Der Krieg. Otto Dix (1891–1969)
KAPITTEL 12
Første verdenskrig
1914–1918
INTRODUKSJON
Første verdenskrig er et viktig skille i verdenshistorien. Et lokalt attentat på Balkan i 1914 utløste en krig av et omfang som ingen kunne ha forestilt seg. Den spredte seg raskt til hele det europeiske kontinentet og ble etter hvert verdensomspennende. Den teknologiske utviklingen innebar at krigføringen ble industriell. Våpnene som slagene ble utkjempet med, hadde en kapasitet for massedrap og lemlestelse som få skjønte rekkevidden av. Da våpnene endelig stilnet i 1918, var over 9 millioner soldater drept og mer enn 20 millioner skadde. De sivile dødstallene er anslått til å være omtrent like store som de militære. De dypereliggende årsakene til at attentatet kunne utløse en så katastrofal storkrig, var nasjonalisme, imperialisme, militarisme og stormaktenes allianser og opprustning i tiårene forut for krigen.
Krigen endte med en fredsavtale som skulle gi undertrykte folk i Europa rett til å styre seg selv. Tre keiserdømmer ble oppløst, og nye stater ble dannet. Tyskland fikk hovedskylden for krigen. Enorme erstatninger og militær avvæpning skapte voldsomme reaksjoner blant det tyske folk. Politikere på høyresiden hamret løs på fredsavtalen som de mente var ydmykende og urettferdig. Sammen med en påfølgende økonomisk krise og skyhøy arbeidsløshet var kimen til den neste storkrigen lagt.
Målet for dette kapitlet er at du skal kunne
- reflektere over hvordan ideologier og tankesett på 1900-tallet og fram til i dag har bidratt til undertrykkelse, terror og folkemord som holocaust
- drøfte bakgrunnen for verdenskrigene og et utvalg andre sentrale kriger eller konflikter og reflektere over om fredsslutninger har bidratt til å skape fred og forsoning
I kapitlet bør du merke deg
- hva som førte til første verdenskrig
- forskjellene i krigføringen på vestfronten og østfronten
- hvordan samfunnene bak fronten ble påvirket
- folkemordet på armenerne
- hovedinnholdet i Versaillestraktaten
Årsakene til krigen
Nasjonalisme, imperialisme, militær opprustning og alliansepolitikk var sentrale, dypereliggende årsaker til første verdenskrig. Samlingen av Italia og Tyskland hadde forrykket den gamle maktbalansen. Helt siden slutten av 1800-tallet hadde Tyskland krevd sin «plass i sola», med en omfattende militær opprustning som resultat. Antallet soldater og mengden våpen vokste sterkt, og mange nye krigsskip ble bygd. Særlig det siste oppfattet Storbritannia som en trussel og svarte med å ruste opp sin egen marine. Forholdet mellom Tyskland og Frankrike var også dårlig. Frankrike ønsket revansj etter nederlaget mot Preussen i 1871.
På Balkan var det økte etniske motsetninger. I 1908 var Bosnia-Hercegovina blitt innlemmet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Her bodde mange folkegrupper sammen, det var muslimer, katolikker og ortodokse kristne, og de nasjonale og religiøse spenningene var store. Inn i denne brennbare situasjonen blandet stormaktene seg. Det osmanske riket var opptatt av den muslimske befolkningen, Østerrike-Ungarn av de katolske kroatene og det russiske imperiet av de ortodokse serberne. Russiske ledere hadde lenge arbeidet for å samle alle de slaviske folkene under sin beskyttelse. Denne politikken kalles panslavisme. Men panslavismen kunne ikke realiseres så lenge Østerrike-Ungarn hadde makten over store deler av Balkan.
Et alliansesystem gjorde at konflikter fort kunne bli forverret og spre seg. Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde i 1879 inngått en samarbeidsavtale som forpliktet dem til å hjelpe hverandre militært hvis et av landene ble angrepet. Etter hvert sluttet også Bulgaria og Det osmanske riket seg til denne avtalen. Alliansen ble kjent som sentralmaktene. På den andre siden var Russland alliert med Frankrike og Storbritannia i et forbund som ble kalt «entente cordiale» («hjertelig overenskomst»), på norsk trippelententen. Alliansene skulle opprettholde en maktbalanse slik at ingen stormakt ble sterk nok til å true en annen.
Men maktbalansen ble stadig utfordret, særlig av den tyske regjeringen. Den storpolitiske situasjonen i Europa var med andre ord svært brennbar. Lite skulle til før det hele kunne eksplodere i et ukontrollerbart inferno. Gnisten som fikk det hele til å ta fyr, kom på Balkan.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 kom den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand og hans kone Sophie til den bosniske byen Sarajevo. Hensikten med besøket var å vise at den politiske ledelsen i Østerrike-Ungarn ville støtte den bosniske befolkningen. Tanken var at hvis bosnierne fikk bedre kår, ville de føle seg bundet til dobbeltmonarkiet. En slik utvikling gikk tvert imot nabolandet Serbias ambisjoner om å gjøre Bosnia-Hercegovina til en del av et framtidig Stor-Serbia. En hemmelig serbisk terrorbevegelse, «Den sorte hånd», hadde i flere år arbeidet for dette målet. Et av medlemmene var den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip (1894–1918). Da tronfølgerparet kjørte gjennom Sarajevos gater i en åpen bil, skjøt og drepte han dem. Attentatet satte i gang en dominoeffekt og regnes som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Opptrapping til storkrig
23. juli sendte regjeringen i Wien et ultimatum til Serbia med blant annet krav om stans i all serbisk aktivitet rettet mot østerriksk-ungarsk-kontrollerte områder. På forhånd hadde regjeringen i Wien fått en uforbeholden forsikring om at Tyskland ville støtte Østerrike-Ungarn, kjent som blankofullmakten. Dagen etter svarte den russiske regjeringen at den ville støtte Serbia militært hvis landet ble angrepet. Serbia avviste kravet fra Wien og begynte å innkalle soldater i påvente av et angrep. Østerrike-Ungarn mobiliserte og erklærte krig mot Serbia 28. juli. To dager etter satte Russland i gang med å gjøre sine styrker klare til kamp. Regjeringen i Berlin hevdet at den russiske mobiliseringen var en trussel. Den forlangte at innkallingen av russiske soldater måtte stanse. Noe russisk svar kom ikke, og Tyskland erklærte Russland krig 1. august.
