Middelalderen

Folkevandringer

Perioden fra ca. 400 til 600 kalles folkevandringstiden. Utgangspunktet var, som beskrevet i kapitlet om antikken, at hunere trengte inn i Europa fra øst og fordrev menneskene som bodde der fra før. Dette utløste igjen en kjedereaksjon av ulike folkegrupper på vandring etter nye steder å slå seg ned.

I Vest-Europa var det særlig germanske folkegrupper som var på vandring. Vestgotere slo seg ned i Spania, østgotere og langobarder i Italia, frankere og burgundere i det som seinere skulle bli Frankrike, vandaler i Nord-Afrika og på noen av middelhavsøyene, anglere og saksere i England. Den angelsaksiske innvandringen til England fortrengte kelterne.

Tre store riker

Av de germanske folkegruppene var det bare frankerne som klarte å skape et større rike i tidlig middelalder, kalt Frankerriket. Det ble grunnlagt av kongeslekten merovingerne på slutten av 400-tallet. På 700-tallet ble den siste merovingerkongen avsatt og kongetronen inntatt av en ny slekt, karolingerne. Frankerriket ble ett av tre store riker som kom til å prege middelhavsområdet i tidlig middelalder. De to andre var Det østromerske riket og Det arabiske riket. Vi skal se nærmere på de tre rikene og begynner med Det østromerske riket siden det representerer kontinuitet fra antikken.

Det østromerske riket

Det østromerske riket, også kalt Bysants etter det greske navnet på hovedstaden Konstantinopel, var styrt av keisere som oppfattet seg som arvtakere til det gamle Romerriket. Keiseren hadde øverste makt både politisk og religiøst. Patriarken var formelt den øverste lederen blant de geistlige, men i praksis var han underlagt keiseren.

På 500-tallet opplevde riket en storhetstid under keiser Justinian (482–565). Han sørget for at romernes gamle lover ble samlet inn, revidert og utgitt i lovsamlingen Corpus Juris Civilis. Et enhetlig lovverk var viktig for å kontrollere riket, og det skulle også få stor innflytelse i Vest-Europa.

Justinian førte en erobringspolitikk for å gjenreise Romerriket. Nord-Afrika, flere middelhavsøyer og deler av Italia og Spania ble erobret, men områdene gikk tapt etter kort tid. Det ble etter hvert også vanskelig for keiserne i Det østromerske riket å holde fast på kjerneområdet sitt fordi germanske og slaviske stammer stadig presset på grensene. I tillegg truet arabiske hærer keiserrikets grenser mot Midtøsten. For å stå imot det ytre presset bygde keiserriket opp en hær av frie bønder som man håpet ville være mer lojale i forsvaret av riket enn leiesoldater. Mot å gjøre militærtjeneste fikk bøndene utdelt jord av staten. Rikets flåtestyrke ble også forsterket for å beskytte handelsinteresser i det østlige Middelhavet.

Rundt år 1000 sto Det østromerske riket fortsatt sterkt økonomisk, selv om det var under ytre og indre press. Innad i riket var godseierne motstandere av å bruke bøndene som soldater, som de heller ville ha som ufri arbeidskraft på godsene sine. De prøvde derfor å skaffe seg kontroll over bondejorda.

I 1054 oppsto det en religiøs splittelse mellom Vest-Europa og Det østromerske riket, representert ved paven i Roma og patriarken i Konstantinopel. Striden dreide seg både om lederskapet innenfor kirken og om lærespørsmål og andre kirkelige bestemmelser. Den teologiske uenigheten sto om hvorvidt Den hellige ånd skulle regnes som utgått fra både Faderen (Gud) og Sønnen (Jesus) eller bare fra Faderen (Gud). Den vestlige kirken sto for førstnevnte synspunkt, den østlige hevdet det siste. Med bruddet i 1054 ble kristenheten splittet i en romersk-katolsk kirke i vest og en gresk-ortodoks kirke i øst.

PERSPEKTIVER - Den arabiske ekspansjonen som brudd

Den arabiske ekspansjonen som brudd

I begynnelsen av kapitlet kunne du lese at starten på middelalderen vanligvis tidfestes til ca. 500 e.Kr., da Det vestromerske riket gikk i oppløsning. Den belgiske historikeren Henry Pirenne har derimot hevdet at det store bruddet med antikken først kom med arabernes ekspansjon på 600-tallet. Begrunnelsen hans var den kraftige tilbakegangen i handel og byliv som denne ekspansjonen førte med seg i Vest-Europa. I dag er også mange historikere enige om at det ikke skjedde så store endringer rundt 500 e.Kr. som tidligere hevdet. Det kan likevel rettes en del innvendinger mot Pirennes teorier. Blant annet har han fått kritikk for å overvurdere handelens betydning for bynedgangen. Siden denne nedgangen var større enn reduksjonen i handelen, må derfor også andre sider ved utviklingen trekkes inn. En viktig faktor i denne sammenheng er at byene mistet sin rolle som administrasjonssentre med Det vestromerske rikets undergang. Videre ble det problemer med matforsyningen til byene i de urolige tidene som fulgte med de germanske invasjonene av Romerriket.

Hvordan påvirket den arabiske ekspansjonen utviklingen i Vest-Europa? Hvorfor er det likevel vanlig blant historikere å tidfeste starten på middelalderen til ca. 500 e.Kr.?

Det arabiske riket

Den arabiske halvøya var i vesentlig grad et ørkenlandskap befolket av beduinstammer (nomader). Over halvøya gikk det viktige handelsruter der varer ble fraktet på kameler. Det var mulig å tjene gode penger på denne handelen. En av dem som gjorde det, var Muhammed (ca. 570–632). Muhammeds familie hørte til Quraysh-stammen, som var blant de mektigste stammene i området. Det fantes ingen statsdannelse på den arabiske halvøya. Befolkningen tilhørte stammer og klaner som ofte lå i strid med hverandre, og de tilba flere forskjellige guder. Muhammed trakk seg etter hvert tilbake fra selve forretningsdriften og streifet mye omkring alene. I 610 skal han ha fått en guddommelig åpenbaring. Den ble seinere fulgt av nye åpenbaringer, og innholdet i dem ble etter hvert nedtegnet i Koranen. Denne boka la grunnlaget for en helt ny religion, islam. Ifølge åpenbaringene var Muhammed valgt ut som Guds (Allahs) endelige profet.

Muhammed møtte mye motstand da han begynte å praktisere som forkynner og profet, også fra sin egen stamme. Det provoserte dem at Muhammed tok avstand fra deres guder og hevdet at det kun fantes én gud, Allah. I 622 måtte han rømme fra hjembyen Mekka. Han slo seg ned i Medina, en by lenger nord på den arabiske halvøya. Flukten fra Mekka markerer begynnelsen på muslimenes tidsregning.

I Medina samlet Muhammed mange tilhengere, og han organiserte væpnede tropper for å føre krig mot fiendene sine. I 630 vendte han tilbake til Mekka og erobret byen. Etter Muhammeds død i 632 ble nye områder erobret av etterfølgerne hans, som kalte seg kalifer. Det arabiske riket var på midten av 700-tallet blitt et imperium som omfattet Midtøsten, Iran, Afghanistan, Nord-Afrika, Spania og Portugal. Nye erobringer ga viktige inntekter til riket og åpnet for nye handelsmuligheter og spredning av islam.

NÆRBILDE - Muhammed (ca. 570–632)

Muhammed (ca. 570–632)

Muhammed ble født omkring år 570. Han ble tidlig foreldreløs, og onkelen Abu Talib tok seg av gutten. Onkelen involverte Muhammed i karavanehandel. Midt i 20-årene giftet Muhammed seg med en kvinne som var 15 år eldre enn ham. Hun het Khadija og hadde tjent gode penger på karavanehandel. Muhammed fikk flere barn med Khadija, men ingen sønn. 40 år gammel fikk Muhammed sin første åpenbaring, av engelen Gabriel. Muhammed møtte motstand da han forkynte at det kun fantes én gud, Allah. Innbyggerne på den arabiske halvøya var vant til å dyrke flere guder, og Mekka var et kommersielt og religiøst sentrum der handelsmenn tjente penger på tilreisende pilegrimer. Det fantes imidlertid også arabere som bare dyrket én gud. Kristendommen og jødedommen var dessuten kjent i området. Muhammed var både religionsstifter, politisk leder og hærfører. Etter at han erobret Mekka i 630, ble byen et religiøst sentrum for islam. Muhammed giftet seg på nytt med flere kvinner etter Khadijas død. Han døde av sykdom i 632. Siden han verken etterlot seg en sønn eller noen regler for hvem som kunne etterfølge ham, ble det strid om lederskapet blant muslimene.

Hvorfor møtte Muhammed motstand da han begynte å forkynne? Hva slags lederrolle fikk han blant muslimene?

Generelt tvang ikke araberne befolkningen i områdene de erobret, til å konvertere til islam, men mange valgte å gjøre det siden religionen var åpen for alle. Den hadde også en enkel lære og en del til felles med kristendommen og jødedommen. De tre religionene var monoteistiske og forkynte et budskap om frelse eller fortapelse etter livet på jorda. I islam var det imidlertid ikke noe klart skille mellom det åndelige og det verdslige. Selv om araberne aksepterte at folk praktiserte en annen tro, var de ikke nødvendigvis tolerante slik vi oppfatter toleransebegrepet i dag. For eksempel måtte jøder og kristne som bodde i de erobrede områdene, betale en ekstra skatt og følge særegne regler. Skatten ble en viktig inntektskilde for de arabiske herskerne. På den iberiske halvøya (dagens Spania og Portugal) ble det for eksempel også innført regler for hvordan jøder og kristne skulle kle seg, og de fikk heller ikke bære våpen.

