Norsk middelalder

Vikinger og vold

Hvor voldelige var egentlig vikingene, og var de verre enn andre som plyndret eller førte krig i middelalderen? Det mangler ikke på kilder som forteller om plyndring og brutale voldshandlinger begått av vikinger. Ofte rammet volden biskoper, prester og munker tilknyttet kirker og klostre som ble plyndret, men også befolkningen for øvrig kunne bli slaktet ned eller lemlestet når vikingene herjet i et område. De tok også fanger og solgte eller beholdt dem som slaver.

Vikingenes brutalitet framgår av en rekke utenlandske beretninger. Et kildekritisk perspektiv ved disse beretningene er at de ofte er skrevet av kristne som kan ha ønsket å framstille de hedenske vikingene på verst mulig vis. Kristne forfattere knyttet til kirker og klostre kan også ha sett vikingangrepene som Guds straff for menneskenes synder og derfor utbrodert konsekvensene av dem. Videre var det en tradisjon for å overdrive blant forfattere i middelalderen. Det er også viktig å skille mellom samtidige beretninger og beretninger som ble skrevet ned på et seinere tidspunkt.

På den andre siden er det ikke til å nekte for at mange – og ulike – kilder beretter om brutale vikingoverfall. Det gjelder også kilder som er skrevet av personer som ikke var tilsluttet kirken, og av personer med en annen religiøs og kulturell bakgrunn – som muslimske skribenter. Men vikingene var ikke alene om å utføre brutale voldshandlinger. Tidlig middelalder var generelt en urolig tid med folkeforflytninger, plyndring og kriger.

Hvorfor fikk vikingene herje så mye som de gjorde? Én årsak var nok at de nye rikene som hadde oppstått i Europa etter Det vestromerske rikets fall, ennå var svakt organisert politisk og militært. Frankerriket var riktignok sterkt under Karl den store, men ble preget av indre motsetninger og svekket etter hans død. England og Irland besto i begynnelsen av 800-tallet av flere mindre riker som ofte lå i strid med hverandre.

Vikingene var også dyktige til å komme overrumplende på folk. Vikingskipene var konstruert slik at de både kunne krysse åpne havstrekninger og var lette å ta seg fram med oppover elver, siden de ikke stakk dypt i sjøen. De kunne også fraktes over land ved at man dro skipene over trestokker. På denne måten kunne vikingene forflytte seg fra en elv til en annen eller komme seg forbi fosser. Vikingene navigerte trolig etter stjernehimmelen og ved å måle solhøyden.

FORTID OG FORKLARING - Hva var en viking?

Hva var en viking?

Vikinger er en betegnelse på folk fra Norge, Sverige og Danmark som ofte forbindes med overfall og plyndring i Europa i tidlig middelalder. Vi vet ikke nøyaktig hva ordet viking betydde, eller hvordan det oppsto. I de eldste utenlandske kildene til vikingtiden brukes ofte andre betegnelser på folk som kom på plyndringstokter fra Norden, som normannere og daner. Noen mener ordet viking kan ha vært en betegnelse på folk som kom fra områdene rundt Oslofjorden (Viken), andre at det kan ha vært en betegnelse på folk som holdt til i viker der de ventet på muligheten til å angripe forbipasserende skip. Det finnes også teorier om at det betyr en som avviker fra kursen eller holder seg borte fra hjemmet, eller at det rett og slett er en betegnelse på folk som begikk ugjerninger.

Sagaforfatteren Snorre Sturlason bruker også ordet viking i betydningen å være i viking, det vil si å være på vikingtokt (plyndringsferd). Siden mange menn i perioder av livet kan ha fulgt med stormenn og konger på vikingtokter, er det vanskelig å skille ut vikinger som en egen type mennesker.

Hvorfor er man usikker på hva ordet viking betydde? Hvorfor er det vanskelig å skille ut vikinger som en egen type mennesker?

Krigermentaliteten var sterk blant vikingene og hadde sammenheng med religionen: Å dø i kamp var en ære som førte til et godt og evig liv i Valhall hos guden Odin. Selv om vikingene spredte frykt rundt om i Europa, var de ikke uovervinnelige. Irske årbøker forteller om hendelser der vikinger ble beseiret. I Storbritannia er det de seinere år funnet massegraver av levninger etter det som trolig har vært vikinger som er blitt fanget og henrettet.

Kamp om ressurser og makt

Hvorfor begynte mennesker fra Norden å reise på plyndringstokter utenlands? Kamp om ressurser og makt kan ha vært en drivkraft for høvdinger og stormenn – som ofte ledet vikingtoktene. Gods og gull som var røvet i utlandet, kunne brukes til å skaffe seg krigere, venner og andre støttespillere i hjemlandet. Kirker og klostre som inneholdt mye verdifullt og lå temmelig ubeskyttet, var et fristende mål for plyndring. Og siden folk i Norden hadde helt andre religiøse forestillinger, hadde de nok heller ikke særlig respekt for kristne helligdommer. Den sterke krigermentaliteten i vikingsamfunnet kan også ha vært en drivkraft i seg selv.

For befolkningen i Norden dreide likevel livet seg om mye mer enn vikingtokter. Nedenfor skal vi se nærmere på samfunn og samfunnsorganisering i Norge i tidlig middelalder og på hvilke endringsprosesser som fant sted i løpet av perioden.

Indre og ytre ekspansjon

I tidlig middelalder økte folketallet i Norge. Veksten hadde allerede pågått i mange år, og den fortsatte gjennom hele perioden. Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde i Norge ved inngangen til tidlig middelalder. Noen historikere har anslått folketallet til rundt 70 000, og at det steg til ca. 170 000 ved slutten av perioden. Men disse tallene er usikre. På Østlandet, der det var nok av jord, førte befolkningsveksten til at folk ryddet nye gårder i utkanten av gamle gårder eller i områder der det ikke tidligere hadde bodd folk. Dette kalles indre ekspansjon i tidlig middelalder.

Gårder som ble ryddet i utkanten av gamle gårder, fikk ofte navn med endelsen -stad eller -set. Dersom en gård het Ingvaldstad, var den trolig ryddet av en person som het Ingvald. Gårder med endelsen -set kunne også bære navnet til rydningsmannen eller gjenspeile geografiske forhold på stedet. Brattset betydde for eksempel at gården lå i et bratt terreng.

På Vestlandet var det vanskelig å skaffe seg ny jord siden det aller meste allerede var oppdyrket. Befolkningsveksten førte derfor til at gamle gårder måtte deles opp i mindre enheter, eller at folk reiste ut og bosatte seg på øyene vest i havet. Denne koloniseringen av områder utenfor Norge kalles ytre ekspansjon. I islandske ættesagaer fortelles det også om folk som dro fra Norge for å slippe unna de norske kongene som prøvde å samle landet, eller fordi de hadde begått forbrytelser som hadde gjort dem fredløse.

En viktig forutsetning for den indre og den ytre ekspansjonen var utvinningen av jern. Av jernet laget man våpen og redskaper. Bedre redskaper gjorde det lettere å rydde gårder og dyrke jorda. Mange utviklet også gode ferdigheter som håndverkere og båtbyggere. Med skipene fraktet man etterspurte handelsvarer som pelsverk, dyrehuder, dun, horn, hvalrosstenner og produkter av kleberstein og jern til utenlandske markeder. Økt avkastning i jordbruket, større kontakt og mer handel med omverdenen, og ikke minst utbyttet av vikingtokter, gjorde også at noen kunne bli rikere og mektigere enn andre.

Vesterveg og austerveg

Mens vikinger fra Norge og Danmark dro i vesterveg, det vil si mot øyene vest i havet og langs kysten av Vest-Europa, dro vikinger fra Sverige i større grad i austerveg på elvene i de østlige delene av Europa. På Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Island og Grønland bosatte nordmenn seg. I Irland grunnla nordmenn og dansker også byer, og i England erobret danske vikinger et større område som ble underlagt dansk lov, det såkalte Danelag. Der styrte danske konger fra 878 til 954.

I perioden 870–930 bosatte mange nordmenn seg på Island, en prosess vi kaller landnåmet. I 930 opprettet befolkningen Alltinget, som vedtok lover og dømte ved tvister og lovbrudd. Island var inndelt i områder som ble styrt av høvdinger. Siden øya manglet en kongemakt, fikk høvdingene en viktig rolle. Tilhørigheten til en høvding ga befolkningen identitet og beskyttelse. På den andre siden kunne konflikter mellom høvdingene involvere mange mennesker, slik det fortelles om i de islandske ættesagaene.

Rundt 980 grunnla Eirik Raude en bosetting på Grønland etter at han hadde blitt lyst fredløs på Island. Den norrøne bosettingen på Grønland varte fram til rundt 1500, da befolkningen døde ut. Rundt år 1000 seilte Leiv Eiriksson (ca. 970–1020) langs kysten av Nord-Amerika og etablerte en bosetting i det han kalte Vinland, trolig på dagens Newfoundland. Bosettingen ble ikke varig, og kunnskapen om den norrøne oppdagelsen av Amerika gikk seinere tapt.