PERSPEKTIVER - Nasjonalisme og krigsbegeistring
Nasjonalisme og krigsbegeistring
En bølge av nasjonalisme og krigsbegeistring rullet gjennom de krigførende landene i begynnelsen av krigen. Folk jublet da soldatene marsjerte til jernbanestasjonene på vei til fronten. I stor grad sluttet de politiske partiene opp om krigsinnsatsen. I det franske og det britiske parlamentet var det et fåtall som gikk imot krigen. De ble raskt hengt ut i pressen som landsforrædere. For å vise sin patriotiske innstilling erklærte kvinnesaksbevegelsen at den ville innstille arbeidet sitt så lenge krigen varte. Om også arbeiderbevegelsen ville gjøre det samme, var usikkert. Tradisjonelt hadde holdningen vært at arbeiderne hadde felles interesser på tvers av landegrensene. En av talsmennene for denne linjen var den franske fagforeningslederen Jean Jaurès (1859–1914), men han ble skutt av en fransk nasjonalist umiddelbart før krigen begynte. Det svekket antikrigslinjen i landet. I Tyskland ville det sosialdemokratiske partiet støtte krigen. Fagforeningene ville ikke streike så lenge kampene varte. I Storbritannia var fagforeningene aktive pådrivere for å få unge menn til å melde seg som soldater.
Hvilken betydning kan vi tillegge nasjonalismen i opptakten til første verdenskrig? Hvordan kan kvinnesaks- og arbeiderbevegelsens holdninger til krigen ha vært viktig?
Frankrike oppfylte sin del av allianseavtalen med trippelententen og gikk inn i krigen på russisk side. Dagen etter ble det kjent at tyske styrker ville invadere Belgia. Dermed ville de kunne få kontroll over kanalkysten og true Storbritannia. Det førte til at britene erklærte Tyskland krig. Italia erklærte seg nøytralt da krigen brøt ut, men i 1915 gikk de likevel med i krigen på trippelententens side etter å ha fått løfter om landområder.
Tyskland og Østerrike-Ungarn ble støttet av Det osmanske riket. Osmanene mente at de ville kunne slå tilbake de russiske forsøkene på å vinne kontroll over Balkan. Etter hvert spredte krigen seg til andre verdensdeler. De krigførende landene rekrutterte soldater fra koloniene. På alle verdenshav befant det seg tyske ubåter som torpederte handelsskip. Dette rammet Norge hardt. Den norske handelsflåten var en av verdens største.
Krigsplanlegging
Lenge før krigen startet, hadde den tyske generalen Alfred von Schlieffen (1833–1913) laget en plan for hvordan Tyskland raskt kunne vinne en storkrig. Schlieffenplanen la opp til et lynangrep på Frankrike. Tyske tropper skulle gå gjennom Belgia og Luxembourg og dermed unngå de franske styrkene som var konsentrert langs den tysk-franske grensen. Problemet var at Storbritannia hadde garantert at landet ville hjelpe Belgia hvis tyskerne angrep. Schlieffen forventet at britene ville oppgi det for å unngå å bli trukket inn i en europeisk storkonflikt.
Schlieffen regnet med at Frankrike kunne slås raskt. Deretter kunne invasjonen av Russland starte. Det var kjent at det russiske militærvesenet var i langt dårligere forfatning enn det tyske, så Schlieffen regnet med at krigen i øst raskt kunne avsluttes med total tysk seier.
Både Frankrike og Russland ville være så svekket at de aldri ville kunne utfordre tysk makt. Dermed hadde Tyskland mulighet til å kontrollere hele Sentral- og Øst-Europa politisk og økonomisk. I tillegg ville Tyskland overta flere av Frankrikes og Belgias kolonier. Det hadde lenge vært et offisielt tysk krav at landet måtte få «en plass i sola», og flere tyske politikere mente at det var blodig urettferdig at et lite land som Belgia styrte hele Kongo, mens det store Tyskland knapt hadde noen kolonier.
Men Tyskland var langt fra det eneste landet som ville bruke krig for å utvide sitt landområde. Frankrike håpet på en revansj etter nederlaget mot Preussen i 1871. Hvis Tyskland tapte, kunne Elsass-Lothringen igjen bli fransk og få tilbake navnet Alsace-Lorraine som det hadde hatt før det franske nederlaget i 1871.
De russiske ledernes politiske ambisjon om å samle alle de slaviske folkene under sin beskyttelse, panslavismen, kunne ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn hadde makten over store deler av Balkan. Derfor så den russiske ledelsen på krigen som en mulighet til å øke landets makt og innflytelse i europeisk politikk.
Blodbadet på vestfronten
KILDER OG KILDEKRITIKK - Brev fra Vestfronten
Brev fra Vestfronten
Fra den tyske løytnant Leopold von Stutterheim (20), 4. august 1914:
«Mor, vi seirer. (…) Døden er ikke det største onde, døden kan vekke nytt liv. Ikke minst kan nytt liv vekkes i disse tider. Men vi vil ikke dø, for fedrelandet har større nytte av oss hvis vi lever videre og heretter kan nyte en skjønn og herlig fred. Men skulle jeg treffes av en kule, så er det også bra. (…) Men det tenker jeg ikke på, jeg vil leve for best mulig å kunne tjene mitt fedreland. Derfor vil jeg igjen omfavne dere som seierherre.»