Muslimske kvinner var underordnet mannen, men hadde likevel en viss grad av frihet. De hadde halvparten av menns arverett og rett til å disponere over sin egen eiendom. De kunne også kreve skilsmisse. Hvis en kvinne ønsket å skille seg fra mannen sin, krevdes det enten at han ga sitt samtykke eller en rettslig avgjørelse. Hvis det derimot var mannen som ønsket skilsmisse, var det ikke krav om samtykke fra kona. Mannen var familiens overhode fordi han var forsørger.

En mann kunne ifølge Koranen ha opptil fire koner, men det var under forutsetning av at han var i stand til å forsørge dem og behandle dem like godt. Den videre utviklingen av kvinnenes stilling i de muslimske samfunnene artet seg ulikt etter hvor i riket man hørte til, og lokale forhold påvirket kvinnesynet vel så mye som selve religionen. Kravet om å bære slør gjorde seg for eksempel gjeldende i en del arabiske bysamfunn etter påvirkning fra persisk kultur. I persisk kultur var det en gammel skikk at kvinnene bar slør.

Rundt 750 blomstret Det arabiske riket økonomisk og kulturelt, med Bagdad som sentrum. Jordbruksproduksjonen økte, blant annet ved bruk av kunstige vanningsanlegg og dyrking av nye vekster. Riket hadde dessuten edelmetaller som gull og sølv. Håndverkere produserte silke og tepper av høy kvalitet, og det at riket var så stort, skapte et stort marked for handel med varer fra fjern og nær. Kunnskaper om matematikk, medisin og astronomi ble hentet inn, videreutviklet og spredd gjennom bøker og læresteder. Lærde muslimer oversatte også antikkens verker fra gresk til arabisk, noe som seinere kom europeerne til nytte under renessansen.

FORTID OG FORKLARING - Sunniislam og sjiaislam

Sunniislam og sjiaislam

Motsetninger blant muslimene om hvem som skulle etterfølge Muhammed, førte til splittelse i to hovedretninger, sunnier og sjiaer. Noen mente at kalifen skulle velges blant det muslimske ledersjiktet, og at det var nok å tilhøre Muhammeds stamme. Denne gruppa fikk etter hvert tilnavnet sunni, som betyr tilhengere av tradisjonen etter Muhammed (sunna`en) – eller de som følger profetens liv og lære. Andre krevde at kalifen måtte nedstamme fra Muhammeds familie, det vil si gjennom svigersønnen Ali og Muhammeds datter Fatima siden Muhammed ikke hadde noen sønn. Gruppa som sto for dette synet, fikk tilnavnet shiat Ali (Alis parti) – også kjent som sjia. Motsetningene blant muslimene førte til blodige sammenstøt. Ali, som ble valgt til islams fjerde kalif i 656, ble myrdet i 661. Sønnen Hussein falt i slaget ved Karbala i 680. Sunni- og sjiamuslimer deler Koranen og læren om Muhammed, men har ellers en del ulikheter i lære og praksis, blant annet synet på imamenes rolle og myndighet.

I dag utgjør sunnimuslimene ca. 85 prosent av alle muslimene i verden. Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Libanon. I Iran ble sjiaislam statsreligion i 1501.

Hvorfor ble muslimene splittet i to hovedretninger? Hva er likt og ulikt mellom dem?

Det arabiske riket manglet et stabilt styringssystem. Riket var stort og befolkningen sammensatt. Rundt kalifen ble det bygd opp et sentralisert embetsverk, men man lyktes ikke som romerne med å knytte den lokale overklassen i de ulike delene av riket til sentralmakten. Kalifene bygde også opp en hær av leiesoldater rekruttert utenfor rikets grenser, slik at den skulle være uavhengig av stammer, klaner og andre grupper innenfor riket. Finansieringen av embetsverket og hæren økte den økonomiske belastningen på befolkningen. Så lenge det kunne hentes store inntekter fra erobringer, skattlegging av nye områder og handel, kunne nok indre motsetninger holdes nede, men på 900-tallet ble riket splittet opp i flere enheter som i praksis fungerte som selvstendige kalifater. Om det arabiske imperiet ikke varte så lenge, levde derimot religionen (islam) og det arabiske språket videre i området som hadde utgjort imperiet.

Frankerriket

I 732 klarte frankerne å beseire arabiske styrker i slaget ved byen Poitiers, noe som satte en stopper for den arabiske ekspansjonen. Lederen for de frankiske styrkene var Karl Martell. Han var ikke kongelig, men som rikshovmester hadde han den reelle makten i Frankerriket. Noen år seinere, i 751, avsatte en av sønnene til Karl Martell, Pipin den lille, kongen og utropte seg selv til konge over Frankerriket. Siden han ikke var kongssønn, rådførte Pipin seg først med paven – som støttet Pipin. Til gjengjeld tok Pipin på seg oppgaven å beskytte paven. Han erobret også områder i Italia som ble grunnlaget for Kirkestaten.

Pipin ble etterfulgt av sønnen Karl den store (747–814). Han utvidet Frankerriket kraftig gjennom å erobre områder i det som er dagens Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike og Nord-Italia. Karl gikk sterkt, om nødvendig også brutalt, inn for å kristne undersåttene sine. I 799 ga han beskyttelse til pave Leo 3., som hadde måttet flykte fra Roma etter å ha blitt angrepet og mishandlet av fiender fra aristokratiet i byen. Karl sørget for at Leo ble gjeninnsatt i pavestolen. 1. juledag år 800 kronet paven Karl den store til keiser. Keiserrollen ble oppfattet som en videreføring av den gamle vestromerske keisermakten.

Frankerriket gikk i oppløsning etter Karls død. Etter en periode med indre motsetninger og krigføring mellom etterkommerne hans ble Frankerriket delt i 843 mellom Karls sønnesønner: et vestlig rike som etter hvert utviklet seg til å bli Frankrike, et østlig rike som seinere ble kjernen i Det tysk-romerske keiserriket, og et midtrike som etter noen år gikk i oppløsning og ble oppslukt av de to andre rikene.

Føydalisme

FORTID OG FORKLARING - Innvendinger mot føydalismebegrepet

Innvendinger mot føydalismebegrepet

Det tradisjonelle historiesynet på føydalsamfunnet er at føydale institusjoner som vasallitet og len dominerte samfunnet fra tidlig middelalder. Andre historikere har lagt noe mindre vekt på de føydale institusjonene og vært mer opptatt av hvordan samfunnet som helhet bygde på personlige forbindelser og avhengighetsforhold. Kritikerne av føydalismebegrepet har hevdet at man ikke vet nok om hvor dominerende og viktige de føydale institusjonene var. Et annet argument er at det var så store regionale og lokale forskjeller på styringsmåtene i Europa at det ikke er mulig å definere et enhetlig system. Historikere som representerer det kritiske synet, har også pekt på at len og krigstjeneste ikke nødvendigvis hang sammen, og at mye av jorda ikke var len, men vanlig eiendom. Ifølge den engelske historikeren Susan Reynolds ble føydalismebegrepet konstruert av italienske jurister på 1200-tallet, nettopp i et forsøk på å definere et system i et mylder av ulike styringsordninger. Selv om det kan diskuteres hvor dominerende de føydale institusjonene var, er det fortsatt historikere som mener at det europeiske middelaldersamfunnet ut fra sin samfunnsstruktur kan kalles føydalt.

Hvorfor har historikere hatt innvendinger mot føydalismebegrepet?

Føydalisme er en betegnelse som tradisjonelt har vært brukt på styringssystemet i store deler av Europa i tidlig middelalder. Dette var en måte å styre store riker på i en tid med stort beskyttelsesbehov, mangel på et statsapparat og lite utviklet pengeøkonomi. Keisere og konger knyttet til seg støttespillere som vasaller. En vasall avga troskapsed til keiseren eller kongen, med plikt til å være hans rådgiver og stille med riddere til forsvar av riket. Til gjengjeld sto vasallen under keiserens eller kongens beskyttelse. Videre fikk vasallen disposisjonsretten over et len (jordegods) med tilhørende inntekter. Både inngåelse av troskapseder og overdragelse av len skjedde gjennom offentlige seremonier med vitner til stede. Under homagium avga vasallen troskap til sin seigneur (herre), mens han under investituren ble overdratt len. Seremoniene var viktige for å understreke at relasjonene mellom seigneur og vasall var juridisk bindende.

Kronvasaller og undervasaller

Vasaller som fikk sine len direkte fra en keiser eller konge, ble kalt kronvasaller. Lenene deres kunne være så store at kronvasallene igjen fordelte deler av dem til egne undervasaller. Dermed kunne maktstrukturen bli ganske innfløkt og oppstykket. Det var også uheldig for keiser- eller kongemakten at undervasallene ofte bare hadde avlagt troskapsed til kronvasallene. Lenene var i utgangspunktet ikke ment å være arvelige, men i praksis skulle det vise seg å være vanskelig for keisere og konger å drive dem inn igjen når en kronvasall døde.