Handelsbyer i Norden

I tidlig middelalder ble Norden et viktig handelsområde. Byer som Kaupang (Skiringssal) i Vestfold, Hedeby (Haithabu) ved Schleswig i Tyskland – den gang dansk område, og Birka i nærheten av Stockholm var sentrale i handelen mellom vest og øst i Europa og mellom Europa og den arabiske verden. Arkeologiske funn av en rekke europeiske, arabiske og bysantinske gjenstander, som mynter, glass, perler, smykker og våpen, vitner om dette.

Ottars beretning – om Nordveg, nordmenn og samer

Når vi bruker betegnelser som nordmenn, dansker og svensker, må vi huske på at dagens nordiske nasjonalstater ikke eksisterte i tidlig middelalder. Riktignok begynte rikssamlingsprosessene i Danmark og Norge på denne tiden, men i hvilken grad hadde folk noen oppfatning av at de tilhørte et land eller var del av et nasjonalt fellesskap?

Rundt 890 besøkte handelsmannen Ottar kong Alfred den store av Wessex i England. Ottar, som kom fra Hålogaland i Nord-Norge, fortalte kongen om seg selv og hvor han kom fra. Dette ble skrevet ned ved kongens hoff og kalles gjerne Ottars beretning. Ottar fortalte at han hadde Norge (Norðvegr) på babord side når han seilte sørover langs kysten på vei til Kaupang. Norðvegr betyr nordveien, eller handelsveien langs kysten. Ottar knytter dette navnet til landet innenfor kysten og til menneskene som bor der (nordmenn). Kanskje er dette et uttrykk for at mennesker på Ottars tid oppfattet Norge som et eget geografisk område, og at de følte seg som del av et større fellesskap enn bare gården og landsdelen de kom fra. På den andre siden var det ingen kobling mellom geografisk område og noen politisk enhet. Et norsk kongedømme var ennå ikke etablert.

Ottar forteller også om en samisk befolkning (finner) i nord som betaler skatt til nordmennene. Skattleggingen kan tyde på at samene ble oppfattet som et eget folk, underordnet nordmennene. Selv om samene nok kan ha vært utsatt for hardhendt skatteinnkreving, har trolig nordmenn og samer for det meste hatt fredelig kontakt med hverandre. I både Ottars beretning og kongesagaene fortelles det om handel mellom de to folkegruppene. Samene var også ansett som gode båtbyggere. Trolig har både nordmenn og samer gradvis utviklet sin identitet i møtet med hverandre og andre folkegrupper.

Høvdingmakt og bondesamfunn

I tidlig middelalder besto Norge av en rekke høvding- og småkongedømmer, ofte plassert langs kysten. I Vestfold, på Avaldsnes ved Haugesund, på Møre og på Lade ved Trondheim fantes slike lokale maktsentre.

Høvdingene hadde stor makt. De var militære ledere i krig, de tilbød beskyttelse for slekten og befolkningen i området de styrte over, og de ledet religiøse seremonier. Trolig har høvdingene også hatt en koordinerende rolle i forbindelse med handel og varebytte.

Høvdingene omga seg med egne, profesjonelle krigere, kalt hirdmenn. Hirdmenn og gutter av høvding- eller stormannsslekt ble opplært i våpenbruk og idrett. Krigeridealet var å kunne gå fryktløs i kamp og kjempe med dødsforakt. Men høvdingene hadde ikke noen stor hær av hirdmenn. Ved kriger og andre konflikter var de avhengig av støtte fra bøndene.

Vennskap var svært viktig i middelalderen. Det var nødvendig å ha venner, særlig hvis krig eller andre farer truet. Vennskap i middelalderen omfattet relasjoner på flere plan: mellom høvdinger og bønder, mellom høvdingene og mellom bøndene. Gaver var viktige for å opprettholde vennskapene. Gaver kunne være både gjenstander, tjenester og andre former for støtte. Det ble forventet at den som mottok en gave, også gjengjeldte den. Mens vennskap mellom høvdinger kunne være ustabilt, bygde vennskapet mellom høvdinger og bønder på sterkere lojalitet. Det var viktig for begge parter. Høvdingene trengte bøndenes støtte for å opprettholde makten sin, mens bøndene trengte høvdingenes beskyttelse. Vennskapsforholdet mellom høvdinger og bønder i middelalderen kan derfor sammenlignes med patron–klient-forholdet i antikken.

Konflikter ble behandlet på lokale ting, kalt allting eller bygdeting. En vanlig straff for personer som ble dømt på tinget, var bøter. Men siden det ikke eksisterte noen egen ordensmakt, var man avhengig av hjelp fra høvdinger eller andre stormenn for å kreve inn bøter eller iverksette andre typer av straff. Det vanligste var å avvikle konflikter med forlik som tok hensyn til begge partene. Æresbegrepet sto sentralt i middelalderen: Man skulle ikke la seg tråkke på, og hevngjerninger etter ærekrenkelse kunne føre til store og omfattende konflikter som involverte venner og slektninger.

Kvinner, barn og treller

Kvinnene i vikingtidssamfunnet hadde en relativt høy status. De hadde viktige og synlige oppgaver knyttet til hjem og gårdsdrift. Hvis mennene var fraværende på grunn av vikingtokter, krigføring eller handelsferder, var det husfruen på gården som tok over ledelsen av det daglige gårdsarbeidet. I tidlig middelalder var sannsynligvis flertallet av bøndene selveiere. Det vil si at de eide sin egen gård og den tilhørende jorda. Hvis en fri mann døde, arvet kona eiendommene mannen etterlot seg. Hun kunne også arve eiendom etter en sønn hvis sønnen ikke hadde etterkommere. En kvinne som giftet seg, ble ikke bare tatt opp i mannens slekt, men beholdt også båndene til sin egen slekt. Hun kunne dessuten kreve skilsmisse og fikk da medgiften sin tilbake.

Nyere forskning i historie og arkeologi kan tyde på at det ikke var så store forskjeller mellom rollene til menn og kvinner som man tradisjonelt har ment. Blant annet er det funnet gjenstander som er blitt knyttet til mannlige aktiviteter, også i kvinnegraver. Det gjelder for eksempel vekter og vektlodd som ble brukt til handel. I noen graver er det også funnet våpen. At tidligere forskning har framstilt vikingsamfunnet mer kjønnsdelt, kan ha sammenheng med at historikere og arkeologer har vært påvirket av kjønnsrolletenkningen i sin egen samtid. Det gjelder særlig den tidligste forskningen som fant sted på 1800-tallet, som igjen har hatt innflytelse på seinere forskning.

Barna måtte tidlig delta i arbeidet på gården, og det var viktig at de raskt lærte å gjøre nytte for seg. Barn med alvorlige funksjonshemninger kunne bli satt ut i skogen for å dø. Guttene fikk også tidlig trening i våpenbruk. Barndommen var over så snart gutter og jenter kunne utføre samme arbeidsoppgaver som de voksne, ofte i 12–15-årsalderen. Da kunne jentene giftes bort og guttene dra i krig eller på vikingtokt. Snorre forteller at den norske kongen Olav Haraldsson dro på vikingtokt som 12-åring.

Trellene var ufrie mennesker, det vil si andres eiendom. De var som regel kjøpt eller røvet på vikingtokter. Mange ble også født inn i en ufri tilværelse fordi foreldrene var treller. Vi vet ikke hvor mange treller det var i Norge. Noen historikere mener de kan ha utgjort 20 til 30 prosent av befolkningen. Trellene utførte det tyngste arbeidet på gården, men kunne også settes til andre oppgaver. Det var mulig for en trell å kjøpe seg frihet, da fikk vedkommende status som løysing. Å være løysing var likevel bare en mellomstatus på vei mot friheten. Det tok flere generasjoner før en etterkommer kunne kalle seg fri. I tillegg til trellene fantes det på gårdene også tjenestefolk. Det var ofte fattige slektninger av gårdeieren.

Samisk kultur

PERSPEKTIVER - Nordmenn og samer

Nordmenn og samer

I sagaen om Harald Hårfagre fortelles det at kong Harald møtte en samisk kvinne på Tofte (ved Dovre) som han giftet seg med. Kvinnen het Snøfrid og ble ifølge sagaen mor til fire av Haralds barn. Da hun døde, skal Harald ha sørget i tre år mens han lot liket av henne ligge urørt i håp om at hun skulle våkne opp igjen. Denne fortellingen inneholder eventyrtrekk og er neppe sann, men kan være et uttrykk for at det var kontakt og sameksistens mellom nordmenn og samer i vikingtiden, eller i hvert fall at Snorre mente det hadde vært slik da han skrev sagaen på 1200-tallet. Når vi studerer historien ut fra dette perspektivet, sier vi at vi bruker den som levning. Det vil si at vi prøver å finne ut hva sagaen kan si oss om Snorre og samfunnsforhold i tiden han levde i.

