KAPITTEL 17
Velferdsstaten
NORGE ETTER 1945
INTRODUKSJON
Samholdet under andre verdenskrig hadde skapt en sterk vilje til å løfte i flokk. Alle de politiske partiene sto bak det såkalte Fellesprogrammet, der visjonene for utviklingen framover ble skissert. Slagordet var «Sammen har vi vunnet krigen – sammen skal vi vinne freden.» Å vinne freden betydde å unngå en gjentakelse av mellomkrigstidens massearbeidsløshet og sosiale nød.
Staten fikk en sentral rolle i etterkrigsårene. Allerede før krigen hadde Stortinget vedtatt enkelte lover og ordninger for å gi et minstemål av økonomisk trygghet. Nå skulle staten sørge for gjenoppbyggingen og etablere velferdsstaten: et omfattende sosialt sikkerhetsnett som skulle sikre alle innbyggere som ble rammet av helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, og den enkeltes rett til utdanning. Etableringen av velferdsstaten innebar radikale endringer for hele befolkningen, men særlig merkbar ble kvinnenes endrede rolle i samfunnet.
Fra 1970-årene ble miljøet en politisk kampsak. Omtrent samtidig begynte olje- og gassutvinningen i Nordsjøen. Statens inntekter økte voldsomt og bidro til utbyggingen av innbyggernes velferd, men etter hvert kom miljøkonsekvensene klart fram. Striden rundt etableringen av Alta-Kautokeinovassdraget i Finnmark satte energi og naturvern opp mot hverandre. Konflikten ble ekstra brennbar fordi kraftutbyggingen ville ramme den samiske befolkningen i området negativt. Altasaken satte et kritisk lys på forholdet mellom samene og storsamfunnet.
Økende innvandring fra andre verdensdeler bidro også til å endre det norske samfunnet. Hvilken betydning dette har fått for det moderne Norge, blir drøftet mot slutten av kapitlet.
Målet for dette kapitlet er at du skal kunne
- gjøre rede for velferdsutviklingen i Norge på 1900-tallet og drøfte konsekvenser for menneskers liv
- drøfte i hvilken grad utviklingen i ulike perioder har vært preget av brudd eller kontinuitet, og vurdere hva som gjør en hendelse i fortiden betydningsfull
- utforske hvordan mennesker har arbeidet for myndiggjøring og frigjøring i norsk og samisk historie, og gjøre rede for hvordan de samtidig har bidratt til utviklingen av demokratiet
- gjøre rede for årsaker til at mennesker har migrert, og diskutere kulturmøtene sett fra ulike perspektiver.
I kapitlet bør du merke deg
- statens rolle i gjenoppbyggingen etter krigen
- den gradvise utbyggingen av velferdsstaten
- endringene i landbruk og fiske
- hvordan kvinnekampen forandret politikken
- hvordan høyrebølgen brøt med deler av velferdsstatens grunnlag
- virkningene av olje- og gassfunnene på norsk økonomi
- hvorfor miljøspørsmål kom på den politiske dagsordenen
- årsakene til innvandringen og utfordringene for velferdsstaten
Fra samlingsregjering til arbeiderpartistyre
Kort etter at tyskerne hadde kapitulert 7. mai 1945, fikk Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen (1897–1987) oppdraget med å danne en samlingsregjering med representanter fra alle partiene. Den skulle styre på grunnlag av Fellesprogrammet, et program som trakk opp retningslinjene for hvordan landet skulle gjenreises. Regjeringen satt fram til det ordinære stortingsvalget som kunne holdes i oktober 1945. Da fikk Arbeiderpartiet rent flertall og kunne dermed danne regjering alene.
I hele 20 år, fra 1945 til 1965, satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakten, kun avbrutt av en borgerlig koalisjonsregjering i fire uker i 1963 (se s. 554). Ingen andre regjeringspartier har sittet så lenge med makten. I disse årene var det få endringer i de andre partienes oppslutning. Ved valget i 1945 stilte Kristelig Folkeparti lister over hele landet. Likevel var det på Vestlandet partiet hadde sitt kjerneområde og fikk flest stemmer. Bondepartiet endret navn til Senterpartiet i 1959, men til tross for navneendringen forble partiet tett knyttet til landbruket. Venstre fortsatte sin tilbakegang fra mellomkrigstiden. Høyres oppslutning varierte noe, men lå som regel rundt 20 prosent.
Gjenreisningen av Nord-Norge
Arbeiderpartiregjeringens første oppgave var gjenreisningen av Nord-Norge. Nesten hele Finnmark og Nord-Troms var rasert. 12 000 bygninger hadde blitt brent ned. Opp mot 25 000 mennesker bodde i jordgammer, huler, fiskebåter eller koier på vidda. Rundt 45 000 var midlertidig innlosjert som flyktninger sørpå i landet. Regjeringen ville ikke at folk flyttet tilbake før gjenoppbyggingen var kommet i gang, men forsøkene på å hindre det hadde liten effekt. Nesten umiddelbart etter at krigshandlingene var over, begynte folk å ta seg tilbake til Nord-Norge som best de kunne.
Gjenreisningen av landsdelen skjøt raskt fart. Allerede i 1953 var det bygd flere hus enn før krigen, og boligstandarden var høyere. Som tidligere var mange sysselsatt i fiskeriene, men etter hvert ble stat og kommune viktige arbeidsgivere. Forskjellene mellom Nord-Norge og resten av landet minsket. Før 1940 hadde det vært få industriarbeidsplasser i landsdelen. Fra 1945 og fram til 1970 steg andelen til opp mot en tredjedel av alle sysselsatte, noe som svarte til landsgjennomsnittet.
Det mest kjente eksemplet er Mo i Rana. Før 1940 var Mo et lite handelssted med noen få tusen innbyggere. Etter krigen vedtok Stortinget å bygge et jernverk der for å løse det som i samtiden ble kalt «jernspørsmålet». Jern var mangelvare og måtte importeres fra utlandet og betales i fremmed valuta. Et jernverk i Mo i Rana ville gjøre landet selvforsynt, og i nærheten var det rike malmforekomster. Byen rundt jernverket ble nøye planlagt, arbeidskraften skulle bo godt i det nye industrisamfunnet. Innbyggertallet økte raskt og ble mer enn åttedoblet fra 1946 til 1970.