De mektigste kronvasallene fikk etter hvert titler som hertuger, grever og baroner. Titler og len kom til å gå i arv. På denne måten vokste det etter hvert fram en jordeiende overklasse av mennesker med nedarvede rettigheter, det som seinere i middelalderen betegnes som en adel. For å gjøre det lettere å inndra len etter en vasalls død var det en fordel å bruke biskoper som vasaller. Siden geistlige personer var pålagt å leve i sølibat, fikk de jo ikke barn med arverett.

I nyere historieforskning er det reist sterke innvendinger mot den tradisjonelle oppfatningen av føydalsamfunnet. Noen historikere mener at man ikke lenger bør bruke begrepet føydalisme i det hele tatt. Et vesentlig argument er at føydalismen ikke var noe enhetlig system.

Kvinnene i føydalsamfunnet

Føydalsamfunnet var et mannsdominert samfunn, der kvinner juridisk var klart underordnet menn. Kvinner fra adelsslekter hadde likevel en viktig funksjon. De kunne giftes bort for å inngå allianser med andre slekter. Hvis en føydalherre var bortreist, for eksempel i krig, hadde husfruen et midlertidig ansvar for godset eller borgen der de bodde. Hun overtok også føydalherrens jord og rettigheter hvis han døde. Det var rettigheter hun satt på til hun giftet seg på nytt. Mange kvinner opplevde å bli enker og gift på nytt flere ganger i løpet av livet, blant annet fordi mennene døde i krig. Alternativet til å bli giftet bort var ofte at jenter ble sendt i kloster.

Vi har ikke mange kilder som forteller om kvinnenes tilværelse i middelalderen, men det finnes noen beretninger om kvinner som gjorde seg bemerket. En av dem var tyske Hildegard fra Bingen (1098–1179). Hun grunnla benediktinerklostre, skrev bøker om teologi, urtemedisin, planter og dyr, brevvekslet med mange framstående personer i samtiden og komponerte musikk. Tekstene og komposisjonene hennes blir fremdeles framført. En annen kvinne vi kjenner fra middelalderens beretninger, er Eleonora av Akvitania (1122–1204). Hun var gift med to konger, først med den franske kongen Ludvig 7., som hun ble skilt fra i 1152. Deretter giftet hun seg med den engelske kongen Henrik 2. Med Henrik fikk hun sønnene Rikard og Johan, seinere kjent som kongene Rikard Løvehjerte og Johan uten land. Etter å ha støttet et opprør mot ektemannen ble Eleonora satt i husarrest. Den varte i hele 15 år, til sønnen Rikard ble konge. Eleonora har satt spor etter seg i historien som en selvstendig, ambisiøs og handlekraftig kvinne med betydelig politisk innflytelse.

Middelaldergodset

Bøndene sto nederst i føydalsystemet fordi de produserte det som keisere, konger, kronvasaller og vasaller levde av. Bøndene bodde i landsbyer som var knyttet til store gods, ofte i nærheten av godseierens herregård eller borg. Bøndene var beskyttet av godseieren, som igjen kunne være vasall og stå under beskyttelse av noen over seg. Tidlig middelalder var en urolig tid i Europa. Folkevandringene og seinere angrep fra vikinger i nord, madjarer i øst og arabere i sør skapte behov for beskyttelse. Indre rivalisering mellom vasaller bidro også til å gjøre tilværelsen utrygg for bondebefolkningen.

Til gjengjeld for godseierens beskyttelse måtte bøndene utføre pliktarbeid på godseierens jord, domenejorda, og de betalte leie til ham for jorda de dyrket til sitt eget bruk. De måtte dessuten betale for å bruke godseierens mølle, bakerovn og vinpresse og underkaste seg hans domsmyndighet. Det å være bundet til et gods og en godseier på denne måten kalles livegenskap. Et annet begrep som blir brukt om middelalderens bønder, er serfer. Serf betegner en mellomting mellom fri bonde og slave.

Bøndenes tilværelse var ikke lik over hele Europa i middelalderen. Noen steder var betingelsene bedre, som i nye områder godseiere ønsket befolket og dyrket opp.

I områder der det geografisk ikke lå til rette for drift av store gods, hadde bøndene også en friere stilling. Bøndene i Norge ble for eksempel aldri livegne.

Mellom Gud og djevelen

Menneskenes tilværelse i middelalderen var sterkt preget av kristne forestillinger om kampen mellom Gud og djevelen. Denne kampen gjennomsyret hele livet på jorda, og det gjaldt å velge riktig side for å unngå fortapelse. En av kirkens fremste teologer var Augustin (354–430). Han hevdet at menneskene var født med synd og ondt begjær. Derfor var de underkastet Guds evige straff, så sant ikke Gud hadde utvalgt dem til å få frelse gjennom Jesus. Augustin hadde også tanker om staten og hvilket ansvar som hvilte på den som skulle styre et kristent samfunn. Skriftene hans kom derfor til å utgjøre et felles ideologisk grunnlag for kongemakt og kirke. Ifølge Augustin skulle en keiser eller konge være en rex justus, en som styrte rettferdig og viste ydmykhet og lydighet overfor Gud.

NÆRBILDE - Augustin

Augustin

Augustin (354–430) var biskop i Hippo (i dag Annaba i Algerie). Han etterlot seg mange skrifter som fikk stor betydning for utviklingen av teologi og filosofi i middelalderen. Et av hovedverkene var De civitate Dei (Gudsstaten). Det ble til da kristendommen ennå var ung som statsreligion i Romerriket og hadde mange motstandere. Roma hadde også nettopp blitt plyndret av gotere. De civitate Dei kan ses på både som et forsvarsskrift rettet mot kritikere av kristendommen og som et forsøk på å belyse hvorfor onde gjerninger skjer.

I De Civitate Dei framstiller Augustin historien som en vedvarende kamp mellom Guds rike (civitas dei) og djevelens rike (civitas diaboli). Historiens mål er seieren for Guds rike, som vil skape tilstanden Pax. Pax kjennetegnes av harmoni og fred, det være seg mellom Gud og mennesker, menneskene seg imellom og i mennesket selv. Mennesket er skapt i Guds bilde og med rett til å velge, men på grunn av arvesynden rives menneskene mellom egenkjærlighet og kjærlighet til Gud. I den sammenheng hviler det et særskilt ansvar på herskerne i den jordiske staten (civitas terrena): De må styre rettferdig og vise ydmykhet og lydighet overfor Gud, slik at de kan lede menneskene mot Pax. En slik hersker er en rex justus det motsatte er å være urettferdig, hovmodig og ulydig. Da oppfører herskeren seg som en tyrann, som gjennom sine gjerninger har avsatt seg selv. Overfor en tyrann har kirken rett og plikt til å gjøre opprør.

Hvilken kamp preget menneskenes tilværelse, ifølge Augustin? Hvilket ansvar hvilte på verdslige herskere? Hva kan ha påvirket Augustins syn på tilværelsen?

En rekke handlinger og tanker, særlig det som hørte til seksuallivet, var av kirken definert som syndige, med tilhørende krav om hva som måtte til for å få tilgivelse. Tilgivelse kunne man få gjennom botsøvelser, som bestemte gjerninger, og ved å betale bøter. Folk søkte også trøst og hjelp hos helgener og martyrer, som man mente var mennesker som hadde hatt et overskudd av godhet. Også relikvier (hellige gjenstander) som kunne knyttes til Jesus, helgener eller martyrer, var nyttige for å hente mot, kraft og håp i en vanskelig hverdag. Kirken påla bøndene å betale tiende, det vil si en tiendedel av avlingen, som gikk til vedlikehold av kirker, til å lønne prester og til å hjelpe fattige.

Jordbrukssamfunnet

Trolig bodde rundt 90 prosent av befolkningen i Europa på landsbygda. Hva kjennetegnet livet deres? Utfordringen med å svare utfyllende på dette spørsmålet, er at de skriftlige kildene fra denne perioden forteller lite om bøndenes liv.

Bøndene produserte det de trengte til eget bruk og til å betale jordleie og andre avgifter eller skatter. De fleste bodde i landsbyer der de samarbeidet om produksjonen på jordstykkene som de leide av godseieren. Selv om bøndene sto under godseierens beskyttelse og kontroll, kunne de gjennom landsbyfellesskapet stå samlet ved uenighet eller konflikter med godseieren. I løpet av høymiddelalderen valgte en del godseiere å gi landsbyfellesskapet større ansvar for godsdriften og livet i landsbyen. Landsbyforsamlingen valgte da gjerne et råd eller egne tillitsmenn som koordinerte arbeidet med såing, pløying og høsting, og som meklet i konflikter mellom innbyggerne. I landsbyen arrangerte bøndene dessuten fester, for eksempel for å feire at innhøstingen var unnagjort. I Norge hadde man ikke en landsbystruktur slik som i det europeiske føydalsamfunnet. Men norske bønder samarbeidet også om å løse en rekke offentlige oppgaver. Dette samarbeidet er av historikere blitt kalt bondekommunalisme.

Både menn og kvinner måtte bidra i jordbruksarbeidet. Mennene tok seg av det tyngste arbeidet, som pløying av jorda, mens kvinnene hadde hovedansvaret for det som foregikk i hjemmet. Bondefamiliene kunne ha mange barn, men over halvparten av dem døde trolig før de ble voksne.