I 2006 avdekket arkeologer en samisk bosetting på Dovrefjell fra vikingtiden, ikke langt fra stedet der handlingen i sagaen finner sted. Det kan tyde på at det har bodd samer på Dovre i vikingtiden, det vil si lenger sør enn man tidligere har kunnet påvise. Nordmenn og samer kan derfor ha levd i kontakt med hverandre innenfor et relativt stort geografisk område.

Hvorfor kan fortellingen om Harald Hårfagre og Snøfrid være historisk interessant, selv om den neppe er sann?

I løpet av middelalderen utviklet det samiske siida-systemet seg. Siidaene var små lokalsamfunn tilknyttet et landområde. Siida-fellesskapet koordinerte jakt- og fangstvirksomhet ved blant annet å fordele jaktområder mellom medlemmene i siidaen. Det var også vanlig å samarbeide om større oppgaver, som fangst av rein om vinteren. En siida kunne samarbeide med andre siidaer i nærheten.

Religiøst sto ikke nordmenn og samer så langt fra hverandre før kristendommen ble innført. Det var flere likhetstrekk mellom den norrøne gudetroen og samenes sjamanistiske tro. En sjaman, også kalt noaide, var et bindeledd mellom mennesker og gude- og åndeverdenen. Til sjamanen henvendte folk seg med spørsmål om jakt, farer og sykdom. Sjamanen ledet også ofringer til naturguder. Sjamanismen kan ligne på den norrøne utøvelsen av seid, en form for magi som skulle gi innsikt i framtiden og menneskeskjebner, men som også kunne brukes til å fremme sykdom og død. Seid ble for det meste utført av kvinner.

Haraldshaugen i Haugesund i Rogaland. Monumentet ble reist i 1872 i anledning tusenårsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Stedet ble valgt på bakgrunn av spekulasjoner om at det var Harald Hårfagres gravsted.

Fra høvdingdømmer til rikssamling

Samlingen av Norge fra mange småkongeriker og høvdinger til ett kongerike var en prosess som pågikk i det meste av tidlig middelalder. Ifølge Snorre var det Harald Hårfagre (ca. 850–932) som startet rikssamlingen. På slutten av 800-tallet slo han en rekke småkonger fra Vestlandet i slaget i Hafrsfjord. Deretter klarte han å vinne overherredømme i Norge.

Rikssamlingen – hvorfor?

Hvorfor ønsket Harald Hårfagre å vinne makten over hele landet? Snorre forteller at Harald Hårfagre ble utfordret av en kvinne som het Gyda. Hun ville nemlig ikke gifte seg med ham før han hadde klart å gjøre seg til konge over hele landet. Harald Hårfagre tok utfordringen og lovte dessuten at han ikke skulle klippe eller gre håret før han hadde lyktes. Her møter vi forfatteren Snorre, for dette er etter alt å dømme ren diktning.

Mer sannsynlig er det at Harald Hårfagre kan ha ønsket seg mer makt og rikdom. I løpet av tidlig middelalder ble det færre høvdingseter på Vestlandet, der Harald Hårfagre hadde sitt kjerneområde. Det kan tyde på at noen høvdinger utvidet makten sin på bekostning av andre, og at det derfor var regionale samlinger i gang før rikssamlingen. En annen årsak til rikssamlingen kan ha vært behovet for en overordnet organisering etter hvert som folketallet økte og landet ble mer utbygd. Det pågikk også lignende samlingsprosesser i mange andre land på samme tid, noe som kan ha påvirket norske høvdinger. For eksempel vokste Frankerriket seg stort under Karl den store (747–814), kong Alfred av Wessex (ca. 849–899) skaffet seg makten over store deler av England, og Harald Blåtann (ca. 930–986) utvidet makten sin fra å være konge over Jylland til å bli konge over Danmark.

FORTID OG FORKLARING - Harald Hårfagre og Vestfold

Harald Hårfagre og Vestfold

Ifølge Snorre var Harald sønn av Halvdan Svarte, som var konge i Vestfold og tilhørte ynglingætten. Historikere anser det i dag som lite trolig at Halvdan regjerte over Vestfold, siden Heimskringla her skiller seg fra andre sagaer. Mye tyder på at Halvdan Svarte først og fremst var konge på Opplandene. Årsaken til at Snorre framstiller ham som konge i Vestfold, kan ha vært ønsket om å understreke overfor danskene at dette var norsk område. På 1100-tallet, hundre år før Snorre skrev Heimskringla, gjorde danske konger krav på Viken (områdene langs Oslofjorden) som de mente historisk hørte til Danmark. Trolig lå Viken under dansk overherredømme i store deler av tidlig middelalder. Fra midten av 800-tallet og fram til rikssamlingen under Harald Blåtann kan indre splittelser i Danmark ha svekket danskenes muligheter for ytterligere innflytelse i Norge. Dette kan igjen ha gjort det lettere for Harald Hårfagre å utvide makten sin. Om han derimot vant herredømmet over Viken, er lite trolig. Fra midten av 900-tallet hadde danskene på ny stor innflytelse i Norge. Harald Blåtann kalte seg for eksempel konge over hele Danmark og Norge.

Hvorfor er det lite trolig at Harald Hårfagre hadde sine familiære røtter i Vestfold? Hva kan være årsaken til at Snorre like fullt hevdet at han var derfra?

Vestlandsrike

Harald Hårfagres kongerike hadde kjernen sin på Vestlandet, der han trolig styrte direkte. I andre deler av landet, som i Trøndelag, er det mer sannsynlig at han hadde en form for indirekte makt. Det vil si at lokale høvdinger og småkonger aksepterte ham som en overkonge som de støttet i krig og tok vel imot når han kom på besøk. På Østlandet, og særlig i områdene rundt Oslofjorden, er det usikkert om Harald Hårfagre hadde noen makt i det hele tatt.

Harald Hårfagre opprettet flere kongsgårder. Mange av gårdene var tatt fra kongens fiender under rikssamlingen. Til å styre kongsgårdene utnevnte han årmenn. En viktig oppgave for årmennene var å kreve inn veitsle, det vil si mat og andre forsyninger fra lokale bønder som måtte stå klart når kongen og følget hans dukket opp. Årmennene ble rekruttert fra det lavere sosiale sjiktet blant bøndene.

Harald Hårfagre etterlot seg mange sønner, ifølge sagaene opp mot 20 stykker. Som kongssønn kunne alle kreve å bli konge, men det var eldstesønnen Eirik som tok makten etter farens død. Han drepte mange av brødrene sine og fikk tilnavnet Blodøks. Harald Hårfagres yngste sønn, Håkon, var derimot blitt sendt til oppfostring hos den engelske kong Adalstein. Derfor fikk han navnet Håkon Adalsteinsfostre. Da Håkon vendte hjem til Norge i 934, flyktet Eirik utenlands.

FORTID OG FORKLARING - Norsk identitet i middelalderen?

Norsk identitet i middelalderen?

Eksisterte det noen form for norsk identitet i middelalderen? Forestillingen om nasjoner og nasjonalstater hører til tiden etter den franske revolusjonen. Slike forestillinger kan derfor vanskelig sammenlignes med middelalderens forestillinger. I den grad menneskene på Ottars tid hadde en identitet som nordmenn, var den territoriell, det vil si knyttet til det geografiske området Norge. Det var derimot ingen kobling mellom territoriet Norge og noen norsk politisk enhet, da det ennå ikke eksisterte noe samlet rike. Etter rikssamlingen og med utviklingen av et fastere styringsapparat seinere i middelalderen kan nok koblingen mellom territorium, folk og kongedømme ha blitt sterkere. Noen historikere mener at det i middelalderen utviklet seg en identitet som hadde visse likhetstrekk med det vi i moderne tid forbinder med nasjonal identitet. I den grad vi kan snakke om en identitet i denne sammenheng, dreide det seg nok først og fremst om en forestilling om at det fantes et geografisk og politisk nivå over det lokale og regionale som man hadde en viss tilhørighet til og forpliktelse overfor. Videre kan nordmenn gjennom kontakten med samer og folk fra andre territorier gradvis ha utviklet en følelse av å utgjøre en egenart. Kildene forteller oss imidlertid lite om hvor utbredt denne typen identitet var blant vanlige mennesker.

I hvilken grad mener historikere at det eksisterte noen norsk identitet i middelalderen?

Håkon den gode – lagting og leidang

Håkon Adalsteinsfostre (ca. 920–961) var oppdratt i den kristne tro i England. Han var den første kongen som forsøkte å innføre kristendommen i landet, men ga opp da han så hvilken motstand det skapte. Særlig var nok Håkon redd for å få stormennene i Trøndelag imot seg, siden Trøndelag ikke hørte til det som hadde vært kjerneområdet i Harald Hårfagres rike. I stedet innledet han et nært samarbeid med bøndene, som ga ham tilnavnet «den gode».