En gruppe som ikke ble hørt i gjenreisningen, var den samiske befolkningen. All kommunikasjon med myndighetene foregikk på norsk. Dette fortrengte bruken av samisk og samisk identitet. Forskeren Ivar Bjørklund har vist hvordan mange samer valgte å framstille seg som norske etter krigen: I en folketelling fra Kvænangen i Nord-Troms i 1930 oppga nesten 1200 innbyggere at de var samer eller kvener. I 1950 var det kun 2 som definerte seg som kvener og 5 som samer.
FORTID OG FORKLARING - Joik
Joik
Da kronprins Håkon og Mette-Marit giftet seg i 2001, joiket Mari Boine (f. 1956) i Oslo Domkirke. Den tradisjonelle samiske musikkformen var bare noen tiår tidligere utenkelig i en kirke. Tradisjonelt var joik sett på som direkte ukristelig. Ifølge Boine var det jevngodt med «djevelens stemme». Helt fram til 1990-årene var joik forbudt på skolen i Kautokeino. En årsak til fordømmelsen var at joiken kan knyttes til samiske religiøse ritualer fra førkristen tid. Etter tok mange samer til seg kirkens negative syn på joiking. Da Boine hadde utgitt sin første plate i 1986 med tradisjonell samisk musikk, spurte hun om butikken på hjemstedet Karasjok ville selge den. Svaret var tvert nei.
På radio og TV var det aldri joiking. Unntaket skjedde i 1980 da Mattis Hætta (f. 1959) joiket Sámiid ædnan (Samisk jord), en protest mot Alta-utbyggingen (se s. 551), som en del av det norske bidraget til Melodi Grand Prix. For mange ikke-samer var det første gang de hørte en joik. Seinere har grupper og kunstnere som framfører samisk musikk, fått et publikum i hele landet og også internasjonalt. I 1989 vant Boine Spellemannsprisen, og i 2013 ble hun statsstipendiat. Det var et klart brudd med den århundrelange fordømmelsen av joik.
Hvilken innvirkning tror du fordømmelsen av samiske kulturuttrykk som joiken har hatt for samenes syn på seg selv?
Velferdsstaten tar form
Fellesprogrammet viste bred politisk enighet om å bygge et mer rettferdig og tryggere Norge enn det førkrigssamfunnet hadde vært. Noen sosiale støtteordninger hadde eksistert i 1930-årene, men da ble hjelp bare gitt etter en grundig og ofte ydmykende undersøkelse av mottakerens manglende mulighet til å forsørge seg selv. Mens borgerlige partier før krigen hadde sett på velferdsytelser som en økonomisk byrde som måtte holdes på et minimum, ble ytelsene nå sett på som et middel til å modernisere samfunnet. Staten sørget for bedre boliger, et offentlig helsevesen og høyere utdanning. At folk bodde bedre, var sunnere og bedre utdannet, la grunnlaget for økonomisk vekst. Men det kostet. Karl Evang, helsedirektør fra 1945 til 1972 og sentral i utformingen av velferdsstaten, var klar over kritikken mot pengebruken. I 1945 tok han det opp i et intervju og svarte slik: «Mange vil spørre: men har vi råd? Vi har ikke råd til å la det være, (…) de pengemidler som nedlegges på dette felt er ikke død kapital, men i aller egentligste forstand produktiv kapital». Evang var arbeiderpartimedlem, men tankene hadde bred tilslutning også på borgerlig side. Da den første store reformen, barnetrygden, ble vedtatt i Stortinget i 1946, skjedde det enstemmig og uten noen debatt.
Den tverrpolitiske enigheten om velferden var et brudd med den skarpe politiske uenigheten fra mellomkrigstiden. Den gangen dreide debatten seg om hvorvidt de som var fattige, syke eller gamle, i det hele tatt hadde krav på hjelp. De synspunktene var det knapt noen som fremmet lenger. Lenge etter han var gått av som statsminister, ble Gerhardsen spurt om hva som var det viktigste han hadde oppnådd. Han svarte at det største for ham ikke var den økonomiske framgangen, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda. De hadde fått selvrespekt.
FORTID OG FORKLARING - Var krigen et historisk brudd?
Var krigen et historisk brudd?
Forskere har diskutert om krigen og okkupasjonen representerer et brudd, et tidsskille, i samfunnsutviklingen i Norge. Noen plasserer bruddet før krigen, i 1935, da Hovedavtalen ble inngått mellom LO og Arbeidsgiverforeningen (se s. 446). Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet dempet antall streiker og innledet et samarbeid som fortsatt vedvarer. Veksten i velferdsordningene startet først etter krigen, men de første skrittene ble tatt allerede i 1930-årene. Samarbeidet i arbeidslivet hadde sin parallell i politikken. De store velferdsreformene etter krigen hvilte på bred, tverrpolitisk støtte. Allerede i 1935 hadde Arbeiderpartiet og Bondepartiet inngått en viktig politisk samarbeidsavtale, kriseforliket (se s. 445). Men etterkrigstidens brede, tverrpolitiske samarbeid representerte like fullt noe nytt: en sterk kontrast til mellomkrigstidens steile fronter mellom Arbeiderpartiet og partiene på høyresiden. Forklaringen er fellesskapet som hadde vokst fram under krigen. Fellesprogrammet som partiene samlet seg om i 1945, er gjennomsyret av støtte til parlamentarismen og en voldsom optimisme om å skape et nytt og bedre Norge for alle. Fellesprogrammet la vekt på å gjenreise og videreutvikle demokratiet. Mens radikale fløypartier hadde kjempet for å avvikle det parlamentariske demokratiet før krigen, forsvant NS på ytre høyre fløy etter krigen, og på ytre venstre fløy mistet Kommunistpartiet sine stortingsrepresentanter etter valget i 1949. Dersom vi ser på holdningen til demokratiet, representerer krigen utvilsomt et brudd.