Fra kompanisjef von Frobel til Stutterheims mor, 30. september 1914:
«Klokka 2 om natten den 22. [august] brøt vi opp for å krysse elva Sombre. Etter at vi hadde krysset elva, kom vi inn i en landsby (…). Idet kompaniet marsjerte inn i landsbyen, (…) kom vi under kraftig beskytning fra alle husene, hagene og hekkene, overalt hvor fienden kunne gjemme seg. Det var fullstendig mørkt. Det eneste man så, var munningsilden. (…) Deres herr sønn lå midt blant sine egne menn, men rettet seg kort opp og lente seg over kanten på et lite utheng for å kunne speide mot fienden. I samme øyeblikk ble han truffet av fiendtlig ild. Kulen traff ham i halsen og ganske sikkert i pulsåren. Deres herr sønn sa i samme øyeblikk: ’Hils mine gode foreldre.’ Så sank han sammen og døde raskt.»
Kilde: Lebendiges Museum Online. Leopold von Stutterheim: Kriegsbegeisterung. (Nettartikkel, se kildeliste.)
Hvilke forventninger har Leopold til krigen? Hvor troverdig er von Frobels skildring av Leopolds dødsøyeblikk?
Begynnelsen av krigen fulgte Schlieffens plan. Størstedelen av den tyske hæren gikk gjennom Belgia for å ta Frankrike. Da de tyske styrkene ville fortsette framover og ta kanalkysten, ble de stanset av britiske og franske tropper. I området som kalles Flandern, gravde soldatene seg ned i skyttergraver på hver sin side av frontlinjen. Etter hvert ble det gravd nye dype grøfter, forbindelsesveier og samlingspunkter i et mer enn 700 km langt område fra Sveits til Nordsjøen. Enkelte steder var det en kilometer mellom dem, mens andre steder var det bare noen få meter. Der kunne soldatene høre hverandre snakke. Når de skulle foreta en framrykning, måtte de over jordkanten og krype fram mot fienden. I det åpne, utbombede ingenmannslandet var soldatene et lett mål for maskingevær og granater.
Det verste eksemplet på et slikt blodbad er slaget ved elva Somme i Flandern fra juni til oktober 1916. Da kampene var over, var fronten så vidt endret. Likevel hadde nærmere en halv million tyskere falt der, like mange briter og flere enn 200 000 franskmenn. I tillegg var det hundretusener av sårede som fylte de primitive feltsykehusene.
PERSPEKTIVER - Krigstrøtthet, opprør og desertering
Krigstrøtthet, opprør og desertering
I 1917 brøt det ut opprør blant australske soldater i en leir i Nord-Frankrike. Årsaken var forskjellsbehandling: Offiserene bodde bra og fikk bedre mat enn de menige soldatene. Opprøret startet da en soldat opplevde at vannet ble skrudd av da han dusjet. Han protesterte så voldsomt at militærpolitiet arresterte ham. Kort etter begynte andre soldater å forlange at han skulle bli satt fri. Militærpolitiet arresterte mange, en ble skutt som en advarsel.
Også andre steder protesterte soldatene på ulike måter. Nye angrep endret ingen ting. Alle hadde opplevd at kamerater døde i hopetall. Etter hvert var det stadig flere som ikke fulgte ordre. Når offiserene ropte de skulle angripe, ble de stående i skyttergravene. Enkelte soldater forsøkte å stikke av, å desertere fra kampene. Militære myndigheter mente de var feige, og over 300 fikk en dødsdom. At mange av dem var mindreårige og knapt hadde fått noen ordentlig rettssak, kom fram da forskere begynte å se på dokumentene 70 år seinere. I 2001 ble statuen Skutt ved daggry til minne om disse soldatene (Shot at Dawn) avduket.
Krigsbegeistringen i begynnelsen av krigen ble etter hvert erstattet med krigstrøtthet. Hvordan vil du forklare stemningsskiftet?
Nye våpen
En av årsakene til de store tapstallene var nye våpen. Fly ble brukt, først for å se hvor fienden befant seg, men etter hvert også til bombing. Byer som lå langt bak frontlinjene, som London, ble utsatt for luftangrep. Under tidligere kriger hadde krigshandlingene skjedd ved fronten eller på havet mellom krigsskip. Så fremt byene lå utenfor kanonenes rekkevidde, var de trygge. Men nå var dette skillet opphevet.
Et annet våpen var stridsvognene. Britene tok dem i bruk på vestfronten i 1916. De trege, tunge og klossete kjøretøyene lignet mest på mekaniske monstre. Der de viste seg, trakk tyskerne seg raskt tilbake. Stridsvognene klarte ikke å kjøre langt nok til å ta opp forfølgelsen. Likevel fikk de en stor moralsk betydning. Med sitt tykke skall av stål virket de usårlige. Hadde britene produsert nok av dem på et tidlig tidspunkt, kunne de muligvis ha framskyndet en seier. Først helt mot slutten av krigen ble det satt inn nesten et halvt tusen stridsvogner.
Det som skapte mest redsel, var giftgass. Den kom sigende, tykk og gul, bortover bakken og ned i skyttergravene. Første gang et storstilt gassangrep ble gjennomført, var på vestfronten, under slaget ved Ypres i Belgia i 1915. Maske og beskyttelsesdrakt kunne verne litt, men etter hvert utviklet tyskerne og franskmennene nye former for gass som trengte igjennom lær og tekstiler. Gassen klødde, og soldatene rev tøyet av seg i panikk. Etter noen timer døde de. Det fantes ingen medisiner som kunne redde dem.
Kvinnerollen endres
Krigen førte til en radikal forandring av kvinnerollen i de krigførende landene. En populær sang fra 1914 hadde dette refrenget: «Keep the home fires burning, till the boys come home.» Særlig i middel- og overklassen hadde dette tradisjonelt vært kvinnenes rolle. Men etter hvert som stadig flere menn måtte inn i militæret, ble kvinnene trukket ut av hjemmene og inn i arbeidslivet.
For mange kvinner var dette første gang de fikk lønnet arbeid. De fylte posisjoner og yrker som tradisjonelt hadde vært forbeholdt menn. Denne erfaringen skulle få mye å si for kvinnekampen i årtiene som fulgte. Stemmerett, et av de viktigste kravene fra årene før 1914, ble oppfylt – i USA allerede i 1918, i Tyskland og Østerrike i 1919. I Storbritannia fikk krigsenker stemmerett i 1918, ti år seinere kunne alle kvinner avgi stemme. Frankrike er et unntak. Der fikk kvinner først stemmerett etter andre verdenskrig, da som en anerkjennelse for sin innsats i kampen mot nazistene.