Økt avkastning av jordbruket

I høymiddelalderen førte både klimatiske endringer og forbedringer i jordbruksdriften til økt produksjon. Klimaet ble varmere, trolig på grunn av økt solaktivitet. Det førte til lengre vekstperioder, slik at bøndene kunne dyrke mer og flere sorter enn før. Et eksempel på hvordan klimaendringene skapte nye muligheter i jordbruket, finner vi på de britiske øyene. I deler av England og Wales kunne bøndene nå dyrke vindruer.

I tett befolkede områder gikk bøndene over fra tobruksdrift til trebruksdrift. Trebruksdrift innebar at en tredjedel av jorda, i stedet for halvparten som tidligere, lå brakk mens bøndene dyrket ulike vekster på resten. Videre ble hester i større grad enn før brukt som trekkdyr. Hva var det som gjorde hesten så viktig? Hester hadde større utholdenhet og arbeidet raskere enn okser. Videre tok man i bruk bogtreet for å utnytte hestens potensial som trekkdyr. Det var opprinnelig en kinesisk oppfinnelse som fordelte vekten mot brystet i stedet for mot halsen, slik det gamle seletøyet hadde gjort. På den andre siden krevde hesten mer og dyrere fôr. Hester ble mange steder også prioritert til militære formål og transport. Fortsatt var derfor oksen det vanligste trekkdyret i store deler av Europa i høymiddelalderen. Teknologisk ble jordbruket forbedret ved økende bruk av jernredskaper. For eksempel fikk bøndene ved å bruke jernploger vendt jorda dypere enn før, slik at såkornene fikk bedre vekstvilkår. Produksjonen i jordbruket økte også ved at nye områder, som i utgangspunktet ble ansett som perifere, lite fruktbare eller vanskelige å dyrke opp, nå ble lagt under plogen.

Forbedringene i jordbruket var både et resultat av og en forutsetning for den kraftige befolkningsveksten i høymiddelalderen. Fordi det ble flere mennesker å mette, tvang økt produktivitet seg fram i jordbruket. På den andre siden var økt produktivitet en forutsetning for at det ble levekår for flere mennesker, og at ikke alle trengte å dyrke mat til seg selv. Dermed kunne flere mennesker enn før leve av annet enn jordbruk, som handel og håndverk i de framvoksende byene.

FORTID OG FORKLARING - Hvorfor økte folketallet?

Hvorfor økte folketallet?

Historikere har hatt ulike oppfatninger om hvordan befolkningsveksten og forbedringene i jordbruket har virket på hverandre. Eldre historieforskning har ofte lagt vekt på at forbedringene av teknologi og dyrkingsmetoder i jordbruket, sammen med et bedre klima, var hovedårsaken til at folketallet økte. I nyere tid har historikere hevdet at forbedringene i jordbruket tvert om var et resultat av befolkningsveksten. Med andre ord ble det nødvendig å produsere mer mat for å fø flere mennesker. Grunnen til forbedringene i jordbruket kan likevel være andre ting enn befolkningsveksten alene, for eksempel at godseierne ønsket større inntekter.

Men hvis forbedringer i jordbruket ikke var årsaken til folkeøkningen, hva skyldtes den da? Mulige årsaker kan være at færre kriger og at det ikke var pest i høymiddelalderen, gjorde at dødeligheten gikk ned. Med større tilgang til dyrkbar jord kan det også ha blitt lettere for mennesker å gifte seg og få barn tidligere enn før, slik at fødselshyppigheten økte.

Hva har historikere ment om sammenhenger mellom befolkningsveksten og jordbruksproduksjonen i høymiddelalderen?

Korndyrking var dominerende i jordbruket siden det ga større utbytte enn fehold. Korn- og melprodukter sto derfor sentralt i bøndenes kosthold. Kostholdet kunne dermed bli ganske ensidig. Ved siden av brød og grøt spiste bøndene trolig rotfrukter og grønnsaker. Kanskje hadde de også griser eller storfe gående, slik at det av og til kom litt kjøtt på bordet. Til maten var det vanlig å drikke tynt øl. Noen steder var det større muligheter for å spe på kostholdet gjennom jakt og fiske. Blant godseierne, geistligheten og borgerne var kostholdet atskillig mer variert enn hva det var hos bøndene.

Det tysk-romerske riket

I 962 ble Otto 1. (912–973) kronet til keiser over Det tysk-romerske riket. Otto var fra før konge i det tyske riket som hadde oppstått i den østlige delen av det gamle Frankerriket. På 900-tallet ble Otto en beskytter av kirken og pavedømmet, slik Karl den store hadde vært. Under Ottos ledelse ble dessuten vikingangrep og invasjonsforsøk fra madjarer slått tilbake.

Det tysk-romerske riket var stort i utstrekning. Foruten et tysk kjerneområde kom riket gradvis til å omfatte også Burgund og områder i Italia. Riket hadde en lite utbygd sentraladministrasjon, og keiseren og hans hoff var stadig på reisefot. Videre var store deler av riket styrt av hertuger og grever med troskap til keiseren. I mangel av et eget administrasjonssystem støttet keiseren seg på kirkens organisasjon. Det innebar at lojale personer med tilknytning til hoffet ble innsatt som biskoper. Biskopene kunne igjen være vasaller og lensherrer. Siden de var forpliktet til å leve i sølibat, etterlot de seg ikke arvinger til len. Dermed var det lettere for keiseren å inndra et len etter vasallens død. Keiserens bruk av kirkeorganisasjonen til å administrere riket er blitt kalt det ottonske system, etter keiser Otto 1.

Selv om paven i åndelige saker hadde den øverste myndigheten innenfor kirken, var selve kirkeorganisasjonen i tidlig middelalder vevd inn i det verdslige samfunnet og underlagt keisere og konger. Den som bygde en kirke, fikk eiendomsretten til kirken og kunne innsette prester. Dette kalles «privatkirkeordningen». Biskopene ble ofte utpekt av keisere og konger. På 900-tallet oppsto det en kirkelig reformbevegelse med utgangspunkt i klosteret Cluny i Burgund. Bevegelsen ville styrke åndeligheten blant de geistlige, blant annet ved å innskjerpe sølibatkravet. Den tok også avstand fra såkalt lekmannsinvestitur, at ikke-geistlige kunne innsette personer i geistlige embeter. Etter hvert fikk reformbevegelsen et politisk program om å frigjøre kirken helt fra verdslig makt, både når det gjaldt valg av embetsmenn, lovgivning og økonomi. Det skulle føre til en langvarig og til tider svært dramatisk strid mellom pave og keiser.

England

I folkevandringstiden slo anglere og saksere seg ned i England og etablerte mindre kongeriker. På 800-tallet lyktes det kong Alfred av Wessex (871–899) å bygge opp et større rike som langt på vei gjorde ham til en slags rikskonge, selv om han ikke kontrollerte hele England. Den såkalte Danelag, som omfattet områder nord og øst, ble fortsatt styrt av danske og til dels norske vikinger. I perioden 1016–1035 var den danske kongen Knut den mektige også konge over England.

I oktober 1066 ble England invadert av hertug Vilhelm av Normandie. Vilhelm hevdet at han i 1051 var blitt godkjent som tronfølger i England av den daværende kongen Edvard Bekjenneren, som var Vilhelms fetter. Engelskmennene hadde derimot valgt Harald Godwinsson til konge etter Edvards død. En tredje person som gjorde krav på tronen i England, var den norske kongen Harald Hardråde. I september 1066 prøvde han å invadere England, men mislyktes og ble drept i et slag ved Stamford Bridge nær York. De engelske styrkene hadde ikke før rukket å beseire Harald Hardråde, før de måtte forsvare seg mot invasjonsstyrken fra Normandie. Vilhelm seiret i et stort slag ved Hastings, der Harald Godwinsson ble drept.

I de påfølgende årene bygde Vilhelm opp et styringssystem i England under sterk kongelig kontroll. Alle vasaller, ikke bare kronvasallene, måtte avlegge troskapsed til kongen. Han forbød også privat borgbygging og krevde eiendomsrett til det meste av jorda. Som hertug av Normandie kontrollerte Vilhelm områder i Frankrike, selv om han der formelt var kronvasall under den franske kongen. Det engelske kongedømmet under Vilhelm og hans etterfølgere kom derfor til å omfatte deler av Frankrike. Etter hvert som den franske kongemakten vokste seg sterkere i høymiddelalderen, ble det mye strid og krigføring mellom engelske og franske konger om disse områdene.

KILDER OG KILDEKRITIKK - Magna Carta

Magna Carta

15. juni 1215 undertegnet den engelske kongen Johan uten land dokumentet Magna Carta. Det besto av totalt 63 paragrafer. Her følger et utdrag fra tre av dem:

«1. For det første har vi bekreftet med dette dokument for vår egen del og for våre etterkommeres del at den engelske kirken skal være fri og nyte sin frihet og sine privilegier uten innskrenkning. Det er også vår vilje at valgene i kirken skal være frie.

2. Ingen avgift [scutagium] eller ekstra skatt skal kunne pålegges vårt rike uten å være godkjent av rikets stormenn. Unntatt for denne regelen gjelder for det første frikjøpet av vår person, for det andre når vår eldste sønn slås til ridder, og for det tredje når vår eldste datter gifter seg. I alle tre tilfeller kan det kreves inn en ekstra skatt. Tilsvarende bestemmelser gjelder også for byen London.