Kilde: Furre, B. (1991). Vårt hundreår. Norsk historie 1905–1990. Det Norske Samlaget. S. 238–244.
På hvilke måter kan vi snakke om krigen og okkupasjonen som et brudd i samfunnsutviklingen? Hvilke kontinuitetsaspekter med mellomkrigstiden har blitt dratt fram i debatten?
Lov på lov
Utviklingen av velferdsstaten i Norge var en gradvis prosess der de økonomiske rammene hele tiden satte begrensninger for hva som lot seg gjennomføre. Først når statens inntekter var store nok, vedtok Stortinget nye lover.
I 1948 la sosialministeren fram Folketrygdmeldingen for Stortinget. Her var målsettingen å sikre alle mot tap av inntekt, enten det skjedde på grunn av arbeidsløshet eller sykdom. Grunntanken var at alle skulle ha krav på hjelp. I 1957 ble det innført alderstrygd. Den nye loven avskaffet behovsprøving, det samme gjaldt loven om folketrygd som ble vedtatt i 1966. I paragraf 1 står det: «Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.» Den garanterer alle hjelp. Det brøt med den tidligere holdningen der økonomiske ytelser ble sett på som en gave fra staten.
Samtidig med at Stortinget vedtok lovene, bevilget det også penger til nye sykehus. En sentral del av det offentlige helsearbeidet var forebygging, og det viktigste her var vaksinering. Et omfattende vaksinasjonsprogram av babyer og skolebarn utryddet fryktede sykdommer som poliomyelitt, kopper og tuberkulose. Etter hvert kom det også mer effektive medisiner på markedet, først og fremst penicillin. Infeksjonssykdommer som før hadde vært dødelige, lot seg nå kurere raskt og effektivt.
PERSPEKTIVER - Bolignøden og prøvehuset på Ekeberg
Bolignøden og prøvehuset på Ekeberg
Bolignøden var stor etter krigen. Og tregheten i boligbyggingen var en gjenganger i stortingsdebattene. Regjeringen hevdet at årsaken var knappheten på materialer. Sivilingeniøren Olav Selvaag (1912–2002) aksepterte ikke den forklaringen. Våren 1948 sendte han et åpent brev til Stortinget der det sto at han hadde løsningen. Han påsto at det var mulig å bygge en tomannsbolig langt raskere og til en tredjedel av prisen som en tilsvarende leilighet kostet. Sammen med brevet lå spesifiserte tegninger på hvordan huset skulle se ut. Det var ikke stort, hver boenhet var på 80 m2.
Forslaget skapte voldsom debatt. Motstanderne hevdet at standarden ville være lav. Selvaag svarte at hans hus ville være bedre isolert enn det som ellers ble bygd. Avisen Morgenposten påsto at Selvaags forslag aldri ville kunne gjennomføres. Det provoserte ham. For å vise at han hadde rett, klarte han å bygge en tomannsbolig ferdig i 1948. Han holdt seg innenfor både tids- og prisgrensene han hadde lovet i brevet. Da huset var ferdig, sto folk i kø utenfor for å komme inn og se. Også 107 stortingsrepresentanter møtte opp. De ble overbevist om at Selvaag hadde rett. Fra 1951 ble det lettere å få byggetillatelse for et Selvaag-hus enn hus som ble bygd på «gamlemåten».
Hvordan forklarte regjeringen tregheten i boligbyggingen, og hvordan reagerte Selvaag på dette? Søk og finn ut mer om etterkrigstidens bolignød. Hvordan ble problemet møtt?
Utdanning for alle
Over de tretti årene som fulgte etter krigen, ble antallet barn og unge under utdanning mer enn fordoblet. Veksten førte til at antallet lærere ble tredoblet.
I 1969 ble skoleplikten utvidet fra sju til ni år. Nytt var også langt mer detaljerte krav til hva som skulle gjennomgås i de ulike fagene. Inntil krigen hadde skoler i byene og i landkommunene fulgt hver sin læreplan, og det var store kvalitetsforskjeller mellom by og land. Skillet forsvant da nye, felles læreplaner ble innført i løpet av 1960-årene. For å oppfylle de nye planenes krav, måtte de som underviste, ha lærerskoleeksamen. Det hadde ikke alltid vært tilfelle før, og særlig ikke på landsbygda. Kravet betydde at forskjellene i kvaliteten på undervisningen mellom by og bygd minsket.
Den største endringen skjedde innenfor videregående og høyere utdanning. Antallet videregående skoler steg fram til 1970-årene. Det gjorde også antallet universiteter, og i tillegg ble det opprettet distriktshøgskoler landet rundt. Statens lånekasse for utdanning sørget for at alle kunne få rimelige lån og stipend. Målet var at alle som ville, skulle ha mulighet til å gå videre etter grunnskolen, og at det ikke skulle koste noe. Tidligere hadde foreldrene måttet betale for all utdanning utover den 7-årige folkeskolen. Bare unntaksvis klarte arbeidere, fiskere eller småbønder å koste på barna sine en skoleplass. Mange steder i landet var det dessuten så langt til nærmeste skole at videre skolegang var umulig med mindre foreldrene også hadde penger nok til hybel. Lånekassen fikk derfor stor sosial betydning.
Mekanisering og sentralisering
I 1945 arbeidet rundt en tredjedel av arbeidsstyrken i jordbruk og fiskeri. 25 år seinere var andelen sunket til rundt 10 prosent. Forklaringen er mekaniseringen som skjøt fart fra 1950-årene. Traktorer og melkemaskiner ble vanlige. Dermed falt behovet for arbeidskraft. Samtidig bidro systematiske avlsmetoder til nye husdyrraser som produserte langt mer kjøtt og melk enn tidligere. Mens ei ku før krigen hadde gitt rundt fire liter melk om dagen, ga ei NRF-ku (Norsk Rødt Fe) nå over ti liter. Økt bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel førte til langt større avlinger enn før krigen.