NÆRBILDE - Elsie Inglis
Elsie Inglis
Elsie Inglis (1864–1917) var en skotsk kvinne som hadde utdannet seg til lege på en tid da de færreste universiteter slapp kvinner inn på medisinstudiet. Foreldrene hadde villet at hun skulle ha en like grundig utdanning som gutter. Men kvinner hadde lenge vært nektet å komme inn på medisinstudiet. Motstanden fra mannlige leger var begrunnet med at kvinner var altfor ustabile følelsesmessig til å kunne handle raskt og rasjonelt. Men i 1885 fikk kvinner adgang til studiet, og året etter begynte Inglis. Hun ble raskt en anerkjent kirurg. Etter krigsutbruddet ba Inglis om å bli sendt til et frontsykehus. Hun visste at legemangelen var katastrofal. En eldre offiser svarte henne slik: «My good woman, go home and sit still.» Inglis gjorde ikke det, i stedet samlet hun inn penger til et fullt utstyrt sykehus og fikk det transportert til vestfronten. En fransk offiser som så henne ved operasjonsbordet, løp ut grønn av kvalme mens han sa: «C’est vrai, elle coupe» – «det er sant, hun skjærer.»
Kilde: Davies, N. (1996). Europe, A History. Oxford University Press. S. 908
Hvordan begrunnet mannlige leger sin motstand mot kvinner på medisinstudiet? Hvordan kunne krigen bidra til å endre slike holdninger og bane vei for stemmerett for kvinner?
Tusenvis av kvinner ble sykepleiere. Fra begynnelsen av 1918 fikk de en ny type pasienter i tillegg til sårede soldater. En influensaepidemi, kalt spanskesyken, bredte seg raskt og utviklet seg til en verdensomspennende pandemi. Soldatene smittet hverandre i skyttergravene og tok med seg viruset hjem når de var på permisjon. Dårlig hygiene og elendig mat hadde redusert folks motstandskraft. Effektive medisiner fantes ikke, og svært mange syke døde. På verdensbasis døde over 20 millioner av pandemien. Ekstra skremmende var det at særlig unge mennesker døde. Foreldrene deres hadde hatt influensa før og derfor bygd opp en viss immunitet.
Den statlige sensuren i de krigførende landene hindret avisene i å skrive om sykdommen. Derimot kunne de skildre hvordan den rammet andre land som for eksempel Spania. Dermed ble den hetende spanskesyken selv om det ikke var der den oppsto. I 2005 gravde forskere opp noen av ofrene for sykdommen for å se på hva slags influensavirus det var. De mente at det var mest sannsynlig at fugler hadde smittet mennesker. Denne konklusjonen fikk mye å si for de strenge tiltakene som ble satt i verk av Verdens helseorganisasjon under fugleinfluensaepidemien i 2006.
USA går inn i krigen
Da krigen startet i 1914, erklærte den amerikanske regjeringen at USA var nøytralt. De fleste amerikanere var enige og mente at krigen var en europeisk konflikt. Derfor måtte det være opp til europeerne å ordne opp. En slik politikk kalles isolasjonisme.
Likevel snudde stemningen etter hvert. En årsak var krigspropagandaen. Avisene var fulle av stoff om tyskernes ville framferd i Belgia, om hvordan de brente byer og voldtok kvinner. Selv om det forekom overgrep mot sivilbefolkningen, var mye overdrevet. En annen årsak var senkningen av amerikanske skip. Som et svar på britenes blokade av tyske havner satte tyskerne i verk en uinnskrenket ubåtkrig. Det betydde at alle fartøyer som befant seg i farvannene rundt de britiske øyer eller franske havner, ble torpedert uten varsel. Det rammet mange norske handelsskip, men også amerikanske. Mest kjent er senkningen av passasjerskipet «Lusitania» i 1915. Rundt 1200 druknet, blant dem mange fra USA.
USAs president Woodrow Wilson (1856–1924) så at en tysk seier ville være et tilbakeslag for demokratiet som styreform. Samtidig var det vanskelig å overbevise amerikanerne om at USA måtte bli med i krigen for å beskytte demokratiet i allianse med Russland, som slett ikke var demokratisk. Men da liberale krefter i Russland klarte å velte tsarstyret tidlig i 1917, falt dette hinderet. Wilson kunne nå si at dette var «krigen som skulle trygge verden for demokratiet», og at dette ikke var en europeisk krig som motstanderne hans hevdet, men en kamp for amerikanske idealer.
I 1917 erklærte USA krig mot sentralmaktene, og de første amerikanske styrkene ble sendt til vestfronten. På den måten fikk trippelententen nye soldater som kunne sendes til frontavsnitt der tapstallene hadde vært store. De amerikanske soldatene var uthvilte, trente og godt utstyrt. Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde ingen mulighet til å skaffe nye tropper.
Tysk og italiensk propagandaplakat. Budskapet er at innbyggerne må støtte krigsinnsatsen med penger og lån for å bane vei for freden (via seier). Hvorfor tror du at nettopp dette budskapet ble valgt?
HUSKER DU?
- Hva var årsakene til første verdenskrig?
- Hva gikk Schlieffenplanen ut på?
- Hvorfor ble tapene på vestfronten så store?
- Hvilke nye våpen ble tatt i bruk?
- Hvordan ble kvinnerollen påvirket av krigen?
- Hvorfor var det vanskelig å overbevise amerikanerne om at krigen var en kamp for å trygge demokratiet før 1917?
Østfronten
Sentralmaktenes krig mot Russland var annerledes enn skyttergravskrigen i vest. Her var det ingen stillingskrig, men slag som raskt endret frontlinjen. Kort etter at krigen var brutt ut, klarte russiskledede styrker å komme på offensiven, og tyske landområder ble rømt i panikk. Men etter kort tid snudde krigslykken. Tyske soldater var bedre trent, og de hadde mer moderne våpen. Viktig var det også at det tyske jernbanenettet gjorde det mulig med raske troppeforflytninger.