3. Ingen fri mann kan fengsles eller berøves sin eiendom. Ikke under noen omstendighet har vi rett til å antaste mannen før han har blitt korrekt dømt etter landets lov ved en av landets domstoler. Ingen kan nektes rettferdighet.»

Fra Fossum. K. mfl. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen.

Hva slags kilde er dette? Hva sier den oss som levning om kongens makt? Hvilke grupper i samfunnet er det som nyter godt av rettighetene?

Magna Carta

I 1214 led den engelske kongen Johan uten land (1199–1216) et større nederlag for den franske kongen, Filip 2. August (1165–1223). Nederlaget førte til at England tapte store områder i Frankrike. Stormennene i England var nå grundig lei alle kostnadene som krigføringen førte med seg. I 1215 tvang de Johan til å skrive under på et dokument, Magna Carta, som slo fast at kongen ikke kunne kreve inn nye skatter og avgifter uten samtykke av landets stormenn. Frie borgere skulle heller ikke kunne arresteres eller straffes uten å ha blitt dømt av sine likemenn.

De påfølgende møtene der engelske konger måtte rådføre seg med landets stormenn, ble kalt parlamentum. Dette la grunnlaget for det britiske Parlamentet, som kom til å bestå av valgte representanter for det jordeiende aristokratiet, kirken og borgerne. Parlamentet var dominert av de mest velstående, men begynte etter hvert å tale på vegne av folket. Utviklingen av Parlamentet kan vi se på som en spire til seinere historiske fenomener som det konstitusjonelle monarkiet og parlamentarisme. Med et konstitusjonelt monarki menes at kongens makt er begrenset av en skreven eller uskreven grunnlov, mens parlamentarisme betyr at kongen og hans råd (i dag regjeringen) ikke kan styre mot viljen til flertallet i nasjonalforsamlingen.

Selv om kongens makt ble redusert av Parlamentet, forble den engelske sentralmakten sterk. Kongen styrte landet og ga lover, mens Parlamentet vedtok skatter. Samtidig ble grensene for det engelske kongedømmet utvidet etter erobringen av Wales på slutten av 1200-tallet.

Investiturstriden

Investiturstriden var en konflikt mellom pave og keiser om retten til å innsette biskoper. I realiteten ble det en strid om hvem som skulle ha det avgjørende ordet når geistlige og verdslige interesser sto mot hverandre. I investiturseremonien ble en geistlig vasall overdratt len og de geistlige embetssymbolene ring og stav. Fram til 1050-årene var keiserens innflytelse på kirken sterk. Keiseren var kirkens øverste beskytter, og helt fra Karl den stores tid hadde keiserne kontrollert kirken. Da det i 1046 oppsto strid i Roma om hvem som skulle bli ny pave, grep for eksempel den tysk-romerske keiseren Henrik 3. inn og avgjorde pavevalget.

NÆRBILDE - Gregor 7.

Gregor 7.

Pave Gregor 7., eller Hildebrand som var hans opprinnelige navn som munk, ble født i 1021 i Toscana i Italia. Han var en sterk tilhenger av den kirkelige reformbevegelsen som oppsto på 900-tallet. Under Gregor 7. ble viktige prinsipper i reformprogrammet fastsatt i pavelige dekreter, erklæringer og oppfordringer.

Historikere har hatt høyst ulike oppfatninger av hvordan Gregor 7. så på forholdet mellom pavens makt og keiserens makt. De fleste er enige om at paver og keisere ved inngangen til høymiddelalderen mente at de hadde øverste myndighet på hvert sitt område av samfunnet, det geistlige og det verdslige. En slik oppfatning kalles dualisme. Noen historikere har hevdet at Gregor 7. brøt med dualismen og opptrådte som om pavens embete sto over keiserens. Andre historikere har derimot påpekt at Gregor 7. ikke gjorde krav på politisk makt, men at han krevde en åndelig myndighet over alle mennesker, også personene som var keisere eller konger. Det spesielle med Gregor i den sammenheng var kravet om at keisere og konger måtte respektere kirkens krav på selvstendighet for å bli ansett som gode kristne.

Også seinere paver hevdet at keisere og konger var underlagt pavens åndelige makt. Den første av middelalderens paver som utvetydig hevdet at pavens embete var overordnet det verdslige, var Bonafacius 8., som var pave fra 1294 til 1303.

Hva menes med dualisme? Diskuter om Gregor 7. kan kalles en dualist.

Etter 1050 endret situasjonen seg. Det skyldtes at den nye kirkelige reformbevegelsen ønsket å frigjøre kirken fra all verdslig innflytelse. Da Gregor 7. (1021–1085) ble valgt til pave i 1073, fikk reformbevegelsen en sterk og kompromissløs leder. På samme tid ble keisermakten i Det tysk-romerske riket svekket da Henrik 3. døde og etterlot seg en seks år gammel arving, Henrik 4. (1050–1106).

Trusler, avsettelse og bannlysing

I februar 1075 utstedte pave Gregor 7. et dekret som forbød ikke-geistlige, i praksis keisere og konger, å innsette biskoper. I skriftet Dictatus Papae gikk han enda lenger ved å hevde at han kunne avsette keisere. Dette var første gang at en pave ga uttrykk for en slik makt. Det var heller ikke tomme ord. Da Henrik 4. blandet seg inn i valget av erkebiskopen i Milano, mottok han et truende brev fra paven. Gregor befalte at Henrik, som alle andre kristne, måtte respektere og underkaste seg pavens åndelige makt. Henrik svarte med å innkalle de tyske biskopene til et møte som erklærte at paven hadde opptrådt som en løgner og kommet til makten på uhederlig vis.

I februar 1076 slo Gregor tilbake. Han erklærte da at han fratok Henrik kongedømmet, og at han løste alle vasallene fra troskapsedene til ham. Dessuten ble Henrik bannlyst.

Henrik skrev tilbake til Gregor og titulerte ham som en falsk munk. Bannlysingen fikk imidlertid alvorlige konsekvenser for Henrik da vasallene hans gjorde opprør mot ham. Også flere av biskopene som i utgangspunktet hadde støttet Henrik, skiftet side. Opprørerne ga Henrik ett år på seg til å bli løst fra bannet. Samtidig kontrollerte de alle veiene ut av Tyskland. I januar 1077 klarte likevel Henrik å ta seg gjennom Alpene i et forrykende uvær. Han oppsøkte Gregor som hadde tatt inn på borgen Canossa i Nord-Italia på vei til Tyskland for å møte Henriks fiender. Etter at Henrik hadde stått utenfor borgporten og tryglet om tilgivelse i tre dager, valgte Gregor å løse ham fra bannet.

For Henrik var det å få pavens tilgivelse en taktisk seier, siden flere av kronvasallene hans nå vendte tilbake. Han klarte å gjenvinne mye av makten sin og inntok noen år seinere Roma og jaget pave Gregor ut av byen. Henrik innsatte så en ny pave, som kronet ham til keiser.

Konkordatet i Worms

Uenigheten mellom keiser og pave om valget av biskoper fortsatte etter Henrik 4.s død. Striden fikk også forgreininger til andre land, som Frankrike og England. I 1122 lyktes det til slutt partene å komme fram til et kompromiss, en løsning begge kunne akseptere. Den ble nedfelt i en skriftlig overenskomst, et konkordat, vedtatt i den tyske byen Worms. I konkordatet fikk kirken rett til å velge biskopene sine selv, men keiseren skulle få være til stede ved valget i den tyske delen av riket. Videre ble investiturseremonien delt i to: Paven skulle innsette biskopen i det geistlige embetet ved å overrekke embetssymbolene ring og stav, mens keiseren skulle tildele lansen som uttrykk for at han var keiserens vasall og lensinnehaver. I den tyske delen av riket skulle keiseren gjennomføre sin del av seremonien først. Retten til å velge biskoper er blitt sett på som en viktig seier for pavekirken. På den andre siden hadde keiseren fortsatt innflytelse ved retten til å være til stede ved bispevalgene.

Korstogene

I 1095 oppfordret pave Urban 2. alle Europas fyrster om å bidra til å frigjøre Jerusalem og andre steder i Det hellige land fra muslimsk kontroll. Argumentene hans var at pilegrimer møtte hindringer og var utsatt for overgrep, og at hellige steder ble skjendet. For dem som falt i kamp for Det hellige land, lovte paven syndsforlatelse.

Foruten å erobre Jerusalem og andre hellige steder var appellen til korstog trolig et trekk fra paven for å samle folk om kirken og styrke posisjonen hans som kristenhetens øverste leder. Den var dessuten et forsøk på å skape mer ro og stabilitet i Europa ved at krigslyst og erobringstrang ble kanalisert til Midtøsten. Appellen virket sterkt på mottakerne, og løftet om syndsforlatelse var en viktig årsak til at folk meldte seg som korsfarere. For mange var nok likevel ikke det religiøse budskapet den eneste eller viktigste motivasjonen. Korstogene bød på muligheter til å sikre seg jord, inntekter og makt. Dette fristet for eksempel yngre sønner av hertuger, grever og andre mektige kronvasaller, som ikke kunne regne med å arve farens posisjon.