Mekaniseringen endret også skogbruket. Før krigen hadde en skogsarbeider bare sag og hest til rådighet. Etter at motorsaga kom i bruk, kunne han felle fem ganger så mye trevirke. Selve arbeidsrytmen forandret seg også. Mens skogsarbeidet tidligere hadde vært lagt til vinteren, var det nå en helårsjobb.
Samtidig med mekaniseringen falt antallet gårdsbruk. På mindre gårder var lønnsomheten ofte for lav til at folk kunne tjene nok penger til å kjøpe traktorer eller melkemaskiner. Dessuten lokket nye arbeidsplasser med regulert arbeidstid og fast lønn folk til seg fra de små gårdene. Flytteprosessen fra bygdene til byer og tettsteder kalles sentralisering.
Inntektene i landbruket var ikke bare avhengig av hvor mye hver enkelt gård produserte, men av de årlige jordbruksforhandlingene mellom staten og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I 1950 inngikk partene for første gang en hovedavtale der prisene for produktene og dermed bøndenes inntekter var fastlagt. Dette ga bøndene stabilitet, og det sikret også at forbrukerne fikk de varene det var bruk for. Fordi det var dyrere å produsere mat i Norge enn i de fleste andre land, ble det innført høye tollsatser på utenlandske matvarer for å beskytte innenlandsk matproduksjon.
HUSKER DU?
- Hva var Fellesprogrammet?
- Hvor lenge satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakten etter 1945?
- Hvordan endret Nord-Norge seg de første tiårene etter krigen?
- Hvordan påvirket gjenreisningen i Nord-Norge bruken av samisk?
- Hvorfor var Statens lånekasse så viktig?
- Hvilken betydning fikk mekaniseringen av landbruket?
- Hva menes med sentralisering?
Kulturelle brytninger
1950-årene innledet en lang økonomisk vekstperiode. Rasjoneringen fra krigen forsvant gradvis, og et forbrukersamfunn begynte å vokse fram. Folk bodde og spiste bedre. Mange familier kjøpte seg bil, og mot slutten av tiåret var de første TV-apparatene til salgs.
Som en del av utbyggingen av velferdsstaten økte kulturtilbudet. Riksteateret og Rikskonsertene turnerte landet rundt. Det som tidligere hadde vært forbeholdt en liten overklasse i byene, skulle nå gjøres allment tilgjengelig. Samtidig ble påvirkningen fra amerikansk kultur merkbar. Norske kinoer viste Hollywood-filmer, barn leste Donald Duck.
Den største endringen skjedde med ungdommen, eller teenagere, som avisene begynte å kalle dem. Populærkulturen begynte å dyrke ungdomstiden som noe eget, og skillene og konfliktene mellom generasjonene økte. Ungdom drakk cola og tygde tyggegummi. Inspirert av amerikanske filmstjerner ble T-skjorter og jeans vanlige. I 1955 kom filmen Vend dem ikke ryggen (originaltittel Blackboard Jungle) til Norge. Det var første gang rock ble vist på kino. Året etter brøt det ut bråk blant publikummet til filmen Rock around the clock. Avisene skrev sjokkert om rockeopptøyer i Oslo, og noen journalister mente at filmen hadde en ødeleggende virkning på ungdommen.
«Vi som føler annerledes»
Inntil 1972 var homoseksuelle handlinger straffbart. Homofile og lesbiske som ville arbeide for å oppheve forbudet, opprettet Det norske forbundet av 1948 (DNF). Ordet homoseksualitet var altfor belastet til at det kunne brukes som en del av navnet på foreningen. Folk flest så på homoseksualitet som en sykdom, en unaturlig lyst som måtte behandles. Forbundet arbeidet for å vise at homoseksuelle alltid hadde eksistert, at det dreide seg om kjærlighet og ikke bare om seksualitet, og at det slett ikke var noen sykdom.
Disse spørsmålene ble tatt opp i Øivind Eckhoffs (1916–2001) bok Vi som føler annerledes fra 1957. Eckhoff viste til at de homofile ikke selv kunne noe for at de hadde en annen legning, og at samfunnet måtte tolerere dem slik de var. Temaet var så provoserende at Eckhoff skrev under pseudonym. De aller fleste avisene nektet å omtale boka. Aftenposten begrunnet dette med at avisa ikke ville «sjokkere sine lesere med et slikt tema».
Etter hvert vokste det fram en annen holdning hos homofile og lesbiske, det var ikke nok å be om toleranse. Toleranse skulle kreves, og et viktig virkemiddel for å nå målet var synlighet. En pådriver var Kim Friele (f. 1935). I 1966 ble hun leder for Forbundet. Friele gikk offensivt ut for å skape oppmerksomhet om homoseksualitet og levevilkårene for homofile og lesbiske. Det klarte hun. NRK begynte å omtale homoseksualitet på en nøytral måte, og avisenes spalter var ikke lenger lukket. Langsomt forandret folks holdninger seg, og i 1972 endret Stortinget straffeloven slik at homofili ikke lenger var straffbart. Seks år seinere ble homofili også strøket som psykiatrisk diagnose. Det neste viktige steget kom med partnerskapsloven i 1993. Partnerskapet var en juridisk bindende avtale mellom to av samme kjønn. Friele var blant de første som inngikk partnerskap. Denne muligheten eksisterte fram til 2009, da Stortinget endret ekteskapsloven. Endringene gjorde det mulig for homofile og lesbiske å gifte seg.
KILDER OG KILDEKRITIKK - «Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg»
«Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg»
I 2001 kom stortingsmeldingen «Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg». Bakgrunnen var at Stortinget hadde uttrykt uro over de høye selvmordstallene blant homofile og lesbiske. Konklusjonen i meldingen viste at for svært mange, særlig unge, var det å være homofil eller lesbisk vanskelig:
«Fleire er plaga av angst, indre uro og depresjonsrelaterte symptom enn i befolkninga elles. Delen som rapporterer å ha vore plaga av tankar om å ta sitt eige liv i løpet av dei siste 14 dagane, er 3,3 prosent blant lesbiske og homofile, mot 0,5 prosent i den generelle befolkninga. Delen som ein eller fleire gonger i løpet av livet har prøvd å ta sitt eige liv, er 27 prosent blant unge menn og 25 prosent blant unge kvinner (aldersgruppa 16–24 år). Den delen som oppgjev å drikke alkohol og vere rusa ofte, er mykje høgare mellom homofile og lesbiske i utvalet enn i den generelle befolkninga. Det er særleg dei yngste som skil seg negativt ut i forhold til jamaldringane sine.»