På russisk side var veiene og jernbanenettet dårlige. I tillegg var det mange soldater som ikke følte noen lojalitet til Russland. De som kom fra etniske minoriteter, så på russerne som undertrykkere. Flere ganger deserterte tusenvis og løp over til tyskernes linjer. Ganske raskt kunne tyske styrker presse russerne tilbake og inn i Russland.
Også lenger sørover i Europa forandret frontene seg raskt. I 1915 ville den unge britiske marineministeren Winston Churchill (1874–1965) sette tropper i land på Dardanellene, innseilingen til Svartehavet. Klarte britene dette, ville soldatene angripe østerriksk-ungarske tropper på Balkan. Ilandsettingen ble en katastrofe. Mer enn 50 000 soldater døde på strendene, deriblant mange frivillige fra New Zealand og Australia. Churchills nederlag kostet ham ministerposten og innebar at Serbia lenge måtte slåss alene.
HISTORIEBEVISSTHET - Folkets sørgedag
Folkets sørgedag
I alle de krigførende landene ble det innført nasjonale minnedager for de døde. I Storbritannia arrangeres det militærparader på Remembrance Sunday, Minnesøndagen. Det er den andre søndagen i november hvert år. Denne søndagen faller nærmest 11. november. Regimenter og militærorkestre marsjerer ned Whitehall i London, forbi The Cenotaph, minnesmerket over første verdenskrig.
I Tyskland er markeringen annerledes, mer preget av sorg og stillhet. Dagen kalles Volkstrauertag, Folkets sørgedag. Første gang den ble markert, var i 1926. Ganske fort begynte de politiske ytterfløyene å krangle om hva som var meningen med denne dagen. På venstresiden var oppfatningen at innholdet i seremoniene, talene og musikken skulle dreie seg om krigens gru og de meningsløse tapene. På høyresiden var holdningen at de døde soldatene var helter som hadde ofret seg for fedrelandet. Da nazistene overtok makten i 1933, endret de navnet til Heldengedenktag, Heltenes minnedag. I stedet for å flagge på halv stang skulle flaggene til topps som et uttrykk for at det var en ære å kunne ofre livet for fedrelandet. Etter 1945 endret feiringen igjen innhold til en sørgedag. Nå er det ofrene i begge verdenskriger som huskes. På hundreårsmarkeringene i 2014 og 2018 for krigens henholdsvis utbrudd og slutt, deltok den tyske og den franske presidenten i felles minneseremonier over de døde.
På hvilken måte speilet endringene i den tyske minnemarkeringen ulike politiske skifter? Hva tror du den tyske og den franske presidenten ville signalisere med de felles minneseremoniene?
Fredsavtalen i Brest-Litovsk
Til tross for de russiske tapene ville ikke tsaren tillate at det skulle forhandles om våpenhvile eller fredsavtale. Han og regjeringen mente at landet var bundet av alliansen med Storbritannia og Frankrike. Tyskerne, derimot, ville ha fred i øst slik at soldatene der kunne overføres til vestfronten. En måte å oppnå det på var å svekke tsarriket innenfra.
Krigsmotstanden økte stadig i Russland, men den manglet en leder. Motstanderne av tsarregimet var enten deportert til Sibir eller utvist. I den siste kategorien var Vladimir Lenin (1870–1924), en revolusjonær marxist bosatt i Sveits. Tysk etterretning visste at Lenin hadde mange tilhengere i Russland. Tyske myndigheter sørget for at Lenin ble sendt i en jernbanevogn fra Sveits til Russland for at han skulle sette i gang et opprør. Og det gikk som den tyske forsvarsledelsen hadde håpet. Tsaren ble avsatt, og Lenin overtok makten i 1917. (Se side 434.) Han inngikk raskt en fredsavtale med sentralmaktene i byen Brest-Litovsk i mars 1918. Avtalen innebar at Russland avsto enorme områder i vest.
Planene om å overføre soldater vestover falt likevel i grus. Inspirert av hva Lenin hadde klart i Russland, brøt det ut kommunistiske opprør i Baltikum og Finland. Ledelsen i Berlin ville for enhver pris unngå at kommunismen skulle spre seg. Tyske tropper som var ment å avlaste de krigstrøtte styrkene på vestfronten, ble satt inn for å slå ned opprørene.
Våpenhvilen 11.11. klokka 11
KILDER OG KILDEKRITIKK - Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden
Da Tyskland kapitulerte, sto ingen fremmede styrker på tysk jord. For mange var kapitulasjonen derfor et svik. En av dem som reagerte med sjokk, var den skadde soldaten Adolf Hitler. I sin selvbiografi Min kamp skriver han om det som seinere fikk betegnelsen «dolkestøtlegenden». Den gikk ut på at de ansvarlige politikerne som avsluttet krigen, hadde dolket sitt eget folk i ryggen:
«Jeg brøt fullstendig sammen da den gamle hedersmannen [lokal pastor på sykehuset] informerte oss om at vi nå måtte avslutte denne lange krigen fordi den var tapt og vi var prisgitt seierherrene. (…) Jeg hadde ikke grått siden jeg sto ved siden av min mors grav. (…) Gjennom alle de lange krigsårene, når døden krevde mange sanne venner og kamerater, ville det for meg vært nærmest syndig å skulle ha ytret en eneste klage. Døde de ikke for Tyskland? (…) Var så dette det den tyske soldaten hadde kjempet for gjennom utmattende hete og blindende snøstorm, sult og tørst og kulde, utslitt av søvnløse netter og endeløse marsjer? – Og hjemme? Var det gamle Tyskland ikke mer verdt? (…) Hvordan kan vi rettferdiggjøre denne handlingen for kommende generasjoner? For en gjeng foraktelige og korrupte kriminelle! (…) De følgende dagene var uutholdelige. Gjennom nettene vokste hatet mitt, hatet til de ansvarlige for denne feige kriminelle handlingen. (…). For min del bestemte jeg meg for å starte med politisk arbeid.»
