respektere de religiøse ritene knyttet til de tradisjonelle gudene. Da farao Aknaton under sitt regime (1364–1347 f.Kr.) ville erstatte alle andre guder med én gud, Aton, provoserte han både det etablerte presteskapet og folk flest. Aknatons forsøk på å bryte med tradisjonen og innføre en form for monoteisme og helt nye religiøse seremonier overlevde ikke hans død. Da sønnen Tutankhamon overtok tronen bare åtte år gammel, reverserte han farens reformer og gjeninnsatte de gamle gudene og ritene.
HISTORIEBEVISSTHET - Monumenter og kontinuitet
Monumenter og kontinuitet
I tillegg til de enorme pyramidene bygde egypterne sfinkser og obelisker. De praktfulle monumentene ble i ettertiden enten hentet eller kopiert av andre stater som hadde behov for byggverk og symboler som kunne bidra til å samle folket. I Roma finnes det et stort antall obelisker. Der står de som påminnelser om statens og kirkens betydning.
Også i USA er inspirasjonen fra egypterne svært synlig. Da republikken ble dannet på slutten av 1700-tallet, søkte amerikanerne tilbake for å finne symboler som kunne skape kontinuitet med fortiden. Arkitekturen i den nye hovedstaden ble kopiert fra grekerne og romerne. Høyest rager Washingtonmonumentet, oppkalt etter landets første president. Den 169 meter høye obelisken skaper en forbindelse tilbake til den kanskje stolteste av oldtidens sivilisasjoner, Egypt. På baksiden av endollarseddelen er det en illustrasjon av en pyramide. Over den står teksten: «annuit coeptis», latin for: «Gud har velvilje med vår oppgave». Under pyramiden står uttrykket «novus ordo seclorum», som betyr «en ny ordning for historien». Den nye staten, med sin grunnlov, sine menneskerettigheter og sitt kapitalistiske system, så framover; USA var en «skinnende by på toppen av fjellet» og skulle representere en ny samfunnsmodell for verden. Samtidig var det viktig å vise at den hadde forbindelseslinjer til de store bragdene i tidligere sivilisasjoner.
I hvilken grad gir det mening å knytte den egyptiske sivilisasjonen til det moderne demokratiet?
Stridene rundt faraoenes makt undergravde etter hvert Egypts indre stabilitet. På toppen av det kom økte kostnader og problemer som følge av egypternes imperialisme nordover i det som i dag er Israel og Syria. Den gamle sivilisasjonen ble etter hvert så svekket at ambisiøse ytre fiender kunne raide de mest utsatte områdene. Imperiet brøt til slutt opp i forskjellige kongedømmer som utenlandske herskere kunne kontrollere. Som sivilisasjon fortsatte Egypt likevel å eksistere i lang tid framover.
HUSKER DU?
- Hvilke teorier finnes om framveksten av den mesopotamiske sivilisasjonen?
- Nevn noen av sumerernes viktigste oppfinnelser og teknologi.
- Hvilken betydning hadde religionen for det mesopotamiske samfunnet?
- Hvorfor bukket denne sivilisasjonen under?
- Hvilke klimatiske og geografiske forhold var bakgrunnen for den egyptiske sivilisasjonen?
- Hva var faraoens rolle?
- Hva var årsakene til den egyptiske sivilisasjonens svekkelse og tap av politisk selvstendighet.
Sammendrag
Menneskets evolusjonære utvikling tok svært lang tid. Drevet av klimaendringer vandret små grupper av tidlige mennesker ut fra Afrika og befolket verden. Lenge levde de som jegere og samlere. Den kognitive revolusjonen gjorde at menneskenes evne til å tenke, skape og kommunisere utviklet seg. Da flokkene til slutt slo seg ned i permanente bosettinger, kom forandringene langt raskere enn noen gang før. Oppfinnelsen av jordbruket skapte overskudd på mat, og deler av befolkningen kunne drive med annet enn fysisk arbeid. Med skriftspråket ble overføringen av kunnskap lettere, og nye generasjoner kunne bygge videre på de erfaringene de kunne lese om. Herskernes oppgave var å sørge for gudenes velvilje, og religionen fikk derfor en sentral plass. Oldtidssivilisasjonene rundt de store elvene utviklet politiske systemer og sosial organisering som snart skulle plukkes opp av andre folkeslag. Evnen til å få store samfunn til å fungere effektivt var et viktig skritt på vei mot en enda mer avansert måte å leve på.
DYBDELÆRING
- Piltow-mannen: En av vitenskapshistoriens største forfalskninger. Utforsk hva som skjedde og lag en kort presentasjon av saken.
- Grottekunsten som forbløffet verden: Lag en PowerPoint om hulemaleriene i Lascaux.
- Naturkatastrofer som forandret historien: Finn ut hva som skjedde på Yucatan for 65 millioner år siden, Toba for 75 000 år siden, Vesuv 79 e.Kr, Shaanxi 1556, Tambora 1815 og Krakatoa 1883.