St.meld. nr. 25 (2000–2001). Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg. S. 18. (Nettlenke i kildeliste.)
Hva var bakgrunnen for stortingsmeldingen, og hva viste konklusjonen? I stortingsdebatten ble det påpekt et stort sprik mellom formelle og reelle rettigheter. Formelt sett var diskriminering av homofile forbudt, men reelt sett ble de fortsatt diskriminert. Hvordan vil du forklare spriket, og hvordan opplever du at situasjonen er i dag?
Ungdomsopprør og kvinnekamp
De økonomiske og sosiale endringene som hadde startet i 1950-årene, fortsatte med full kraft i tiårene etter. Fra 1960 steg andelen kvinner som var yrkesaktive. Det gjorde også antallet ungdommer som begynte på universiteter og høyskoler. Kvinner oppdaget at det var vanskelig å kombinere jobb med familieliv. De nye studentkullene fant fort ut at pensum sjelden gjenspeilet hva som skjedde i verden utenfor universitetene. Begge grupper krevde endringer. Inspirasjonen kom i stor grad utenfra, særlig fra USA og fra Frankrike.
PERSPEKTIVER - «Rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm (…)»
«Rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm (…)»
I 1965 ble maleriet av kunstneren Kjartan Slettemark (1932–2008) ødelagt. Det var utstilt i en glassmonter utenfor Stortinget. Her hang det vanligvis pene malerier som sjelden vakte noen sterke følelser. Slettemarks var annerledes. Det forestilte en skrikende munn, et amerikansk flagg og en barnedukke. Flere eksemplarer ble hengt opp og vandalisert. Kunst vekker sjelden så sterke reaksjoner. Forklaringen ligger nok i de sterke følelsene Vietnamkrigen vakte. Noen tålte ikke en så sterk protest mot vår nærmeste allierte, USA. For Slettemark og andre var det helt uforståelig at USA kriget mot fattige bønder i et asiatisk land. Kveld etter kveld brakte fjernsynet sterke bilder fra kampene, inkludert effekten av brannbomber, og avisene trykte bilder av barn med forferdelige brannskader. Volden mot barn gjorde Slettemark sjokkert og forbannet. Han ville vekke folks oppmerksomhet.
Søk opp og finn et bilde av maleriet. Hvorfor tror du at maleriet skapte så sterke reaksjoner?
Ungdomsopprøret
De som var unge i 1960-årene, skilte seg fra tidligere ungdomskull på mange måter. Film og musikk førte til et nytt selvbilde, en forståelse av at ungdom var noe annet enn unge voksne. Dessuten var ungdomstiden lengre enn før. Statens lånekasse ga de unge en frihet til å ta lang utdanning som tidligere generasjoner ikke hadde hatt. På universiteter og høyskoler var det rom for å stille kritiske spørsmål om samfunnet rundt. Det var herfra kravene om økonomisk og politisk endring først ble uttrykt. Hva disse kravene konkret inneholdt, varierte fra land til land. De overordnede fellestrekkene var likevel kritikk av etablerte maktstrukturer og krav om økt medbestemmelse.
I Norge klarte studentene å få gjennomslag for økt medbestemmelse på universitetene, men ikke bare der. Også nedover i skolesystemet kom det endringer. I 1964 ble skolene pålagt å innføre elevråd. Tre år seinere startet Forsøksgymnaset i Oslo. Der var det allmøter som tok de viktigste beslutningene. Det var ikke noe tvungent frammøte til timene og heller ingen faste læreplaner.
I andre land fikk studentprotestene mer dramatiske utslag. I Frankrike klarte studentene å alliere seg med industriarbeiderne. Sammen gjennomførte de en generalstreik som til slutt tvang president Charles de Gaulle (1890–1970) til å gå av. I USA spilte motstanden mot Vietnamkrigen en viktig rolle i ungdomsopprøret. På mange universiteter brente de mannlige studentene innkallingene til militærtjeneste. Studentene var også aktive i borgerrettsbevegelsen som i 1960-årene kjempet mot rasismen i det amerikanske samfunnet.
Ungdomsprotestene endret den politiske dagsordenen. Grasrotbevegelsene greide å sette saker på dagsordenen som de etablerte partiene ikke hadde vært særlig opptatt av. Det gjaldt særlig to områder: likestilling og miljøspørsmål.
PERSPEKTIVER - Ekstremisme på norsk: AKP-ml
Ekstremisme på norsk: AKP-ml
I 1970 hilste Pål Steigan og Tron Øgrim på sitt store idol, Mao Zedong. De to ledet Arbeidernes Kommunistparti (AKP-ml), et parti som bygde på Marx og Lenin og aksepterte vold i kampen for et kommunistisk samfunn. Maos Kina var en modell. Etter starten i 1973 fikk partiet raskt tilhengere blant akademikere og kunstnere. Partilederne hevdet de kjempet for arbeiderklassen, men der manglet de støtte. Mange partimedlemmer forlot studiene for å jobbe på fabrikk og overbevise andre ansatte om at de var forrådt av Arbeiderpartiet og LO. Strategien slo fullstendig feil.
I romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) stilte eks-medlemmet Dag Solstad et viktig spørsmål: Hvordan kunne et revolusjonært parti vinne så sterk innflytelse i mediene og på universiteter og høyskoler i et så fredelig og velstående land? Noe klart svar ga han ikke. Andre har imidlertid pekt på at alle andre partier forsvarte det politiske systemet, kun AKP ville bryte tvert med både demokrati og markedsøkonomi. Dessuten var AKP ensom i sin sterke kritikk av USAs krigføring i Vietnam og bombing i Kambodsja. De radikale standpunktene bidro til et sterkt samhold blant AKPs medlemmer, men samtidig til en beinhard disiplin mot medlemmer som kritiserte ledelsen.