Hvilken betydning fikk Tysklands kapitulasjon for Hitler?
Kilde: Hitler, A. (1938). Mein Kampf. Zentralverlag der NSDAP. s. 222–223.
Krigen rammet livet bak fronten i økende grad. Det var knapphet på alle varer. Framstillingen av våpen og ammunisjon hadde prioritet. I tillegg til omleggingen av industrien betydde krigen til sjøs at handelen med andre land nærmest stoppet opp. Krigsmaktene prøvde å sulte hverandre ut. For å tvinge sentralmaktene til å kapitulere satte britene i verk en blokade av tyske havner. Særlig fordi frontene etter hvert stivnet i en stillingskrig, ble «økonomisk press det viktigste våpenet vi har igjen», hadde den britiske regjeringen konkludert med allerede høsten 1914. Argumentene for utsultingen var innlysende. Hvis importen av mat ble forhindret, ville våpenproduksjonen stanse og befolkningen gjøre opprør.
Langt på vei var det nettopp det som skjedde i Tyskland. Blokaden betydde at folk sultet og frøs. Soldatene ved fronten manglet mat, ammunisjon og hvile, men mest av alt kampvilje til å fortsette en håpløs krig. Da den tyske marineledelsen besluttet å sende hele flåten inn i et stort slag mot britiske skip i begynnelsen av november 1918, gjorde matrosene ved flåtebasen i Kiel opprør. Etter hvert spredte opprøret seg utover landet. Arbeiderne streiket. Regjeringen i Berlin mistet kontrollen. Keiseren abdiserte og reiste i eksil i Nederland. Den tyske forsvarsledelsen ba trippelententen om våpenhvile. Den ble innvilget med virkning fra 11.11. klokka 11.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Resymé av Wilsons 14 punkter
Resymé av Wilsons 14 punkter
- Slutt med hemmelige internasjonale avtaler. Alle avtaler skal være offentlige.
- Ingen land skal utestenges fra å bruke havene til transport.
- Fri handel over landegrensene.
- Nedrustning.
- Krav på kolonier skal avgjøres rettferdig samtidig med at det legges vekt på de innfødtes rettigheter.
- Fremmede styrker må forlate Russland.
- Fremmede styrker må forlate Belgia. Belgisk uavhengighet gjenopprettes.
- Alsace-Lorraine tilbakeføres til Frankrike.
- Italias grenser skal trekkes på nytt basert på nasjonalitet.
- Folkene som har bodd i Østerrike-Ungarn, skal selv avgjøre sin framtidige tilhørighet og utvikling.
- Okkuperte områder på Balkan frigjøres. Serbia gis adgang til havet. De nye grensene skal baseres på nasjonalitet.
- Folkene i det tidligere osmanske riket skal selv avgjøre sin framtidige tilhørighet og utvikling.
- Et uavhengig Polen skal dannes.
- Folkeforbundet opprettes for å kunne sikre en uavhengig utvikling for medlemmene og sikkerhet for alle medlemmene.
Hvorfor kan Wilsons 14 punkter kalles en normativ kilde? Hvilke prinsipper synes å ha vært viktige for Wilson?
Versaillesfreden
Fredsforhandlingene med Tyskland ble holdt i Versailles, Solkongens slott utenfor Paris. Det var her det tyske keiserriket var blitt utropt etter at Frankrike hadde tapt krigen mot Preussen i 1871 (se s. 295). Nå skulle betingelsene for det tyske nederlaget hamres ut samme sted. Tyskerne ble tvunget til å ta på seg skylden for krigen. Og Frankrike og Storbritannia var fast bestemt på at Tyskland skulle betale.
Spørsmålet om størrelsen på den økonomiske erstatningen som Tyskland skulle betale, vakte imidlertid strid. Hvis avbetalingsbyrden ble for stor, ville industrien mangle kapital til å kjøpe nye maskiner og råvarer. Det ville ramme britisk eksportindustri. Mot fransk og belgisk motstand klarte britene å få redusert erstatningssummen. Seiersmaktene var derimot enige om at Tyskland aldri mer skulle være noen militær trussel mot nabolandene: Hæren måtte reduseres til 100 000 mann, militærfly ble forbudt, og det ble satt et tak på hvor mange krigsskip marinen kunne ha. Rhinlandet, det tyske området tett ved den franske grensen, skulle demilitariseres. Alsace-Lorraine som Tyskland hadde tatt fra Frankrike i 1871, ble gitt tilbake. I øst overtok Polen en stripe land som ga landet adgang til havet, kjent som den polske korridor.
USAs president Woodrow Wilson spilte hovedrollen i forhandlingene. Allerede før krigens slutt hadde han lagt fram et forslag med 14 punkter som skulle sikre fred og stabilitet i Europa. Felles for mange av dem var at innbyggerne i et område selv skulle få lov til å bestemme hvilken stat de skulle tilhøre. På den måten ville de nye statsgrensene i større grad stemme overens med de etniske grensene.
Prinsippet om nasjonal selvbestemmelse fikk store konsekvenser. I nord måtte Tyskland gi fra seg områder med dansk flertall til Danmark. Mest dramatisk var likevel endringene i Øst- og Sentral-Europa. Polen og Tsjekkoslovakia ble opprettet. I grenseområdene mellom Polen og Tyskland stemte befolkningen over hvilken stat de ville tilhøre, men den tyske befolkningen bodde spredt. Dermed var det umulig å trekke noen landegrense uten at det ble store tyske minoriteter på polsk og tsjekkoslovakisk side av grensen. Utover i 1930-årene hevdet Hitler at de tyske minoritetene ble forfulgt, og at Tyskland var forpliktet til å beskytte dem.
På Balkan oppsto det en helt ny stat, Jugoslavia. Nord i Jugoslavia bodde slovenerne og kroatene. Dette var rike, velutviklede områder. Kosovo i sør var en svært fattig landsdel befolket av albanere. Midt i landet lå Bosnia, et etnisk og religiøst lappeteppe. Den gruppa som var tallmessig den sterkeste, var serberne. De tok raskt ledelsen i den nye staten.