I Håkons kongstid ble trolig Gulating og Frostating opprettet som lagting, det vil si representasjonsting der utvalgte bønder kom sammen. På lagtingene ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen som hørte til tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene. Håkon den gode opprettet også leidangen, som var en sjøforsvarsordning. Til leidangen skulle bøndene stille med skip, mannskap og proviant til kongens rådighet når fiender truet landet.

Håkon den gode falt i et slag mot sønner av Eirik Blodøks i 961, men seierherrene fikk ikke noen politisk innflytelse i Norge. Ti år seinere tok i stedet Håkon Ladejarl makten i Norge med støtte fra danskekongen. Han styrte landet som vasall under danskekongen fram til nye konger av Hårfagre-slekten gjorde seg gjeldende: Olav Tryggvason og Olav Haraldsson.

Hardhendt kristning

Snorre framstiller Olav Tryggvason (ca. 963–1000) som en stor atlet og kriger. Før han ble konge i Norge, hadde han vært på vikingferder og hatt oppdrag som leiesoldat i utlandet. Mens han var i utlandet, skal han ha latt seg døpe og omvende til kristendommen. Etter å ha styrtet Håkon Ladejarl og blitt konge i 995 prøvde Olav Tryggvason å kristne landet. Men den brutale behandlingen av folk som nektet å la seg omvende, skaffet ham mange fiender. Folk som ikke lot seg omvende, risikerte å bli drept, lemlestet eller jaget fra landet. Blant dem som strittet imot Olav Tryggvasons forsøk på å samle og kristne landet, var stormenn fra Lade-slekten i Trøndelag. I år 1000 lyktes de, med støtte fra Danmark og Sverige, å drepe Olav i et slag ved øya Svolder i Østersjøen.

I 1015 kom Olav Haraldsson (995–1030) til Norge. Han var ifølge Snorre også av Hårfagre-slekten og hadde latt seg døpe og omvende i utlandet. Etter å ha blitt hyllet som konge på flere lokale ting fortsatte Olav Haraldsson kristningen av landet. Han gikk like hardhendt til verks som forgjengeren. Kristendommen ble eneste tillatte religion, og alle som motsatte seg den nye læren, ble straffet hardt.

Hvorfor var Olav Tryggvason og Olav Haraldsson så opptatt av å kristne landet? Trolig så de kristendommen som et nyttig redskap for å samle landet under kongemakten. Én kongemakt og én religion, der både styringen av landet og praktiseringen av religionen var kontrollert av kongen, kunne styrke Norge som en riksenhet. Men også møtet med all den rikdom, høytid og prakt som var knyttet til kirker og klostre i utlandet, kan ha påvirket kongene til å bringe religionen med seg hjem.

Kongen sørget for å få bygd kirker, og han utnevnte biskoper. Hovedprinsippene i den nye troen ble samlet i en ny kristenrett, vedtatt på et møte mellom biskopene og kongens menn på Moster i 1020-årene. På denne måten knyttet kongen den nye kirkeorganisasjonen nært til seg. Det fikk konsekvenser for de gamle høvdingene, som da mistet mye av makten de hadde hatt på det religiøse området. Høvdingene mistet ytterligere makt da kongen begynte å utnevne lendmenn til å hjelpe seg med å kontrollere riket. En lendmann avga troskapsløfte til kongen og måtte stille opp for kongen med hirden sin når kongen fant det nødvendig. Til gjengjeld fikk lendmennene inntekter fra kongsgårdene. Lendmennene ble rekruttert blant lokale stormenn.

Slaget på Stiklestad – et vendepunkt

Trusselen fra en stadig sterkere kongemakt gjorde at mange høvdinger og andre stormenn ønsket å bli kvitt Olav Haraldsson. Samtidig ønsket den danske kongen Knut den mektige (ca. 995–1035) å erobre Norge. Han var også konge i England og så for seg Norge som del av et nordsjøvelde. I 1028 angrep han Norge med støtte fra Olavs motstandere. Olav rømte landet og søkte tilflukt i Gardariket (Russland). To år seinere forsøkte han å vinne tilbake makten, men hæren hans ble slått i slaget på Stiklestad i Trøndelag 29. juli 1030. Olav selv ble drept i slaget. Knut den mektige lot sønnen Svein styre Norge sammen med moren, Alfiva.

KILDER OG KILDEKRITIKK - Olav Haraldssons død

Olav Haraldssons død

Slik skildrer Snorre kong Olav Haraldssons død på Stiklestad:

«Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og ba Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som ga kongen det såret. Disse tre sårene var det kong Olav døde av.»

Fra Hødnebø, F. og Magerøy, H. (red. 1979). Snorres kongesagaer. Den norske bokklubben.

Hvem var det som ifølge Snorre drepte kongen, og hvordan skjedde det? Hvordan framgår det av kilden at den er en andrehåndsberetning?

Det varte ikke lenge før danskenes styre i Norge ble upopulært. Høvdingene og stormennene som hadde alliert seg med Knut den mektige for å få fjernet Olav, følte de fikk for liten innflytelse. Danskene innførte også strengere lover. I 1035 reiste derfor noen av Olavs gamle fiender til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus (1024–1047) som ny konge. Svein og Alfiva flyktet da fra landet. Magnus fikk tilnavnet «den gode» fordi han ble sett på som en motvekt til det upopulære styret under Svein og Alfiva.

Harald Hardråde

Noen år seinere kom Harald Hardråde (1015–1066) til Norge og krevde å bli konge. Han påsto at han var Olavs Haraldssons halvbror, og at han hadde kjempet sammen med Olav på Stiklestad. Seinere gjorde han tjeneste som soldat og hærfører for den østromerske keiseren i Bysants (Konstantinopel). Magnus måtte akseptere Harald som medkonge. Etter at Magnus døde i 1047, gikk Harald Hardråde hardt og brutalt fram for å utvide kongens makt både innad i landet og utad. I 1066 falt han i slaget ved Stamford Bridge i nærheten av York i et forsøk på å erobre England.

Etter 1066 tok vikingferdene slutt. En overordnet kongemakt var etablert, kristendommen innført og en ny kirkeorganisasjon bygd opp under kongelig kontroll. Med dette fulgte det mer indre stabilitet og en lengre fredsperiode.

Utbyggingen av kongemakt og kirkeorganisasjon førte til en mer sentralisert bosetting som skapte grunnlag for de første byene i landet. Ifølge Snorres kongesagaer skal Trondheim ha blitt grunnlagt av Olav Tryggvason, Borg (Sarpsborg) av Olav Haraldsson, Oslo av Harald Hardråde og Bergen av Olav Kyrre.

Den nye religionen – brudd og tilpasning

NÆRBILDE - Olav den hellige

Olav den hellige

Ifølge Snorre gjemte noen bønder på Stiklestad liket av kong Olav Haraldsson i et skur etter slaget slik at fiendene hans ikke skulle få tak i det. Seinere ble liket fraktet til Nidaros og gravlagt ved Nidelva. Da liket ble gravd opp ett år seinere, skal både hår, skjegg og negler ha grodd. Folk fortalte også historier om helbredelser ved kontakt med liket. Olav Haraldsson ble helgenerklært og fikk tilnavnet «den hellige». Kongens jordiske levninger ble lagt i en egen kiste, Olavsskrinet, i Klemenskirken. Det ble seinere flyttet til Olavskirken, og så til Nidarosdomen som ble reist i nærheten av gravstedet. I middelalderen var dette et av Europas største pilegrimsmål. For den unge norske kirkeorganisasjonen ble Olav den hellige et viktig og samlende symbol. Kirken framstilte ham også som et kristent ideal for andre konger, en Rex Perpetuus Norvegiae – Norges evige konge. Det oppsto flere sagaer om Olav Haraldsson i middelalderen. Den mest kjente finner vi i Snorres Heimskringla. Perspektivet hos Snorre er først og fremst Olavs kamp for å samle Norge til ett rike, men han har også latt seg inspirere av legender om Olav den hellige. I legendene framstilles Olav som en kristuslignende martyr.

Hvorfor fikk Olav Haraldsson tilnavnet «den hellige»? Hvilken betydning fikk han for Norge etter sin død?

Kristendommen var ikke et ukjent fenomen da den kom til Norge. Det er i hvert fall grunn til å tro at befolkningen i de delene av landet som hadde mye kontakt med utlandet, hadde kjennskap til religionen. I 960 lot den danske kongen Harald Blåtann seg omvende til kristendommen, og siden han også styrte i en periode over Viken, kan det ha blitt gjort forsøk på å innføre kristendommen i dette området tidligere enn andre steder i landet.