Hvorfor tror du at partiet manglet oppslutning blant arbeidere?
Kvinnebevegelsen
Fra 1950-årene og utover var husmoryrket i rask endring. Viktigst var det at alt ble mye enklere etter hvert som alle fikk strøm og innlagt vann i husene sine. De første vaskemaskinene begynte å komme på markedet rundt 1955. Dermed kunne klesvasken, som tidligere hadde tatt en hel dag, gjøres på noen timer. I stedet for vedfyrte komfyrer fikk folk elektriske komfyrer. Etter hvert steg også lønningene såpass at de fleste kunne kjøpe støvsugere og kjøleskap.
Fra 1960-årene økte andelen kvinner som arbeidet utenfor hjemmet. I tillegg til de tekniske nyvinningene som frigjorde tid, var det mangel på arbeidskraft. Hjemmeværende husmødre var en uutnyttet reserve for arbeidslivet. Stortinget endret skattesystemet slik at det lønte seg for familien hvis mor fikk en jobb. To inntekter ble etter hvert vanlig, men de var langt fra like: Lønnsgapet mellom menn og kvinner var stort.
I begynnelsen av 1970-årene organiserte norske kvinner seg i mange forskjellige grupper og bevegelser for å kjempe for kvinners muligheter. Det var en klar forskjell mellom disse nykommerne og for eksempel Norsk Kvinnesaksforening, som ble stiftet i 1884. Mens Kvinnesaksforeningen hadde vært opptatt av formelle rettigheter som for eksempel stemmerett, lik rett til utdanning og skilsmisselovgivning, fokuserte de nye grupperingene på muligheter. For kvinner i dårlig lønnede yrker og uten en mann som «hjalp til hjemme», var ikke rettigheter det viktigste. Hele hverdagen måtte endres.
Fokuset på det private betydde også mye for å få fram den skjulte volden som enkelte kvinner var utsatt for i ekteskapet. Ble de mishandlet, hadde de ingen steder å gå. For å hjelpe dem opprettet kvinnegrupper krisesentre over hele landet.
«Kvinnekuppet i 1971»
Et fåtall av de folkevalgte var kvinner. På Stortinget i 1979 var det bare en av ti. Kvinner tapte i nominasjonsprosessene i partiene, de hadde ikke nok støtte til en sikker plass på toppen av valglistene. I 1970 begynte noen av dem å informere kvinnegrupper i partier og husmorlag om at de faktisk hadde en mulighet til å få inn flere kvinner, de kunne stryke menn og kumulere kvinner på valglistene i stemmelokalet. Året etter, i 1971, var det kommunevalg. I kommunestyrene i Asker, Oslo og Trondheim ble det valgt inn flere kvinner enn menn. Det var nok til at avisene kalte det et kvinnekupp. Enkelte mannlige politikere mente at kvinnene hadde jukset seg til en plass, og at et kvinneflertall både var «uheldig og unaturlig». De sjokkerte mennene glemte både at menn hadde kumulert menn ved hvert valg og på den måten stengt kvinner ute, og at selv om menn nå hadde tapt flertallet i tre kommuner, var det fortsatt 441 der kvinner var i klart mindretall.
Prevensjon og selvbestemt abort
Kvinnebevegelsen hadde tidlig vært opptatt av prevensjon og abort (se nærbilde av Katti Anker Møller på s. 447). Prevensjonsmidler var imidlertid vanskelig å få tak i, og det var gjerne opp til mannen å skaffe seg kondomer. Først da p-pillene kom på markedet i begynnelsen av 1960-årene, fikk kvinner tilgang på et prevensjonsmiddel som ga dem muligheten til selv å bestemme om de ville bli gravide. Dermed kunne de også lettere planlegge sin egen framtid.
Hvis en kvinne ble gravid og ønsket å avbryte svangerskapet, måtte hun søke en legenemnd for å få innvilget en abort. Nemndenes praksis varierte fra landsdel til landsdel. Det var lettere å få ja på Østlandet enn på Vestlandet. Ble søknaden avslått, forsøkte en del kvinner å få utført illegal abort. Illegale aborter ble ofte utført av ukvalifiserte personer og kunne være svært farlig. De som hadde penger, kunne imidlertid ofte få betalt en lege til å utføre aborten.
I Arbeiderpartiet forsøkte de kvinnelige medlemmene å få satt abort på dagsordenen. Den mannsdominerte ledelsen var avvisende. På landsmøtet i 1969 var det en kvinnelig delegat som helt uventet kom med et benkeforslag om selvbestemt abort. Flertallet stemte ja. Det tok likevel ni år før loven om selvbestemt abort ble vedtatt av Stortinget i 1978. Det var seinere enn i Sverige og Danmark.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Eva Fjeldstads Miss Norge-tale
Eva Fjeldstads Miss Norge-tale
I 1978 klarte en feminist å vinne den lokale Miss Norge-konkurransen i Trondheim. I stedet for å neie, smile og takke holdt hun en tale der hun latterliggjorde kvinnesynet konkurransen representerte:
«Jeg lurer på hvorfor vi egentlig står her. Står vi her for vår egen del, eller står vi her for andre? Er det sant at motefirmaet Ball og kosmetikkfirmaet Max Factor er med på dette arrangementet for å gi ‹vanlige› jenter sminke, klær og blomster, eller er det for selv å tjene penger? Er denne missekonkurransen mindre kvinnediskriminerende fordi vi stiller som ‹vanlige› jenter med klær og ikke i bikini? Hva da med dem som ble silt ut underveis, ble de sjaltet ut fordi de var dummere enn meg, eller var det fordi de var litt tjukkere i rumpa? Jeg mener denne formen for konkurranser er enormt kvinnediskriminerende. Jeg mener det er et fesjå. Hvorfor i all verden stiller du likevel? spør dere kanskje. Jeg stiller fordi vi har et håp. Kanskje kan vi greie å si noe til folk som har kommet for å se. Jeg vil ikke angripe de andre jentene som har stilt opp her, jeg vil heller ikke angripe dem på ‹Curly› som friserte oss i dag. De jeg vil angripe, er Ball, Max Factor og de firmaene som gjør dette for å tjene penger på kvinner i Trondheim. De andre jentene ble spurt om de ville trekke seg, og det ville de. Og det synes jeg er veldig bra. For ett av våre mål med å stille på slike konkurranser er å stikke kjepper i hjula for dem som arrangerer slikt. For de utnytter kvinnene. De utnytter kvinner i moteindustrien og i kosmetikkindustrien. Det vil vi slåss mot. Vi håper vi kan greie å få vekk grunnlaget for denne forma for konkurranse i framtida.»