Det ble gjennomført flere korstog til Det hellige land. Før den første ordentlige korsfarerhæren var ferdig utrustet, dro en svært sammensatt tropp av bønder, riddere og prester av sted. Troppen besto også av kvinner og barn og utgjorde totalt ca. 15 000 mennesker. Dette folkekorstoget, som var dårlig utrustet, dårlig organisert og lite disiplinert, ble et lett bytte for muslimske hærer. I neste omgang (1096–99) var det drevne europeiske krigere som dro av sted. Jerusalem og omkringliggende områder ble erobret og organisert som riker etter føydale prinsipper. Korsfarerne, som var gjenkjennelige fordi de hadde et kors påsydd kappene sine, ble sett på som dyktige, fryktløse og hensynsløse krigere av muslimene.

Blant korsfarerne oppsto det egne ridderordener til tjeneste for kirken, som tempelridderne og johannitterordenen. Tempelridderne var en munkeorden som skulle beskytte pilegrimer på veien til Det hellige land. Virksomheten ble etter hvert utvidet til også å omfatte oppbevaring og transport av verdisaker og pengeutlån. Johannitterne tilbød pleie til syke pilegrimer, men fikk seinere også militære funksjoner i forbindelse med forsvaret av Jerusalem og andre områder som korsfarerne hadde erobret.

NÆRBILDE - Rikard Løvehjerte og Saladin

Rikard Løvehjerte og Saladin

Rikard Løvehjerte (1157–99) ble konge i England i 1189. To år seinere kom han til Det hellige land i spissen for en stor korsfarerhær sammen med den franske kongen Filip 2. August. Da den franske kongen etter en stund vendte hjem, sto Rikard Løvehjerte alene igjen som korsfarernes leder. Rikard var velutdannet og kjent som en modig og dyktig kriger, derav tilnavnet Løvehjerte. Han kunne også være brutal og hensynsløs. Rikard Løvehjerte skal ha ønsket å møte muslimenes leder Saladin, men de to traff hverandre aldri. I stedet førte de forhandlinger gjennom sendebud. I 1192 måtte Løvehjerte gi opp forsøket på å gjenerobre Jerusalem. Saladin gikk med på en fredsavtale der korsfarerne fikk styre over kystområdet av Det hellige land, mens resten ble underlagt Saladins myndighet. De kristne skulle imidlertid få lov til å besøke Jerusalem og andre hellige byer i tre år.

Saladin (Sala al-din) ble født i 1137, som sønn av en kurdisk høvding. Saladin skaffet seg herredømmet over både Egypt og Syria, og etter å ha erobret Jerusalem i 1187 ble han muslimenes store leder i kampen mot korsfarerne. Oppfatningen av Saladin spriker i kildene. Han er framstilt både som en brutal kriger og som fredssøkende, forsonende, rettskaffen og gavmild.

Pek på likheter og forskjeller i hvordan Rikard Løvehjerte og Saladin er framstilt i middelalderens kilder. Hva slags avtale inngikk de om Jerusalem?

De erobrede områdene i Det hellige land skulle vise seg vanskelige å holde på, særlig etter at den kurdiske hærføreren Saladin klarte å forene muslimene i kampen mot korsfarerne. Etter at de kristne hadde brutt en fredsavtale de hadde inngått med ham i 1179, knuste Saladin i 1187 korsfarerhæren og erobret byen Jerusalem og nærliggende områder. Seinere forsøk fra kristne hærer på å gjenerobre Det hellige land ga få resultater.

Det foregikk også kriger i Europa som lignet på korstog. I 1209 oppfordret pave Innocens 3. til hellig krig mot katarene, en religiøs gruppe som ikke fulgte læren til den katolske kirken. Denne gruppa skal være opphavet til begrepet kjetter. Katarene holdt hovedsakelig til i Sør-Frankrike. I Spania førte kristne kongeriker i nord krig mot muslimene i sør, og langs Østersjøen erobret Den tyske orden, en ridderorganisasjon, hedenske områder med pavens støtte. Også nordiske konger deltok i disse krigene.

Statsutvikling

I løpet av høymiddelalderen ble kongemakten styrket gjennom oppbygningen av et fastere styringsapparat under kongens kontroll. En sentraladministrasjon tok form ved at det ble opprettet kansellier. Et kanselli ble ledet av en kansler og hadde ansvaret for å sende ut og arkivere offentlige dokumenter og behandle ulike spørsmål knyttet til økonomi og lovgivning. Det ble også opprettet kongelige domstoler med kongelig utnevnte dommere. Fra domstolene kunne saker ankes til kongen som øverste dommer. I England og Frankrike oppsto også det vi kan kalle sentraliserte finansdepartementer.

Hvorfor var det lettere for kongemakten å bygge opp et eget styringsapparat i høymiddelalderen sammenlignet med tidlig middelalder? En viktig årsak er veksten i handel og byliv. Den ga kongemakten inntekter fra toll og avgifter som ble brukt til å lønne embetsmenn, etter hvert også leiesoldater. Det gjorde kongene mindre avhengige av kronvasallene. I Frankrike ble for eksempel baillis utplassert over hele kongedømmet. Det var kongelig utnevnte embetsmenn som skulle ta hånd om viktige oppgaver i lokalstyret. I England var sheriffene lokale embetsmenn fra tiden før den normanniske invasjonen. Under normannerne ble sheriffene sterkere underordnet kongemakten.

Styrkingen av kongemakten viser en utvikling mot det vi kaller territorialstater. Statsutviklingen foregikk imidlertid ikke likt i Europa. Mens England utviklet en sterk sentralmakt, viste det seg vanskelig å bygge opp et sentralisert styringsapparat i Det tysk-romerske keiserriket. Der måtte keiseren forholde seg til hertuger og grever som etter hvert styrte lenene sine nærmest som om de var fyrster i selvstendige riker, og til sterke bystater. Også i Frankrike hadde hertuger, grever og andre kronvasaller fortsatt regional makt, selv om kongedømmet ble styrket gjennom sentrale og lokale institusjoner. Frankrike kan derfor plasseres i en mellomstilling i forhold til England og Det tysk-romerske riket.

PERSPEKTIVER - Posttraumatisk stress blant riddere?

Posttraumatisk stress blant riddere?

Middelalderen blir ofte framstilt som en brutal tid. Historikeren Thomas Heebøll-Holm mener imidlertid at epoken ikke var så voldelig, selv om synet på vold skiller seg fra i dag. Studier av kriminalstatistikker og benådningsbrev viser at folk hadde tilsvarende begrensinger rundt voldsbruk som nå, men at bestemte kulturelle situasjoner krevde bruk av vold, for eksempel når æren var truet.

Ridderne var profesjonelle soldater og elitekrigere. Det var deres jobb å drepe når det var nødvendig, men ofte unnlot de å drepe hverandre. I stedet kunne det være lønnsomt å ta en overvunnet fiende til fange og kreve løsepenger. Overfor bøndene og andre som måtte true interessene til eliten i samfunnet, kunne ridderne derimot gå brutalt til verks.

Selv om de utøvde vold, var ikke ridderne nødvendigvis voldelige av natur. Heebøll-Holm viser til en bok av den høyt respekterte ridderen Geoffroi de Charny (ca. 1300–1356). Ifølge Heebøll-Holm minner beskrivelsene der av riddernes «sjelelige belastninger» om symptomer på posttraumatisk stresslidelse.

Kilde: Sjøgren K. (2011). Riddere fryktet posttraumatisk stress. Forskning.no.

Hvilket syn på middelalderen og voldsbruk framgår av teksten ovenfor? Hva slags kilder bygger historikeren sin teori på? Finn ut hva som kjennetegner posttraumatisk stresslidelse.

Mot slutten av høymiddelalderen begynte kongene regelmessig å rådføre seg med stenderforsamlinger når viktige avgjørelser skulle tas, som å vedta skatter for å finansiere krigføring. En stand er en betegnelse på en samfunnsgruppe med særskilte plikter og rettigheter. Middelalderens stender var førstestanden (geistligheten som tok seg av det åndelige), andrestanden (adelen som kriget) og tredjestanden (de som arbeidet). Blant rettighetene til de to øverste stendene hørte gjerne skattefritak. Fra tredjestanden var det som regel borgerne som møtte i stenderforsamlingene, men i noen land og regioner var også bøndene representert. Stenderforsamlingene kunne være både riksdekkende og regionale.

De riksdekkende stenderforsamlingene kan ses på som en begynnende folkerepresentasjon som seinere i historien skulle komme til uttrykk gjennom nasjonalforsamlinger. Da stenderforsamlingen i Frankrike møttes I 1789, erklærte for eksempel tredjestanden seg som en nasjonalforsamling fordi den representerte folket. I flere land utviklet nasjonalforsamlinger seg i et tokammersystem med et overhus hvor representanter for adel og geistlighet hadde faste plasser, og et underhus med innvalgte representanter for resten av folket.

Vekst i handel og byliv

I høymiddelalderen skjedde det en betydelig byvekst. Mindre krigføring og annen uro gjorde at det ble tryggere og lettere å drive handel. Byer oppsto gjerne på steder som lå gunstig til for handel, som ved elver, langs kysten og ved knutepunkter mellom handelsruter. Bygging av borger og kirker trakk til seg håndverkere, handelsmenn og vertshusholdere som skapte grobunn for bydannelse. Det var også trygt å slå seg ned innenfor borgmurer som kunne gi vern mot røvere og plyndring. Mange byer oppsto også ved at konger bygde ut byer som administrasjonssentre eller anla byer i utkantområder for å styrke kontrollen over riket.