En målsetting for forhandlingene var å hindre en ny krig. Punkt 14 foreslo opprettelsen av Folkeforbundet, en organisasjon som skulle arbeide for fred. Til Wilsons store skuffelse avviste det amerikanske senatet medlemskap. Etter krigen var isolasjonistiske holdninger på frammarsj i USA. Heller ikke Tyskland eller Russland kom med i den nye fredsorganisasjonen fra starten av.
Fra Det osmanske riket til Tyrkia
Det osmanske riket hadde gått med i krigen på sentralmaktenes side. Tradisjonelt gode forbindelser til Tyskland spilte inn, men også planer om å innlemme russiske områder i Kaukasus med mange muslimer. Det osmanske riket gikk i oppløsning etter å ha blitt fratatt store landområder under fredsoppgjøret.
Den eneste viktige osmanske seieren under krigen var slaget ved Dardanellene. En ung offiser, Mustafa Kemal (1881–1938), spilte en avgjørende rolle og fikk tilnavnet «Istanbuls redningsmann». Han samlet støtte blant andre offiserer og politikere som var misfornøyd med sultanens styre. Etter å ha gjennomført et statskupp ble han utropt til president i 1923 og fikk tilnavnet Atatürk, tyrkernes far.
Kemal gikk i gang med en hardhendt forandring av samfunnet. Islamske ledere ble fratatt politisk makt og islamske domstoler stengt. Flerkoneri ble forbudt, og kvinner fikk ikke lenger lov til å bruke slør. Opprinnelig ville han at det moderne Tyrkia skulle ha et parlamentarisk demokrati, men sørget likevel for at presidenten beholdt mye makt. I forsøket på å skape en moderne tyrkisk nasjon ble nasjonale minoriteter som kurdere og grekere, undertrykt.
Tapet av stormaktstatus er ikke glemt i Tyrkia. Etter at Recep Erdogan vant presidentvalget i 2014, har han opphevet mange demokratiske rettigheter og fengslet politiske motstandere. EU og USA har krevd at han endrer linje. Erdogan har svart med å vise til fredsavtalen etter første verdenskrig som eksempel på hvordan Vesten alltid har motarbeidet Tyrkia.
HUSKER DU?
- Hva var hovedforskjellene på krigføringen på østfronten og vestfronten?
- Hva gikk fredsavtalen i Brest-Litovsk ut på?
- Hvorfor kapitulerte Tyskland i november 1918?
- Hva var hovedpunktene i Versaillestraktaten?
- Hvilke nye stater ble opprettet etter krigen?
- Hva skjedde med Det osmanske riket?
PERSPEKTIVER - Folkemordet på armenerne
Folkemordet på armenerne
I løpet av krigen gjennomførte den osmanske ledelsen et folkemord på den armenske minoriteten i landet. Overslag over antall drepte varierer mellom 1 og 1,5 millioner. Den norske misjonæren Bodil Biørn (1871–1960) opplevde drapene, og hun dokumenterte det både i brev hjem og i bilder hun tok. Bodil Bjørn hadde opprettet en poliklinikk og et barnehjem i byen Musch øst i Tyrkia. Der bodde det rundt 25 000 armenere. En svensk sykepleier som jobbet sammen med henne, beskrev hva som skjedde i mars 1915: «Allerede første dag ble ytterdøren til barnehjemmet slått i stykker. Jeg fikk ordre om å åpne, de så etter flyktninger. En av våre landsbylærere, som var kommet til oss dagen før, og som på grunn av den voldsomme skytingen ikke hadde kommet seg videre, ble ført bort. Noen piker og en kvinne som sto ved siden av meg, ble skutt. (...) Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armensk heter i hele Muschområdet utryddet.» På baksiden av et bilde står det at kvinnen med de fem barna het Heghin, men at hun ble «Innebrent under myrderiene i Musch i 1915.»
Kilder: Kolbjørnsen, M. (2009). Med Guds blikk i Armenia. Forskning.no. Skjærli (2015) Arkivverket (2018). Norske kvinner dokumenterer folkemord. (Nettartikkel, se kildeliste.)
Tyrkia benekter folkemordet. Norge er ett av få land som ikke anerkjenner at det skjedde et folkemord.
Søk på «det armenske folkemordet» og gjør rede for: a) Den offisielle tyrkiske forklaringen på hva som skjedde. b) Norges standpunkt.
Sammendrag
Skuddene i Sarajevo utløste første verdenskrig. Blant de dypereliggende årsakene var rivaliseringen mellom stormaktene, den militære opprustningen og det positive synet på krigen. Et alliansesystem med nettverk av avtaler og gjensidige forpliktelser trakk raskt hele Europa med seg i krigen. På vestfronten gravde soldatene seg ned i skyttergraver. Antallet drepte soldater var enormt uten at fronten beveget seg. I Øst-Europa var situasjonen annerledes, og tyske soldater kom raskt på offensiven. I 1918 endte krigen der med fredsavtalen i Brest-Litovsk.
I de krigførende statene ble kvinner sysselsatt i industrien. Samtidig falt levestandarden. Trippelententens handelsblokade av Tyskland, Østerrike og Italia betydde akutt matmangel flere steder. Da det brøt ut opprør i Tyskland i 1918, abdiserte keiseren. 11. november ble det erklært våpenhvile, og fredsforhandlinger startet i Versailles. Der måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen, i tillegg til å betale krigsskadeerstatninger til Frankrike og Belgia. Landet mistet størstedelen av sine militære styrker og flere landområder. Misnøyen med fredsavtalen var sterk innad i Tyskland. Mange følte at Tyskland var blitt urettferdig behandlet. Følelsen av å ha blitt ydmyket var noe høyreorienterte politikere kunne spille på i årene som fulgte.