Kilde: Ryste, M. (2003). Tittel: Miss Trondheim. Bill. mrk.: Kvinnefronten
Hvordan kan denne kilden brukes som levning? Let opp bloggen til en norsk rosablogger. Er det noen vesentlig forskjell på kvinneidealet som fremmes der og det missekonkurransene stod for?
Likelønn og kvotering
Norge undertegnet den internasjonale likelønnskonvensjonen allerede i 1959, og i begynnelsen av 1970-årene tiltok likestillingsarbeidet. Likevel forble gapet mellom kvinner og menns lønnsnivå stort. For å undersøke hva som hindret likelønn, opprettet Stortinget Likestillingsrådet i 1972. Rådet kom fram til at det var langt igjen før likelønn var virkelighet. I konvensjonen het det at lønnen for «samme arbeid» skulle være lik for begge kjønn. Men «samme arbeid» var et uklart begrep. Dreide det seg om samme yrke, for eksempel lege eller lærer, var svaret enkelt. I typiske kvinneyrker, derimot, var lønningene lavere enn i mannsyrker selv om utdanningen tok like lang tid. Loven om likestilling som kom i 1978, tok opp dette skillet. Målet var at kvinner skulle få «lik lønn for arbeid av lik verdi». I klartekst betydde det at kvinner skulle opp på menns lønnsnivå. Men skulle det skje, var det viktig at kvinner var med der rammene for den økonomiske politikken ble lagt. I finanskomiteen på Stortinget, i yrkesorganisasjonenes styrer og i bedriftenes ledelse var det knapt noen kvinner som satt. Kvinnebevegelsen krevde at det skulle kvoteres inn kvinner der de var underrepresentert.
Kvinners representasjon i offentlige råd og utvalg økte jevnt fram mot årtusenskiftet. Unntaket var næringslivet, der var de grovt underrepresentert i ledelsen. Mennene som satt i bedriftsstyrene rundt om, rekrutterte gjerne hverandre. Det hersket en «gutteklubbkultur». I 2003 vedtok den borgerlige regjeringen at styret i private bedrifter måtte ha en kvinneandel på 40 prosent. Da loven ble vedtatt, lå denne andelen på 7 prosent, fem år seinere hadde den steget til 45 prosent.
Miljøpolitikk
I løpet av 1960- og 1970-årene vokste interessen for miljøspørsmål i befolkningen. Dette ble gjenspeilet i politikken, og i 1970 vedtok Stortinget en omfattende naturvernlov. To år etter fikk Norge, som et av de første land i verden, et eget miljøverndepartement.
Men disse tiltakene hadde liten virkning på den forurensningen som kom utenfra Norges grenser. I begynnelsen av 1970-årene var oppmerksomheten rettet særlig mot dumpingen av giftig avfall i Nordsjøen og mot utslipp av svovelgasser i Europa. Gassene kom med vinden og endte i Norge som sur nedbør.
Landene rundt Nordsjøen kunne fritt bruke havet som søppelplass, ingen lover forbød det. På sikt ville denne praksisen kunne drepe alt liv i havet. Etter lange forhandlinger klarte landene å komme fram til Oslo-konvensjonen mot dumping. Avtalen var viktig fordi den viste at landene var avhengige av hverandre for å få løst et miljøproblem.
Å begrense den sure nedbøren som drepte livet i norske vassdrag, viste seg å være vanskeligere enn giftdumpingen. Grunnen var at denne nedbøren hadde en så klar sammenheng med den økonomiske aktiviteten. Arbeidsplasser og fortjeneste veide tyngre enn luftforurensning. At miljøet ble rammet, var for de fleste en pris som var verdt å betale. Utfordringen for Norge var å få de landene som slapp ut røyken, Vest-Tyskland og Storbritannia var blant hovedkildene, til å gå med på rensetiltak. Også i utslippslandene selv begynte miljøgrupper å kreve mindre utslipp. I dag er sur nedbør et langt mindre problem for Norge enn det var. En forklaring er at miljøbevegelsen vant fram, og at norsk press også hadde en viss effekt. I tillegg ble mye av den mest forurensende industrien etter hvert nedlagt.
KILDER OG KILDEKRITIKK - Bærekraftig utvikling
Bærekraftig utvikling
I 1983 ga FN den norske statsministeren Gro Harlem Brundtland (f. 1939) i oppdrag å utarbeide en global miljøstrategi. Kommisjonen hun ledet, lanserte begrepet «bærekraftig utvikling». Et sentralt budskap i rapporten var at miljøspørsmål ikke var et isolert saksområde. Bærekraftig utvikling ble definert som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekt sine behov». I sluttrapporten Vår felles framtid (1987) skrev Brundtland følgende: «Det ville ha vært en alvorlig feiltagelse. Miljøet eksisterer ikke som et felt løsrevet fra menneskers handlinger, ambisjoner og behov. Også ordet ‹utvikling› er av mange blitt definert på en meget snever måte, hvor det dreier seg om ‹hva de fattige land må gjøre for å bli rikere› og som sådan avfeies det i mange internasjonale sammenhenger som noe som angår spesialister, noe for dem som beskjeftiger seg med ‹utviklingshjelp›. Men ‹miljøet› er der hvor vi alle lever, og ‹utvikling› er hva vi alle forsøker å oppnå for å forbedre våre liv innenfor miljøets rammer. De to er uatskillelige. (…) Hvis vi ikke er i stand til å nå tanker og følelser både hos eldre og unge mennesker, vil vi ikke være i stand til å gjennomføre de omfattende sosiale endringer som er nødvendige for å rette opp kursen.»