I høymiddelalderen ble de første universitetene i Europa etablert i Salerno, Bologna og Paris. Universitetene skulle utdanne folk til verdslige og geistlige embeter og tilbød undervisning i fag som filosofi, romerrett, teologi, kirkerett og medisin. Universitetene trakk til seg lærere og studenter og bidro derfor til at disse byene vokste. Universitetet i Paris hadde for eksempel rundt år 1200 mellom 2500 og 5000 lærere og studenter.

Egne lover og styringsorganer

Byene fikk egne lover og privilegier og egne styringsorganer med byrådet på toppen. Innbyggerne utgjorde to hovedgrupper: kjøpmenn og håndverkere. Flertallet var håndverkere eller tilhørte andre grupper som tjenere, arbeidere, fattigfolk og prostituerte. For livegne bønder kunne byene være et fristende mål. En del byer hadde bestemmelser som sa at den som klarte å livnære seg ett år og en dag i en by, fikk sin frihet. Uttrykket «byluft gjør fri» fra en tysk kilde på 1300-tallet gjenspeiler dette.

Kjøpmenn og håndverkere hadde egne organisasjoner, såkalte gilder og laug. Gildene beskyttet kjøpmennenes rettigheter og interesser overfor føydalherrer og konkurrenter, ga hjelp til medlemmer som ble rammet av sykdom eller ulykker, og organiserte seremonier og fester. Laugene bestemte priser og kvalitetskrav for håndverkerne og hadde ellers tilsvarende sosiale funksjoner som gildene hadde for kjøpmennene. Selv om det var menn som satt i byråd, gilder og laug, deltok kvinner ofte i handel og håndverk.

Veksten i handel og byliv førte til sosiale spenninger som kunne gi seg utslag i vold og annen uro. Det var store inntektsforskjeller blant kjøpmennene, mens de faglærte håndverkerne ble utfordret av et økende antall ufaglærte arbeidere. Ofte var dette folk som hadde kommet til byene fra landsbygda. Økt fattigdom og sosiale problemer var også et resultat av byveksten.

Bystater og forbund

Noen byer var nærmest å regnes som egne stater, som tidvis førte kriger mot hverandre og mot keisere og konger. Framveksten av bystater skjedde i utkanten av større riker, der det manglet en sterk sentralmakt. Det gjaldt Nord-Italia, som lå i den sørlige utkanten av Det tysk-romerske riket, og langs Østersjøen i den nordlige delen av det samme riket. Sterke byer oppsto også i Flandern, som var et relativt selvstendig grevskap i Frankrike.

Firenze, Genova, Venezia og Milano er eksempler på rike og mektige bystater i Nord-Italia. Med sine nærmere 100 000 innbyggere var de Europas største byer rundt år 1300. De norditalienske bystatene produserte håndverksprodukter av høy kvalitet og lå gunstig til for handel med varer fra fjernere strøk, som Asia og Afrika. Det var også gode penger å tjene på utrusting av korstogshærer.

De norditalienske byene utviklet et begynnende kapitalistisk samfunnssystem, med pengeveksling og bankvirksomhet. Pengevekslerne oppbevarte penger for folk mot kvittering. Det gjorde handelen enklere og tryggere. Kjøpmenn slapp å reise rundt med mye penger. Dessuten kunne pengevekslerne låne ut deler av beholdningen til andre som ville investere i handelsvirksomhet, mot å få sin del av fortjenesten. Dette var spiren til det vi i dag kjenner som et bankvesen.

NÆRBILDE - Marco Polo

Marco Polo

Marco Polo (1254–1324) tilhørte en handelsfamilie i det øvre sosiale sjiktet i Venezia. I 1271 ble han, 17 år gammel, med sin far og onkel på en reise til Asia. Målet var å besøke den kinesiske mongolkeiseren Kublai Khan (1215–94), som Marco Polos far og onkel hadde møtt på en tidligere reise til Asia. De hadde den gang lovt keiseren å komme tilbake etter å ha overbrakt et budskap fra ham til paven om å sende misjonærer til Kina.

Etter fire år på reisefot møtte de Kublai Khan i Beijing. Kublai Khan var sønnesønn av den mongolske krigerhøvdingen Djengis Khan (ca. 1167–1227), som hadde skapt et stort mongolsk erobringsrike. De vant keiserens tillit, og i årene 1275–94 arbeidet de i tjeneste for ham. Marco Polo utførte mange oppdrag for keiseren som brakte ham rundt i det store riket. Etter Kublai Khans død vendte Marco Polo sammen med faren og onkelen tilbake til Venezia. I 1298 ble han tatt til fange under en krig mellom Venezia og Genova. I krigsfangenskap fortalte han om opplevelsene sine til en medfange som skrev dem ned. Marco Polos beretninger ble seinere kjent over hele Europa. I moderne tid har enkelte historikere stilt seg tvilende til om Marco Polo egentlig hadde vært i Kina. Noen viser til at han ikke nevner den kinesiske muren, de kinesiske skrifttegnene og skikken med å snøre kvinners føtter.

Hva gjorde Marco Polo i Kina? Hva tror du kan være årsaker til at beretningene hans fikk så stor oppmerksomhet? Hvorfor har noen historikere vært kritiske til historien hans?

Langs Østersjøen oppsto det en sammenslutning av byer, den tyske Hansaen. Hansaen dominerte handelen i det nordøstlige Europa, der råvarer som fisk, tømmer, korn og salt spilte en viktig rolle. Lübeck var den ledende byen i Hansaen. I tillegg til byene som var tilsluttet selve forbundet, omfattet handelsnettverket også kontorer i andre byer, som London, Novgorod (i dagens Russland), Brussel og Bergen.

I det tredje vekstområdet, Flandern, var det stor tekstilproduksjon. Fra flamske byer, som Brugge og Gent, ble det på 1200-tallet eksporterte kvalitetstøy av ull til store deler av Europa. Også de italienske byene produserte tekstiler, men av dårligere ull. På slutten av 1200-tallet begynte imidlertid italienerne å kjøpe kvalitetsull fra England, som de fraktet hjem og bearbeidet. Det gjorde at den italienske tekstilproduksjonen kunne ta opp konkurransen med Flandern.

Svartedauden

Svartedauden kom til Europa i 1347 og spredte seg raskt. Det var første gang siden begynnelsen av tidlig middelalder at Europa ble herjet av pest. Pestbakterien, Yersinia pestis, levde i blodet til lopper. Loppene holdt til i pelsen på smågnagere, spesielt rotter. Når rottene døde, kunne loppene søke til mennesker. Siden loppene kunne overleve en periode ved å ta til seg næring fra korn, bidro frakt av korn til at lopper spredde seg over større avstander. Pestbakterien kan også ha spredd seg mellom mennesker gjennom infiserte menneskelopper og gjennom dråpesmitte. I 2018 publiserte Universitetet i Oslo en ny studie som hevdet at årsaken til den raske spredningen av pesten skyldtes lopper og lus som spredte seg mellom mennesker.

Svartedauden ga seg oftest utslag som byllepest, der lymfeknutene i kroppen svulmet opp, men den kunne også arte seg som lungepest. Ved lungepest var utgangen døden, mens noen overlevde byllepest. Trolig døde rundt halvparten av Europas 80 millioner mennesker under pesten. Svartedauden ble etterfulgt av nye pestbølger, og det skulle gå lang tid før folketallet tok seg opp igjen. Først på 1600-tallet var det tilbake på samme nivå som før svartedauden.

KILDER OG KILDEKRITIKK - Decameronen

Decameronen

Decameronen (1353) er en samling novellelignende fortellinger skrevet av dikteren Giovanni Boccaccio (1313–75). Boccaccio var født i Firenze og bodde i byen da pesten kom dit i 1348. Selv om fortellingene i Decameronen er fiktive, skaper Boccaccio en realistisk ramme rundt dem ved å skildre symptomer og utbrudd:

«Hos oss opptrådte det til å begynne med byller i lysken eller under armene, og de kunne bli så store som et egg eller til og med som et eple: Folk kalte dem i alminnelighet gravoccioli. Disse byllene spredte seg snart i alle retninger utover hele kroppen, og etter en stund opptrådte også andre symptomer, nemlig noen mørke, ofte helt svarte flekker, som viste seg på armene eller lårene; de kunne være store og forholdsvis få, eller tallrike og ganske små. Både byllene og flekkene var sikre tegn på at døden nærmet seg. Disse sykdommene var så fryktelige at legene hverken visste ut eller inn, og ingen medisiner hjalp mot dem. (…) En behøvde ikke engang ha vært nær den syke for å bli smittet; det var nok å komme i berøring med klær eller andre gjenstander som den syke hadde brukt.»

Fra Boccaccio, G. (1981). Decameronen. Norsk utgave. Den norske Bokklubben.

Hva slags utslag av pesten er det som beskrives i teksten? I hvilken grad mener du Boccaccio er en troverdig kilde til hvordan pesten artet seg?

Hvorfor rammet pesten så hardt?