Kristendommen var imidlertid et brudd med den gamle norrøne gudetroen. Hva var det som først og fremst var annerledes? En vesentlig forskjell var at kristendommen forkynte at det bare var én gud, mens det fantes mange norrøne guder. Kristendommen var også en mer organisert og regelbundet religion, med en omfattende organisasjon, en overordnet lære nedskrevet i Bibelen og både internasjonale og nasjonale regler for hvordan troen skulle praktiseres. Den norrøne troen var mer tilpasset lokale forhold, bygde på muntlige overleveringer og manglet et presteskap. Religiøse seremonier ble ledet av høvdinger eller andre lokale stormenn.

Den nye religionen førte med seg mange nye leveregler, som forbudet mot å gravlegge folk i hauger. I stedet skulle de døde gravlegges på egne kirkegårder. Folk måtte også forholde seg til nye, kristne helligdager og fastedager. Mens seksualitet hadde vært høyt verdsatt i den norrøne gudedyrkingen, ble dette nå sett på som syndig. Kirken styrket ekteskapet ved å forby flerkoneri, men kvinnens status ble likevel gradvis mer underordnet mannen. Skilsmisse var i prinsippet ikke lov fordi kirken så på ekteskapet som et sakrament, en hellig handling. Skulle man ha skilsmisse, gjaldt det å finne grunner til at ekteskapet var ugyldig, som at ektefellene var for nær beslektet. Overfor Gud var derimot menn og kvinner likestilte.

Samtidig som kristendommen førte til endringer i folks religiøse forestillinger og ritualer, skjedde det også en tilpasning som skapte kontinuitet i tilværelsen. Kirker ble ofte bygd på gamle, hedenske offerplasser. Dermed kunne folk fortsatt møtes på steder der de tidligere hadde vært samlet til religiøse seremonier. Den kristne julefeiringen avløste det gamle juleblotet, og de nye kristne helgenene erstattet de norrøne gudenes rolle som menneskenes beskyttere og hjelpere. Forestillingen om Olav Haraldsson som den hellige kongen kan for eksempel ha fungert som en bro mellom gammel og ny tro.

Privatkirkeordningen

Kirker ble bygd av både konger, stormenn og bønder. Særlig på 1000-tallet økte omfanget av nye kirker. Den som bygde kirken, fikk eiendomsretten til kirken og kunne ansette prester. Dette kalles privatkirkeordningen. Biskopene ble derimot utpekt av kongen. Selv om oppbygningen av en kirkeorganisasjon bidro til å styrke kongemakten og riksenheten, hadde også lokalsamfunnet innflytelse gjennom eierskapet over lokale kirker.

Norge som egen kirkeprovins

På 1000-tallet var den norske kirken underlagt erkebispesetet i Hamburg-Bremen og fra 1104 erkebispesetet i Lund i Sverige. I 1152–53 ble Norge en egen kirkeprovins, med erkebispesete i Nidaros. Kirkeprovinsen, som var direkte underlagt paven i Roma, omfattet i alt 11 bispedømmer – fem i Norge og seks ute på øyene vest i havet. Vi vet ikke så mye om hvilke rettigheter den norske kirken ble tildelt ved opprettelsen av kirkeprovinsen, men ut fra en del seinere kilder som viser tilbake til denne hendelsen, kan kirken ha fått retten til selv å utnevne biskoper, abbeder og prester. Den kan også ha blitt tildelt domsmyndighet over saker som gjaldt kirkelig eiendom og geistlige personer.

Magnus Erlingssons kongedømme

Fra 1155 blusset indre spenninger og konflikter opp igjen, både mellom samkonger og mellom ulike partier av stormenn. Lendmannen Erling Skakke (1115–79) gikk seirende ut av striden. I 1161 fikk han sønnen Magnus (1156–84) valgt og hyllet til konge på et allting i Bergen, seinere også i Trøndelag. Magnus var ikke kongssønn, men av kongeslekt på morssiden, siden Erling Skakke var gift med en datter av Sigurd Jorsalfare.

For å styrke rettsgrunnlaget for kongedømmet til Magnus inngikk Erling Skakke en allianse med kirken. Den førte til at Magnus i 1163 ble kronet og salvet til konge under et stort møte i Bergen. Dette er den første kongekroningen vi kjenner til i Norden. At han ble salvet, var et uttrykk for at han fikk kirkens velsignelse og støtte til kongsgjerningen. Magnus ble med dette en Rex Dei Gratia, en konge av Guds nåde. Han avla også en kroningsed der han lovte å være lydig mot Gud og kirken, og at han skulle styre landet rettferdig.

Kirken var på sin side interessert i å få slutt på de ødeleggende konfliktene i landet og ønsket handlingsrom til å gjennomføre kirkelige reformer.

Ny tronfølgelov

Under møtet i Bergen, der representanter for det verdslige og det geistlige aristokratiet i Norge var samlet i forbindelse med kroningen av kong Magnus, ble det vedtatt en ny tronfølgelov. Loven slo fast at Norge skulle være et enekongedømme, og at eldste ektefødte kongssønn hadde førsteretten til tronen. Videre skulle 12 bønder fra hvert bispedømme komme sammen for å vurdere tronkreverens skikkethet, det vil si evnen til å styre rettferdig, og stå for selve kongevalget. Hvis bøndene ikke ble enige, fikk biskopene en form for vetorett. Flertallet av bøndene måtte da ha biskopenes støtte hvis de skulle få viljen sin gjennom. Bestemmelsene i tronfølgeloven viser at kirken har hatt stor innflytelse på utformingen av den. Det ser vi særlig gjennom kravet om at tronkreveren måtte være født innenfor ekteskap, og gjennom biskopenes rolle under kongevalget.

Kong Sverres opprør

I 1176 kom Sverre Sigurdsson (1153–1202) til Norge og hevdet at han var kongssønn. Faren skal ha vært den norske kongen Sigurd Munn (1133–55). Sverre var født utenfor ekteskap og oppfostret på Færøyene, der han hadde gått i prestelære. I 1177 ble han leder for en fattig norsk opprørsflokk, birkebeinerne. Navnet hadde de fått på grunn av det dårlige fottøyet sitt, som var laget av bjørkenever.

Sverre lot seg hylle til konge på et allting i Trøndelag. Med dette utfordret han kongedømmet til Magnus Erlingsson, som var støttet av kirken og store deler av landets verdslige aristokrati. Selv om Sverre hadde mektige krefter imot seg, var det han som til slutt sto igjen som seierherre. Både Erling Skakke (1179) og kong Magnus (1184) falt i striden.

Hvordan klarte Sverre å vinne makten i Norge som leder av en fattig opprørsflokk? Mange tvilte også på om han virkelig var kongssønn. Svaret ligger nok dels i Sverres egen personlighet og dyktighet, dels i muligheten til å vinne støttespillere blant folk som mislikte makten til Erling Skakke og kong Magnus.

NÆRBILDE - Kong Sverre

Kong Sverre

Knapt noen annen norsk konge i middelalderen har fascinert og engasjert historikerne mer enn Sverre. Grunnen til det er både spørsmålet om han var kongssønn, måten han klarte å vinne makten på, og striden med kirken. Et annet spørsmål som har opptatt historikere, er om Sverre var en fornyer av kongedømmet.

Ifølge Sverres saga fikk han først vite at han var kongssønn da han var 24 år. Moren hans kom da til Færøyene og avslørte hemmeligheten hun hadde båret på. Før dette hadde hun vært i Roma og røpet Sverres opphav under et skriftemål (syndsbekjennelse). Skriftefaren fortalte dette videre til paven, som skal ha pålagt moren å fortelle Sverre hvem faren hans var. Det mangler andre kilder som kan bekrefte morens forhold til Sverres angivelige far, kong Sigurd Munn. Historien om at paven blandet seg inn, er lite troverdig, da Sverre var født utenfor ekteskap. Også i Sverres samtid var det mange som tvilte på om han var kongssønn. Tilhengerne hans godtok det, mens motstanderne hevdet at han løy. Noen historikere har ment at Sverre selv kan ha vært overbevist om at han var kongssønn. Under kong Sverre skjedde det et personskifte i styret av landet, siden mange personer fra birkebeinernes rekker fikk ledende stillinger. Sverre styrket kongens kontroll over lokalstyret ved å utnevne sysselmenn med omfattende oppgaver på vegne av kongemakten.

Hvorfor er kong Sverres opphav omstridt? Hvordan utviklet kongedømmet seg under kong Sverres styre?

Bannlyst konge

Sverre fikk likevel ingen fredelig regjeringstid. Kirken, som hadde støttet Magnus, var lunken til den nye kongen. Sverre hevdet dessuten myndighet over kirken og ville sette til side flere av rettighetene den hadde skaffet seg. Etter hvert ble det åpen strid med erkebiskopen, som rømte landet og lyste Sverre i bann med pavelig støtte i 1194. Da Sverre tvang de gjenværende norske biskopene til å krone seg til konge året etter, svarte paven med å bannlyse biskopene.