- Hva gjør et menneske til menneske? Skriv et refleksjonsnotat.
- Jordbruket: Framskritt eller tragedie?
- Hvorfor tror du forskere kan komme med så ulike teorier om det samme historiske fenomenet?
- Livet som jeger og samler - eller jordbruker:
Hva ville du valgt? - Utforsk temaet nærmere på læreverkets nettsted.
- Kildeoppgave: Gilgamesj.
Akkadisk segl. Helten som kjemper mot løven, skal trolig forestille Gilgamesj. Gilgamesj skal ha vært konge i bystaten Uruk (som lå i dagens Sør-Irak) en gang mellom 2750 og 2600 f.Kr. Gilgamesj-fortellingen var opprinnelig flere muntlige fortellinger som ble samlet og skrevet ned ca. 2000 år f.Kr. Sumerisk kileskrift på leirtavler var førsteutgaven av historien om Gilgamesj. Dette regnes for å være et av verdenslitteraturens eldste storverk og har påvirket seinere historiske tekster. Vi går inn i beretningen der Gilgamesj møter menneskets stamfar, Utnapisjtim.
Utnapisjtim forteller: «En hemmelighet skal jeg røpe for deg, Gilgamesj. I Sjurripak ved Eufrat, i den gamle by, satt en gang sammen de gamle guder og rådet til den store stormflod.
Der var Anu, deres far. Der var den tapre Enlil, rådsmannen, og sendebudet Ninurta, og Ennugi, høvdingen. Også Ea, visdomsguden, satt blant dem.
Han hvisket gudenes ord til min (altså Utnapisjtims) hytte: «Rørhytte, rørhytte, husvegg hør! Du mann fra Sjurripak, sønn av Ubar-Tutu, riv ned dette hus og bygg et skip! Gi fra deg ditt gull og ditt gods, og berg heller livet og sjelen! Ta med deg om bord av all jordens sæd. Gjør båten like lang som bred, og legg den ved vannets bredd.»
Alt hørte jeg, og jeg sa til Ea, min herre: «Herre, jeg priser ditt bud, og skal sette det i verk.»
(…) Den syvende dag var skipet ferdig. Mitt gull og sølv og alt mitt gods lastet jeg i det, og alt jeg eide med liv i seg. Hele min slekt lot jeg gå om bord, og markens dyr, de tamme og de ville.
(…) Tiden var inne. Mørkesprederen sendte voldsomt regn. Jeg gav akt på været. Det var fryktelig å skue, og jeg gikk om bord og stengte luken (…)
Seks dager og seks netter jog stormbølgen fram. Den syvende dagen holdt den inne med sitt krigerske angrep. Jeg så ut på været. Alt var stille, og menneskeheten var blitt til leire. (…)
Den syvende dagen slapp jeg en due av sted. Duen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, for den fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en svale av sted. Svalen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, for den fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en ravn av sted. Ravnen fløy bort og så vannet var sunket. Den fant føde, den skrek og kom ikke tilbake. (…)»
Fra Gilgamesj. Cappelen 1996.
- Hva slags kilde er dette?
- Hva handler teksten om? Beskriv kort med dine egne ord.
- Sammenlign utdraget med Bibelens beretning om syndefloden, 1. Mosebok, 6–8. Hvordan vil du forklare likhetene?
- Gilgamesj-fortellingen har mytiske trekk. Hva menes med det? Hvorfor var myter viktige i oldtidens samfunn?
På læreverkets nettsted finner du flere oppgaver. Enkelte av dem er avgrenset til kapitlet, andre lar deg utforske temaer som går på tvers av læreverkets kapittelinndeling.
LITTERATUR OG KILDER
Behringer, W. (2010). A Cultural History of Climate. Polity Press.
Dartnell, L. (2019). Origins – How The Earth Shaped Human History. Bodley Head.
Dawkins, R. (2005). The Ancestor’s Tale. A Pilgrimage to the Dawn of Evolution. Mariner Books.
Harari, Y.N. (2014). Sapiens. A Brief History of Mankind. Penguin Random House.
Kishlansky, M. mfl. (1998). Civilization in the West. Longman.
Lewis, S.L. og Maslin, M.A. (2018). The Human Planet. How We Created the Antropocene. Penguin Random House.
Roberts, A. (2011). The Origins of Us. Dokumentarserie BBC.
Robinsen, T. (2010). Man on Earth. Dokumentarserie. London: Discovery Channel.
Rutherford, A. (2018). The Book of Humans. The Story of How We Became Us. Wiedenfeld & Nicolson.
Scott, J. C. (2017). Against the Grain. A Deep History of the Earliest States. New Haven: Yale University Press.
Stenøien, H.K. og Andersen, R. (2018). Arten som forandret alt. J.M. Stenersen forlag.
Tunstad, E. (2015). Evolusjon. Basert på en sann historie. Humanist forlag.