Versaillesfreden betydde også opprettelsen av en rekke nye stater i Europa. Særlig i Sentral- og Øst-Europa ble kartet tegnet kraftig om. Etter krigen var det dessuten over for de tre store keiserdømmene. Russland var kastet ut i en revolusjon, Tyskland fikk en republikk, og Østerrike-Ungarn ble delt opp i selvstendige stater. I tillegg gikk Det osmanske riket under, og den tyrkiske republikken så dagens lys.
Versaillestraktaten opprettet også Folkeforbundet. Det skulle fungere som et forum for fredelig konfliktløsning mellom nasjonene. Selv om dette hadde vært et forslag fra USAs president Woodrow Wilson, ble amerikansk medlemskap nedstemt av Senatet. Heller ikke Russland eller Tyskland kom med. Dermed var organisasjonen fra starten av temmelig maktesløs og drømmen om å kunne løse internasjonale konflikter nokså urealistisk.
DYBDELÆRING
- Kunst som historisk kilde: Se på bildet på side 412. Otto Dix, som malte det, deltok selv i kampene på vestfronten. Hva framstiller bildet? Hvordan kan vi bruke et slikt maleri som en historisk kilde? Tradisjonelt ble slagscener framstilt helt annerledes, Édouard Detailles malerier fra den fransk-tyske krigen (1870-71) ble malt rundt 1900. Du kan finne dem på internett. Hva er forskjellen mellom hans (tradisjonelle) slagscener og framstillingen til Dix?
- Omstridt minnesmerke: Monumentet Shot at Dawn kan ses på som et innlegg i en debatt om desertører kan benådes. Engelsk wikipedia har en artikkel om monumentet der hovedargumentene nevnes. Hva gikk de ut på? Hvorfor tror du det har tatt så lang tid før monumentet ble avduket?
- Kildeoppgave: Woodrow Wilsons tale til Kongressen i USA i januar 1918. De 14 punktene (utdrag av innledningen):
«Det vi krever av denne krigen (…) er at verden skal bli god og trygg å leve i, og spesielt at den skal bli trygg for alle fredselskende nasjoner som, lik vår egen, ønsker å leve i frihet, bestemme sine egne institusjoner, være sikret rettferdighet og rimelig behandling av andre folk i verden mot makt og selvisk aggresjon.»
Versaillestraktaten (utdrag):
Art.191. Det er forbudt for Tyskland å bygge eller skaffe seg undervannsbåter, selv til handelsformål.
Art.198. Tyskland må ikke opprettholde luftstridskrefter verken til lands eller til vanns.
Art 203. Alle bestemmelser som angår hær, flåte og luftstyrker som denne traktaten inneholder, og som det er fastsatt tidsfrist for gjennomføring av, skal gjennomføres av Tyskland under kontroll av felles kommisjoner av de allierte spesielt oppnevnt til dette formålet av de allierte hovedmaktene og deres assosierte.
Art. 231. De allierte regjeringer og deres assosierte regjeringer erklærer, og Tyskland anerkjenner, at Tyskland og dets forbundsfeller er ansvarlige for å ha forårsaket alle de tap og all den skade som de allierte regjeringer og deres assosierte regjeringer og deres folk har lidt som følge av den krigen som ble påtvunget dem ved angrepet av Tyskland og dets forbundsfeller.- Hva var Wilsons mål for fredsforhandlingene?
- Hvordan vil du karakterisere avtalen sett med tyske øyne?
- I hvilken grad var det riktig å gi Tyskland det hele og fulle ansvaret for krigen?
- På hvilken måte kan avtalen ha bidratt til nazistenes framgang og på sikt utbruddet av andre verdenskrig (se også Hitlers egen reaksjon på kapitulasjonen, side 452).
- Et nytt Europa etter Versaillesfreden: Sammenlign et kart over Europa fra 1914 med et fra 1920. Hvilke forandringer ser du? Hvordan kan du knytte dem til Versaillesfreden?
- Norges rolle under første verdenskrig har blitt beskrevet som «den nøytrale allierte». Utforsk Norges politikk under første verdenskrig og finn ut hva som menes med begrepet.
- Utforsk hvordan første verdenskrig påvirket Norge økonomisk, sosialt og politisk. Lag deretter en presentasjon om temaet.
- Årsaker og skyldsspørsmålet: Lag et foredragsmanus, en podcast eller en annen type presentasjon der du drøfter årsaker til første verdenskrig, og om det var riktig å gi Tyskland skylda for krigen.
På læreverkets nettsted finner du flere oppgaver. Enkelte av dem er avgrenset til kapitlet, andre lar deg utforske temaer som går på tvers av læreverkets kapittelinndeling.
LITTERATUR OG KILDER
Arkivverket (2018). Norske kvinner dokumenterer folkemord, https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/nyere-historie-1814-/norske-kvinner-dokumenterer-folkemord?q=Bodil%20Bi%C3%B8rn.
Brittain, V. (2014). A Testament of Youth. London: Virago.
Davies, N. (1996). Europe, A History.
Oxford: Oxford University Press.
Hitler, Adolf (1938). Mein Kampf.
München: Zentralverlag der NSDAP.
Horne, Charles (1923). The Coming of the Gas Upon the French as Described by a British Eye-Witness. I Source Records of the Great War, U.S.A: National Alumni, http://www.314th.org/source-records-of-the-great-war/source-records-of-the-great-war-volume-3.pdf, s. 146.
Kolbjørnsen, Mia (2009). Med Guds blikk i Armenia. Forskning.no, https://forskning.no/historie-religion/2009/07/med-guds-blikk-i-armenia.
von Stutterheim, L. (1914). Tagebuchaufzeichnungen und Brief von Leutnant Leopold von Stutterheim (1894–1914) aus Braunschweig sowie ein Brief von Hauptmann von Frobel (DHM-Bestand, Sammlung Dokumente II, Inv.-Nr.: Do2 93/368), Lebendiges Museum Online: https://www.dhm.de/lemo/zeitzeugen/leopold-von-stutterheim-kriegsbegeisterung-sommer-1914.html.
Zweig, Stefan (1993). Verden av i går. Oslo: Aschehoug.