I striden med Sverre fikk kirken støtte fra baglerne, som var et parti opprettet av stormenn som ønsket å bli kvitt Sverre som konge. Striden mellom birkebeinere og baglere varte resten av Sverres liv. På dødsleiet sitt i 1202 rådet han sønnen Håkon Sverresson (1182–1204) til å forlike seg med kirken. Det gjorde han, men ordentlig slutt på striden ble det ikke før birkebeinere og baglere samlet seg om Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, som ble konge i 1217.

Ekspansjonstid

Med valget av Håkon Håkonsson (1204–1263) til konge i 1217 innledes det som er blitt kalt storhetstiden i norsk middelalder. Historikere i dag er varsomme med å bruke en slik betegnelse. Blant annet kan vi stille spørsmålet: Storhet for hvem? De styrende eller dem som ble styrt? De påfølgende årene ble kongemakten styrket og styringen av landet fastere organisert. Folketallet økte, bøndene produserte mer mat, grensene ble utvidet og kontakten med omverdenen større. Denne utviklingen på flere områder gjør det relevant å bruke betegnelsen ekspansjonstid, en vekstperiode.

Håkon Håkonsson var uektefødt sønnesønn av kong Sverre. Til å begynne med styrte han sammen med Skule Bårdsson, som også var av kongeslekt. Skule hadde først tittelen jarl, seinere hertug, og styrte en tredjedel av landet. I 1239 gjorde Skule opprør mot Håkon. Opprøret mislyktes og endte med at Skule ble drept. Snorre Sturlason støttet Skule i maktkampen mot Håkon, men rømte fra Norge da Skules opprør begynte i 1239. To år seinere ble Snorre drept hjemme på gården sin på Island, på ordre fra Håkon Håkonsson.

Under Håkon Håkonsson begynte en utvikling mot fastere styringsorganer sentralt og lokalt. Et fast råd av verdslige og geistlige personer vokste fram rundt kongen. Det ble også opprettet et sentralisert kontor, et kanselli, for offentlig korrespondanse, styrt av en kongelig utnevnt kansler. Videre utnevnte kongen lagmenn til å lede lagtingene og gi juridiske råd til bøndene som dømte. Denne prosessen begynte allerede under kong Sverre, men lagmannen fikk i løpet av høymiddelalderen større innflytelse og ble etter hvert den reelle dommeren på tinget.

I lokalstyret erstattet sysselmenn den gamle ordningen med årmenn. En sysselmann var en kongelig embetsmann med mange oppgaver, som å kreve inn bøter og skaffe andre kongelige inntekter. Han skulle også håndheve ro og orden og organisere leidangen. I andre halvdel av 1200-tallet var hele riket inndelt i sysler, som ble ledet av et femtitalls sysselmenn. Ofte var det to sysselmenn i hver syssel. Hver sysselmann hadde et væpnet følge og fikk på slutten av 1200-tallet også en assistent, en lensmann. Lensmannen må ikke forveksles med de mektige lendmennene. Lensmenn ble rekruttert blant vanlige bønder.

Håkon Håkonssons etterfølger, sønnen Magnus Lagabøte (1238–80) innførte en felles lov for hele landet som erstattet de gamle regionale landskapslovene. Dette var den andre landsdekkende loven i Europa etter det spanske kongedømmet Castilla. Kongens tilnavn, Lagabøte, viser til at han forbedret lovene. Landsloven bidro til å skape et sterkere kongelig styringsapparat. Samtidig bygde loven på et kristent menneskesyn om å vise omsorg for hverandre. For eksempel skulle man ikke straffes hvis man stjal et brød på grunn av sult. Lovbrytere skulle også ha muligheter til å vende tilbake til samfunnet igjen etter å ha tatt sin straff. For å styrke forsvaret av landet ble det bygd festninger etter mønster fra utlandet. Mot slutten av høymiddelalderen fantes det større festningsverk i Oslo (Akershus), Vardø (Vardøhus), Tønsberg (Tunsberghus), Bergen (Bergenhus) og Båhuslen (Båhus).

På 1200-tallet ble hirden, opprinnelig en betegnelse på vaktstyrken som fulgte kongen, utvidet til en større organisasjon av personer som gjorde tjeneste for kongemakten både militært og administrativt. Til gjengjeld for sin troskap til kongen sto medlemmene av hirden under kongens vern og fikk spesielle rettigheter som varierende grader av skattefritak. Inntektene fikk de fra kongelige gods (lendmennene) eller embetslønn. Hirdtjeneste virket forlokkende på personer fra stormannsslektene og knyttet det verdslige aristokratiet nærmere kongemakten. Høyest i militær rang sto lendmennene og ridderne. I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at lendmennene skulle ha tittelen baroner etter påvirkning fra det øvrige Europa.

Baronene og ridderne begynte også å bruke våpenskjold og egne segl, og titlene, rettighetene og symbolene deres kunne ofte gå i arv. På den måten begynte det verdslige aristokratiet å utvikle seg i retning av en adel.

Arvekongedømme

I 1260 fikk landet en ny tronfølgelov. Mens retten til å bli konge tidligere hadde bygd på en kombinasjon av arv og valg, ble det nå innført arvekongedømme. Kongens eldste ektefødte sønn fikk førsteretten til tronen, og tronfølgeren skulle tas til konge uten noen form for valg. Loven var et klart uttrykk for en sterkere kongemakt. Sammenlignet med tronfølgeloven av 1163 mistet kirken innflytelse på kongemakten. Derimot ble kirken gjennom sættargjerden (forliket) i 1277 innvilget rettigheter den hadde kjempet for i mange år. Det gjaldt retten til å velge biskoper, abbeder og prester, retten til å dømme i åndelige saker og saker som angikk geistlige personer, og skattefritak.

Norgesveldet

På 1200-tallet var Norge på sitt største geografisk og blir da kalt Norgesveldet. Jemtland, Herjedalen og Båhuslen som i dag er svenske områder, og øyene Island, Grønland, Færøyene, Shetland (Hjaltland), Orknøyene, Suderøyene (til 1266) og øya Man (til 1266) var alle underlagt den norske kongemakten. Kongene inngikk også avtaler om grensene mot Sverige og Novgorodriket.

Handelen med andre land økte i denne perioden, både med England og etter hvert med den tyske Hansaen. Sild og tørrfisk var ettertraktede norske eksportvarer. Mer kontakt med andre land førte til større kulturpåvirkning, blant annet økte interessen for utenlandsk litteratur, som ridderromaner og andre fortellinger, helgenlegender, filosofiske verk og religiøse skrifter. På 1200-tallet blomstret også produksjonen av litteratur om det norrøne samfunnet med kongesagaer og ættesagaer.

Befolkningsvekst og økt press på bøndene

Folketallet fortsatte å øke fra tidlig middelalder og inn i høymiddelalderen. Historikere mener folketallet i Norge, inkludert Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, trolig har ligget rundt ca. 440 000 rundt år 1300. Rud-gårder, gårder anlagt på skrinn jord i utkantområder, oppsto på denne tiden. Gamle gårder ser også ut til å ha blitt delt opp i mindre enheter. Begge fenomener tyder på vekst i folketallet. Kildene forteller likevel ikke om overbefolkning og nødstilstander i høymiddelalderen, selv om presset på ressursene kan ha vært stort. Med veksten i folketallet forsvant også behovet for treller som arbeidskraft.

Fra 900-tallet ble klimaet på den nordlige halvkula varmere. Klimaforskere anslår at middeltemperaturen kan ha vært én til to grader høyere enn i dag. Det virket stimulerende på jordbruksproduksjonen. Storfe, sau og geit var de viktigste husdyrene, men det fantes også gris og høns. Husdyrholdet ga foruten mat også skinn og ull. Hester ble brukt som trekkdyr og til transport. Bygg og havre var de viktigste kornsortene og ble brukt til å lage brød, grøt og øl. Bøndene dyrket også andre vekster som lin og hamp, kål, løk, neper, erter og bønner. Selv om bøndene i vesentlig grad var selvforsynte, byttet de også varer med hverandre.

Flere leilendinger

Mens de fleste bøndene var selveiere i tidlig middelalder, var flertallet blitt leilendinger i høymiddelalderen. En leilending var en som leide jord av andre, og som måtte betale en årlig landskyld (jordleie) for dette. Landskylda utgjorde rundt en sjettedel av avlingen på gården. I likhet med andre utgifter ble den som regel betalt med husdyr eller jordbruksprodukter. Rundt år 1300 var kirken den største jordeieren i Norge. Ifølge historikeren Halvard Bjørkvik eide kirken ca. 40 prosent av jorda, bøndene ca. 33 prosent, det verdslige aristokratiet ca. 20 prosent og kongen ca. 7 prosent.