Europa hadde ikke vært rammet av pest siden begynnelsen av tidlig middelalder. Hvorfor kom den nå, og hvorfor rammet den så hardt? Veksten i handel hadde skapt større kontakt mellom Europa og Sentral-Asia, der svartedauden trolig hadde sitt opphav. I 1346 angrep mongolske styrker handelsbyen Kaffa ved Svartehavet. Under beleiringen av byen ble mange av de mongolske soldatene syke og døde. Befolkningen i Kaffa ble trolig smittet av pestinfiserte rotter fra den mongolske hæren. Italienske handelsmenn kan igjen ha brakt rottene med seg fra Kaffa til Konstantinopel og så videre til andre byer. Befolkningsveksten i Europa før pesten gjorde at menneskene bodde tettere og dermed lettere kunne smitte hverandre. Kunnskapene om sykdommer og smitteårsaker var mangelfulle. Dårlig og ensidig kosthold i en tid med økt press på ressursene kan ha svekket motstandskraften mot sykdommer. Prestene var særlig utsatt for smitte siden de hadde oppgaven med å gi døende mennesker den siste olje. Personer tilknyttet kirker og klostre sto ofte også for pleie av syke, med den smitterisikoen det innebar.

Lavere jordleie

Lavere folketall førte til nedgang i matproduksjonen. For menneskene som overlevde svartedauden, ble det mer plass og flere muligheter til å skape seg et bedre liv. Færre mennesker førte til knapphet på arbeidskraft, som igjen gjorde at mange godseiere måtte redusere jordleia eller tilby andre gunstige betingelser. For jordeierne førte dette til en dramatisk inntektssvikt. Samtidig artet ikke bøndenes tilværelse seg likt. Godseierne gjorde hva de kunne for å holde fast på inntekter og makt. Brutale, væpnede oppgjør mellom godseiere (adel) og misfornøyde bønder var ikke uvanlig. Selv om bøndene som oftest var sjanseløse i slike oppgjør, var det likevel vanskelig for godseierne å unngå fallet i jordleieinntektene – i hvert fall i det vestlige Europa.

PERSPEKTIVER - Jødene som syndebukker i middelalderen

Jødene som syndebukker i middelalderen

Mange mente svartedauden var en straff fra Gud, andre mente den skyldtes trolldom eller andre handlinger utført av mennesker som sto i ledtog med djevelen. Det førte til en jakt på syndebukker, som ofte rammet jødene. Blant annet ble det hevdet at de hadde forgiftet brønnene. Jødene var en gruppe som skilte seg ut med sin egen religion og sine egne skikker, og som hadde vært utsatt for fordommer, diskriminering, forfølgelser og overgrep siden antikken. Mange steder fikk de ikke eie jord, og de var utestengt fra en rekke yrker i det kristne Europa. Derimot fikk de drive med pengeutlån mot renter, som kirken forbød kristne mennesker å gjøre. En del jøder klarte på denne måten å skaffe seg mye kapital, noe som gjorde at de ble lagt for hat. Under korstogene i høymiddelalderen økte omfanget av overgrep, og mange steder ble jøder utsatt for de reneste massakrer. I 1215 vedtok et kirkemøte at jøder måtte bære en egen drakt med gult merke og bo i egne jødedistrikter i byene. På slutten av 1200-tallet ble jødene utvist fra England og Frankrike, og på slutten av 1400-tallet fra Spania og Portugal. Jødeforfølgelser var således ikke et fenomen som oppsto med svartedauden, men pesten bidro til å forverre jødenes tilværelse ytterligere.

Hva preget jødenes tilværelse i middelalderen? Hvilken betydning fikk svartedauden for jødene?

I Øst-Europa klarte godseierne i større grad å holde fast ved inntekter og makt over bøndene. Det at bøndene i øst bodde mer spredt og ikke utgjorde det samme sterke landsbykollektivet som i vest, kan være én forklaring. En annen mulig forklaring er at godseierne i øst generelt hadde mer makt enn godseierne i vest. I vest måtte godseierne forholde seg til en sterkere kongemakt som også bøndene sto under en viss beskyttelse av.

Hundreårskrigen

Hundreårskrigen er en betegnelse på striden mellom England og Frankrike fra midten av 1300-tallet til midten av 1400-tallet. Striden dreide seg om hvem som skulle styre Frankrike. Den ble utløst da den franske kongen, Karl 4., døde uten å etterlate seg noen direkte mannlig arving. Det meldte seg da både en fransk og en engelsk tronkrever. Rivaliseringen mellom tronkreverne førte de to landene i krig med hverandre.

NÆRBILDE - Jeanne d`Arc

Jeanne d`Arc

I 1428 hevdet den 16-årige franske bondejenta Jeanne d`Arc (1412–31) å ha hørt himmelske stemmer som fortalte at hun var utvalgt av Gud til å hjelpe Frankrike slik at den franske kronprinsen, Karl, kunne krones til konge. Etter at Jeanne d`Arc hadde forutsett utfallet av et slag, fikk hun møte kronprinsen og overtalte ham til å gi henne kommandoen over en hær. Anført av Jeanne d`Arc erobret hæren tilbake byen Orléans fra engelskmennene. Snart lå veien åpen til Reims, kroningsbyen for franske konger. 17. juli 1429 kunne kronprins Karl krones til kong Karl 7. av Frankrike. Året etter ble hun tatt til fange av burgundiske styrker. Hertugen av Burgund, som var alliert med England, solgte Jeanne d`Arc til engelskmennene da den franske kongen ikke ville betale løsepenger for henne. Hun ble dømt til døden for hekseri og trolldom og brent på bål i byen Rouen 30. mai 1431. I 1456 omgjorde paven dommen og erklærte Jeanne d`Arc som kristen martyr. I 1920 ble hun kanonisert som helgen. Hun er en av de store heltene i fransk historie.

Det finnes mange teorier om hva som drev Jeanne d`Arc. Noen legger vekt på religiøs fanatisme, andre nevrologiske eller mentale lidelser. Et utbredt syn er at hun var en vanlig bondejente med sterk tro på Gud.

Hvorfor har Jeanne d`Arc satt spor etter seg i historien? Hvilke motiver kan ha drevet henne?

Hundreårskrigen førte med seg nye måter å krige på, noe som gjorde kongene mindre avhengige av nettopp adelen. Blant annet ble krutt tatt i bruk. Krutt, som var en teknikk importert fra Kina, gjorde det mulig å skyte kuler med kanoner og håndvåpen. Den nye krigsteknikken var kostbar og kunne først og fremst finansieres av konger og skatteinntektene deres. Adelens tradisjonelle rolle som riddere ble også svekket fordi de nye skytevåpnene kunne trenge gjennom rustningene deres. I stedet begynte kongene å bygge opp faste hærer av profesjonelle leiesoldater som brukte skytevåpen og kriget til fots. I 1453 endte hundreårskrigen med at engelskmennene ble drevet ut av landet.

«Det store skismaet» – splittelse innenfor vestkirken

I høymiddelalderen hadde kirken, anført av pavene, stått hardt på reformkravene om at kirken skulle gjøre seg uavhengig av verdslig makt og styrke den åndelige kvaliteten blant geistligheten. Som en av Europas største og rikeste jordeiere skulle det likevel vise seg at kirken også hadde betydelige verdslige interesser å ivareta. Det førte til et tettere samarbeid mellom kirken og verdslige herskere. Pavene søkte dessuten støtte hos keisere og konger som motvekt til krefter innenfor kirken som utfordret deres makt, spesielt de såkalte konsilene – store kirkemøter som drøftet viktige trosspørsmål.

Rundt 1300 hadde den franske kongemakten skaffet seg stor innflytelse på pavedømmet, og i 1307 presset kong Filip 4. fram valget av en franskmann som pave. To år seinere flyttet paven hoffet sitt fra Roma til Avignon i Frankrike etter påtrykk fra den franske kongen. I 1378 ble pavesetet flyttet tilbake til Roma igjen, men da man ikke kom til enighet om valget av en ny pave, endte det like godt med at kirken fikk to paver: en i Roma og en i Avignon.

Denne splittelsen kalles det store skismaet, og det gikk 40 år før man igjen klarte å samle seg om én pave i Roma. En kortere periode var det også en tredje pave, som holdt til i Pisa. Splittelsen mellom ulike paver som fordømte hverandre, svekket kirkens anseelse og autoritet. Kirken fikk også kritikk for å skaffe seg inntekter ved salg av avlatsbrev som skulle forkorte menneskenes opphold i skjærsilden.

Det østromerske rikets fall

I 1453 erobret osmanske styrker Konstantinopel. Med dette gikk siste rest av Det østromerske riket til grunne. Osmanene var et tyrkisktalende folk, oppkalt etter stammelederen Osman som grunnla riket og styrte som Osman 1. (1258–1326). Rundt midten av 1300-tallet sikret osmanene seg kontrollen over deler av Balkanhalvøya. Etter erobringen i 1453 gjorde osmanene Konstantinopel, nå kalt Istanbul, til hovedstad for riket sitt. Det osmanske riket omfattet nå Nord-Afrika og Midtøsten, foruten dagens Tyrkia og det meste av Balkan.

Med osmanenes ekspansjon fulgte en utbredelse av islam. Osmanene var likevel relativt tolerante overfor andre religioner i det store riket, som var høyst sammensatt etnisk, religiøst og kulturelt. Så lenge innbyggerne var villige til å akseptere sultanen som overhode og betale skatt til ham, fikk de lov til å praktisere troen sin.