Hva var årsakene til at det var så mange leilendinger i høymiddelalderen? Svaret er sammensatt. De som ryddet seg en gård i allmenningen, områder der det ikke bodde andre, ble leilendinger under kongen. Kongen gjorde nemlig krav på eiendomsretten til jord som ikke var eid av andre. Bønder kunne også bli tvunget til å gi fra seg eiendomsretten til gården, eller deler av den, hvis de ikke klarte å betale skatter og avgifter. Mange ga også fra seg jordeiendom til kirker og klostre som sjelegaver for at prester og munker skulle be om tilgivelse for deres synder.

Bøndenes byrder

Finansieringen av kongedømmet og overklassens velstand hvilte i all hovedsak på bøndene. Foruten landskylda som alle leilendinger betalte, måtte alle betale skatt til kongen og tiende til kirken. Brudd på lover og kristenrettsregler førte til at man måtte betale bøter. Bøndene måtte dessuten stille med våpen, skip, mannskap og proviant til leidangen og vedlikeholde veier og bruer. Historikere var hatt ulike oppfatninger om hvor hardt trykket var på bøndene i høymiddelalderen. Trolig betalte de rundt 20 prosent av avlingen sin til den jordeiende overklassen, det vil si kongen, kirken og det verdslige aristokratiet.

På den andre siden var bøndene i Norge, i motsetning til store deler av Europa for øvrig, rettslig frie. De var ikke gårdeierens eiendom. Det var heller ikke noen større godsstruktur i Norge, slik som mange steder i Europa ellers. Gårdene lå spredt, og det var derfor vanskeligere for jordeierne å kontrollere bøndene. Dessuten bygde kongedømmet på et visst samarbeid med bøndene. Formelt lå fortsatt lovgivning og domsmyndighet hos bøndene på lagtingene. Den nye landsloven i 1274 ble for eksempel lagt fram på alle lagtingene for godkjenning og vedtak. Samarbeid med bøndene var også nødvendig når landet skulle forsvares.

De norske bøndenes frie stilling i middelalderen skulle seinere i historien få en demokratisk betydning. Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, ble det sett på som naturlig at bønder som eide eller leide jord, fikk stemmerett. (Se side 287.)

Byvekst

En normannisk kilde fra 1135 nevner seks norske byer: Nidaros (Trondheim), Bjørgvin (Bergen), Tunsberg (Tønsberg), Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle (i dagens Sverige). Høymiddelalderen var en vekstperiode for byene, der gamle byer ble større og nye oppsto. Eksempler på nye byer er Stavanger, Hamar og Skien. Ekspansjonen skyldtes byenes betydning som sentre for kongelig og kirkelig administrasjon, som militære støttepunkter og etter hvert som knutepunkter for innenlands handel og økende import og eksport av varer. At byene fikk økt betydning, kommer også til uttrykk ved at det i 1276 ble vedtatt en egen bylov. På 1300-tallet ble Oslo den strategisk viktigste byen i Norge, selv om den ikke var den største. Det skyldes den nordiske ekspansjonspolitikken som ble påbegynt av kong Håkon 5. (1270–1319). Da han i 1311 bestemte at prosten i Mariakirken i Oslo skulle være landets kansler til evig tid, ble byen i realiteten også en slags hovedstad. Kansleren var kongens stedfortreder.

Ved siden av handel var håndverk den viktigste næringsveien i byene. Håndverkerne drev omfattende virksomhet, men hadde lavere sosial status enn kjøpmennene. I byene oppholdt det seg også andre grupper, som tjenere, prostituerte og tiggere. I motsetning til mange byer i andre europeiske land var ikke byene i Norge omgitt av borgmurer. Kongsgårder og kirker var som oftest bygd i stein, mens resten av bebyggelsen var av treverk.

Unionstid

I 1319 døde Håkon 5. Han etterlot seg ingen sønner, men en ektefødt datter som het Ingebjørg. Ingebjørg hadde i 1302 blitt giftet bort til den svenske hertugen Erik, som kong Håkon håpet ville hjelpe ham med å få kontroll over større deler av kysten ned til Øresund. Samme år ble tronfølgeloven revidert slik at det nå var tillatt for en ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter å bli konge i Norge. Derfor ble Ingebjørgs sønn, Magnus Eriksson, konge gjennom arv. På samme tid ble han valgt til konge i Sverige siden faren hans var av svensk kongeslekt. Dette førte Norge og Sverige inn i en personalunion, en union av to ulike land med felles konge. Magnus ble aldri noen populær konge i Norge. I 1343 bestemte det norske riksrådet, et råd med representanter fra adel og geistlighet som skulle ivareta norske interesser i unionen, at Magnus’ sønn Håkon skulle overta styret i Norge når han ble gammel nok (1355).

Unionen med Sverige hadde kommet i stand på grunn av giftermål på tvers av landegrensene. Noen år seinere skulle Norge gå inn i en ny – og langvarig – union med Danmark av samme grunn. Selv om høymiddelalderen hadde vært en vekstperiode i Norge, var inntektene til kongemakten og det verdslige aristokratiet relativt lave sammenlignet med nabolandene. I tillegg skulle den kommende pesten føre med seg et kraftig inntektstap, som ytterligere gjorde Norge til en underlegen part i Norden.

Svartedauden

I august 1349 kom det et handelsskip til Bergen fra England. Mannskapet var pestsmittet og døde under lossingen, ifølge en islandsk årbok. Denne hendelsen har vært regnet som starten på svartedaudens herjinger i Norge. Ifølge historikeren Ole Jørgen Benediktow var det imidlertid utbrudd på Østlandet våren 1349, kanskje allerede på senhøsten året før. Det betyr at pesten kan ha kommet til Norge på flere måter.

Historikere regner med at rundt halvparten av befolkningen i Norge døde på grunn av svartedauden. Pesten rammet også landet en rekke ganger i tiden som fulgte. Først rundt 1650 var folketallet i Norge på samme nivå som før svartedauden.

Konsekvenser av pesten

De umiddelbare konsekvensene av svartedauden var naturlig nok stort folketap og mye menneskelig lidelse. På lengre sikt førte likevel den store befolkningsnedgangen til bedre levekår for dem som overlevde. Siden mange døde fra gårdene sine, ble det mye ledig jord. Folk kunne dermed flytte fra gårder med lite eller skrinn jord til gårder med bedre jord. Gårder som var blitt liggende forlatt og øde, fikk navnet ødegårder. Færre mennesker og mer plass førte til redusert etterspørsel etter jord, slik at landskylda (jordleia) sank. Hvis folk først var sikret nok mat til å overleve av det de dyrket, kunne de i større grad også tillate seg å ha husdyr. Det førte til et mer variert kosthold, samtidig som flere husdyr ga mer gjødsel til jorda.

Det verdslige aristokratiet, som fra senmiddelalderen kan betegnes som adelen, fikk det derimot vanskeligere. Reduksjonen i landskylda førte til et stort inntektstap. Dette fikk både personlige og politiske konsekvenser. Noen adelsfamilier måtte selv begynne å dyrke jorda. Adelens generelle økonomiske svekkelse gjorde at Norge på sikt fikk færre mennesker å rekruttere til ledende stillinger og færre til å verne om norske interesser i den seinere unionen med Danmark. Også adelen i Danmark og Sverige ble rammet av svartedauden, men den hadde en sterkere økonomi fra før. Det var også en godsstruktur i disse landene som gjorde det lettere å kontrollere bøndene.

Kongemakten fikk også færre inntekter da landskylda sank. Dessuten ble andre inntektskilder, som skatt og bøter, redusert på grunn av lavere folketall. Svekkelsen av både adel og kongemakt gjorde Norge politisk og økonomisk underlegent i forhold til Danmark og Sverige.

Svartedauden rammet i utgangspunktet også kirken hardt fordi mange geistlige døde av pesten. I likhet med de andre store jordeierne tapte kirken inntekter fordi landskylda gikk ned. På den andre siden søkte mange mennesker trøst i kirken og religionen under svartedauden, og andelen sjelegaver økte betydelig. På slutten av senmiddelalderen eide derfor kirken mer jord enn i begynnelsen av perioden.

Endringer i administrasjonen av landet

Befolkningsnedgangen og inntektstapet etter svartedauden gjorde det vanskeligere å administrere landet. I mange av de gamle syslene var det lite folk igjen, dessuten var mange sysselmenn døde. Flere steder i landet ble det nødvendig å slå sammen sysler. I forlengelsen av dette vokste det fram et nytt system av administrative enheter som fikk navnet len. De største lenene, såkalte hovedlen eller slottslen, var tilknyttet festninger og ble styrt av lensherrer – også kalt høvedsmenn.

Lensherrene var underlagt kongen og tilhørte den mektigste adelsgruppa. Til å drive inn skatter brukte lensherrene fogder (futer). Det var derfor fogdene bøndene kom i kontakt med, ikke lensherrene. Mens lensherrene var underlagt kongen, var fogdene ombudsmenn under lensherren. Unionen med Sverige fra 1319 til 1355 og den seinere unionen med Danmark fra 1380 gjorde at kongene knapt oppholdt seg i Norge lenger. Sammen med det nye lensstyret skapte dette større avstand mellom folket på den ene siden og kongen og rikets sentraladministrasjon på den andre siden.

På 1200-tallet hadde det norrøne skriftspråket stått sterkt som administrasjonsspråk og litteraturspråk. I senmiddelalderen begynte en rekke ord fra svensk og dansk å trenge inn i språket. Det samme gjaldt ord fra nedertysk, hanseatenes språk.

Bondekommunalisme

Bøndene i Norge hadde lange tradisjoner med å løse oppgaver i fellesskap. Det kunne være å bygge eller vedlikeholde veier og broer, vedlikeholde kirker og sørge for at leidangen var parat hvis fiendtlige skip nærmet seg landet. På de lokale tingene tok bøndene ansvar for å løse konflikter, overdra eiendommer eller inngå andre kontrakter i tråd med lovverket. Denne samhandlingen i lokalmiljøet om å løse offentlige oppgaver er av historikere blitt kalt bondekommunalisme. Det finnes mange kilder fra senmiddelalderen som vitner om at bøndene ordnet opp i mye på egen hånd. Denne formen for lokalt selvstyre var akseptert av kongemakten så lenge det ikke brøt med lovene.

Hanseatenes kontroll over handelen

Fra midten av 1200-tallet begynte kjøpmenn fra den tyske Hansaen å etablere seg på Bryggen i Bergen, der det allerede var stor handelsaktivitet. Rundt 1350 ble Det tyske kontor opprettet som hovedsete for hanseatene i Norge. Gjennom hanseatenes store handelsnettverk kunne norske varer selges på et større marked enn før. Hanseatene sørget også for import av varer som Norge ikke var selvforsynt med, som korn, mel, salt og øl.

Spesielt viktig for den norske handelen var eksporten av tørrfisk, som ble levert av fiskere i Nord-Norge. Hanseatene sikret seg eneretten til denne handelen fra de norske kjøpmennene i Bergen. På den måten fikk de en svært sterk posisjon i Norge, og de skaffet seg en rekke privilegier. Ett av dem var at hanseatiske kjøpmenn og håndverkere skulle stå utenfor norsk lov. De skulle i stedet dømmes etter egne lover av sine egne dommere. Hanseatene kunne også stille med krigsskip, dermed var det mulig å legge militært press bak kravene. I perioder lå nordiske konger i regelrett krig med Hansaen.

NÆRBILDE - Dronning Margrete 1.

Dronning Margrete 1.

Dronning Margrete (1353–1412) var datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Ti år gammel ble hun giftet bort til den tretten år eldre kong Håkon 6. av Norge. Bak ekteskapet lå et alliansemotiv. Danskekongen trengte Norge som alliert i kampen mot Hansaen. Margrete skulle vise seg å ha et stort politisk talent. Hun fikk sønnen Olav valgt til ny konge i Danmark etter sin far. Siden Olav bare var fire år, fulgte hun med til Danmark som formynder.

Etter kong Håkon 6.s død i 1380 arvet Olav tronen i Norge, der Margrete overlot formynderstyret til det norske riksrådet. Etter Olavs tidlige død ble Margrete utnevnt til riksforstander (regent) i Danmark og Norge. Hennes store politiske mål var å forene de tre nordiske rikene. Da hun i 1389 erobret Sverige og ble valgt til riksforstander der, var grunnlaget lagt for Kalmarunionen. Hvilke motiver som lå bak Margretes politikk, er omstridt.

Noen har ment at hun drev en dansk ekspansjonspolitikk, andre at en nordisk union var et politisk grep for å møte en økende tysk ekspansjon i østersjøområdet. Det har også vært pekt på økonomiske motiver, som at en nordisk union ville være til fordel for aristokratiet i de tre landene.

Margrete dominerte styret av de tre rikene til hun døde i 1412. Ved å gi len og andre viktige posisjoner til støttespillerne sine styrket hun kongemakten på bekostning av riksrådene. Hun sørget også for å stå på god fot med kirken.

Hva var dronning Margretes store politiske mål? Hvilke motiver kan ha ligget bak politikken hennes? Hva oppnådde hun?

Union og reformasjon

I 1380 døde den norske kongen Håkon 6. Han var gift med den danske kongsdatteren Margrete, og sammen hadde de sønnen Olav. Olav etterfulgte faren som konge i Norge. Da var han allerede dansk konge. Dermed oppsto det en personalunion mellom de to landene. Unionen med Danmark skulle komme til å vare helt til 1814, i 434 år. Olav døde allerede i 1387, men da trådte moren Margrete fram som den sentrale politiske lederen i Danmark og Norge.

Kalmarunionen

Som regent i Danmark og Norge arbeidet Margrete for å skape en nordisk union. Og etter at Sverige var erobret i 1389, var fundamentet lagt for en personalunion mellom de tre nordiske landene, inkludert de norske øyene vest i havet og det svenskkontrollerte Finland. Den fikk navnet Kalmarunionen fordi den ble opprettet i byen Kalmar sommeren 1397. En slektning av Margrete, Erik av Pommern, ble kronet til konge. Erik av Pommern (1382–1459) ble aldri populær, særlig ikke etter Margretes død i 1412. Norge og Sverige var allerede under Margretes styre blitt behandlet som underordnet Danmark. Danske adelsmenn som støttet Margrete, fikk for eksempel len i Norge. Det norske riksrådet ble sjelden innkalt eller rådspurt. Erik av Pommern drev også resultatløs krigføring, blant annet mot Hansaen, noe som førte til hardere skattlegging av befolkningen og handelsblokader. Etter et større opprør i Sverige og Norge i 1434 valgte Erik av Pommern å abdisere. Han ble etterfulgt av nevøen Kristoffer av Bayern (1416–48), som viste større respekt for riksrådene i de tre landene. I 1523 var det likevel slutt for Kalmarunionen. Da brøt Sverige ut etter et opprør ledet av adelsmannen Gustav Vasa, som ble ny konge i landet.

Motstand mot reformasjonen

Under Gustav Vasa gikk Sverige over til Martin Luthers protestantiske lære. Også den nye dansk-norske kongen, Fredrik 1., ønsket å innføre reformasjonen. Reformasjonen er en betegnelse på de store kirkelige reformene som ble utløst av Martin Luthers opprør mot pavekirken. Luther ville bringe kristendommen tilbake til folket ved å fri den fra pavedømmets autoritet. Den protestantiske kirken var en statskirke som ga kongemakten kontroll over kirkens eiendommer. Den norske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson (1480–1538), ønsket å forhindre at reformasjonen ble innført i Norge. Han var også leder av det norske riksrådet, der han arbeidet for større likeverdighet mellom Danmark og Norge. I 1530-årene gjorde han motstanden mot reformasjonen og ønsket om indre norsk selvstyre til samme kampsak. Han prøvde få bønder og lensherrer i Norge med seg i et opprør mot Danmark, men mislyktes. To forsøk på å samle støtte i utlandet, blant annet hos keiser Karl 5., førte heller ikke fram.

KILDER OG KILDEKRITIKK - Norgesparagrafen

Norgesparagrafen

Om Norges rolle i unionen med Danmark, slik den ble fastslått i Kristian 3.s håndfestning fra 30. oktober 1536:

«Fordi Norges rike nå er så svekket, og Norges innbyggere alene ikke klarer å underholde en herre og konge og er forbundet med Danmarks til evig tid, og fordi det norske rikets råd, og besynderlig dets høyeste leder erkebiskop Olav, i løpet av kort tid har falt fra sine forpliktelser overfor Danmark to ganger, så har vi lovet Danmarks råd og adel at om Gud vil, så skal Norge og alt som hører Norge til, være og bli under Danmarks krone slik som Jylland, Fyn og Sjælland. Norge skal ikke være eller hete et kongerike, men være en del av Danmark og under Danmarks krone til evig tid.»

Fra Falck Olsen, A. mfl. (1986). Historiske kilder før 1850. Oslo: Aschehoug. Normert og forenklet av Trond Heum.

Hva slags kilde er dette? Hvordan vil du kildekritisk forholde deg til den? Hva sier de tre siste linjene om Norges skjebne? Kan vi ut fra kilden trekke slutninger om hvordan det faktisk gikk med Norge?

30. oktober 1536 erklærte danskenes nye konge, Kristian 3. (1503–99), reformasjonen som innført i Danmark og Norge. Videre undertegnet han en håndfestning med en egen paragraf om Norge (ofte omtalt som norgesparagrafen). Den fastslo at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en dansk provins i likhet med blant annet Jylland og Fyn. I 1537 måtte Olav Engelbrektsson rømme fra Norge da en stor dansk styrke inntok landet. Reformasjonen ble innført, og Norge var nå fullt underlagt Danmark.