Kilde: Brundtland G. (1987). Vår felles fremtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Tiden Norsk Forlag. S. 10.
Hva var rapportens overordnede budskap? Finn rapporten og kikk raskt igjennom konklusjonen. Hvilke nye miljøproblemer står på dagsordenen i dag?
Altasaken og samepolitikken
Det moderne Norge ble industrialisert gjennom at vi tok i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon (se s. 382). I 1978 vedtok Stortinget at også Altaelva skulle demmes opp for å bygge et vannkraftverk. Demningen ville legge samiske bygder under vann og gjøre reindrift vanskelig. Dette var ikke første gang samiske interesser ble satt til side i møte med storsamfunnets moderniseringsbehov. Denne gangen klarte imidlertid samene å mobilisere støtte i resten av samfunnet, blant annet i miljøbevegelsen. Motstandere av utbyggingen slo leir ved elvebredden. Med fredelige midler ville de hindre at demningen ble bygd. I Oslo satte samer opp telt foran Stortinget, og samiske kvinner okkuperte statsministerens kontor.
Utbyggingsmotstanderne tapte. Et skip med 600 politimenn kom til Alta. I løpet av et døgn var leiren ryddet, og demningsarbeidet kunne begynne. Både hensynet til naturvern, samene og reindrift måtte vike for det offentliges behov for å sikre kraftforsyningen.
Altasaken satte søkelyset på samenes vilkår. I 1980 nedsatte regjeringen Samerettsutvalget. Det skulle undersøke om samene skulle ha et eget folkevalgt organ, og om Grunnloven burde ha en egen bestemmelse om samene. I tråd med utvalgets anbefaling ble Sametinget opprettet i 1987. Sametinget har rett til å behandle: «Alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe» (Sameloven § 2-1). Sametinget skal også konsulteres av andre organer i spørsmål som berører samene, men noen vetorett har Sametinget ikke.
I 1988 endret Stortinget også Grunnloven ved å ta inn følgende: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv» (§ 108). Ingen i Stortinget var uenige i forslaget. Da det første sametingsvalget ble avholdt i 1989, hadde litt mer enn 5000 samer registrert seg som velgere. I 2017 var tallet mer enn tre ganger så høyt.
Samisk identitet under press
Styrkingen av samenes rettigheter var en anerkjennelse av samenes særskilte utfordringer som urfolk. Presset på samisk kultur og levesett har imidlertid ikke blitt borte. Tradisjonelle samiske hensyn må ofte vike i møte med moderniseringsbehov. I tillegg er reguleringen av reindriften en kime til konflikt.
Reindriften ble omorganisert I løpet av 1970- og 1980-årene. Tidligere hadde det vært samene selv som regulerte antallet rein etter hvor store beiteområder de hadde. I 1978 kom det en ny reindriftslov, og den la opp til at ansvaret skulle overføres til staten, ikke til Sametinget slik mange kjempet for. Bare de som hadde en statlig konsesjon, skulle få lov til å ha rein. Målet var å redusere reinflokkene slik at hvert dyr fikk mer beiteareal. Statens argument har vært at antallet rein var for høyt. Fra samisk side er imidlertid problemet heller at beitearealene minsker på grunn av statlige inngrep som industrianlegg og veier. Utbyggingen av moderne infrastruktur har med andre ord ødelagt for reindriften.
I en undersøkelse om samisk språk i 2016 kom det fram at det nå var «økt interesse for å ta språket tilbake». Samtidig ble det ikke lagt skjul på at forvitringen av tradisjonell samisk kultur og identitet fortsatte. Forskerne Paul Pedersen og Asle Høgmo har sett på hvordan dette har gitt seg utslag blant sjøsamer: Alt rundt dem er norsk, ingen ting av den sjøsamiske kulturen er synlig lenger. Folk de intervjuet, sa at de ikke lenger visste hva sjøsamisk kultur innebar. Eksemplet viser at fornorsking og modernitetspress handler om noe langt mer enn bare antallet som snakker samisk.
HUSKER DU?
- Hva var spesielt med ungdomskulturen i 1950-årene?
- Hvordan har de formelle rettighetene til homofile og lesbiske endret seg siden 1950-årene?
- Hva var felles for ungdomsopprøret i Norge og andre land?
- Kan du peke på noen konsekvenser av ungdomsopprøret?
- Hva var bakgrunnen for abortloven i 1978?
- Hva var kvinnekuppet?
- Hva var Oslo-konvensjonen?
- Hvilken betydning fikk Alta-utbyggingen for samenes rettigheter?
- Hva menes med at fornorsking og modernitetspress handler om mer enn samisk språk?
Slutten på Gerhardsen-epoken
Det tok tid før ungdomsopprør, kvinnesak og miljøspørsmål førte til endringer i det politiske landskapet. I de første tiårene etter krigen var den politiske oppslutningen ganske stabil. Partiene hadde lojale velgere, og endringene fra valg til valg var små. Men i 1963 skjedde det noe uventet. Regjeringen Gerhardsen fikk stortingsflertallet mot seg og måtte gå av. Årsaken var en gruveulykke i Kings Bay på Svalbard ett år tidligere. 21 gruvearbeidere døde i en gasseksplosjon. Dette var ikke første gang det hadde skjedd alvorlige ulykker der. I 1952 og 1953 hadde til sammen 43 arbeidere omkommet i gruvene. Da hadde Stortinget pålagt regjeringen å sørge for at tryggheten ble ivaretatt før gruvedriften ble gjenopptatt. Da ulykken rammet på nytt i 1962, forlangte Stortinget en granskning av hva regjeringen hadde gjort. De borgerlige partiene mente regjeringen ikke hadde oppfylt Stortingets pålegg, og stilte et mistillitsforslag. De fikk støtte fra de to representantene fra det lille, nydannede Sosialistisk Folkeparti. Det var nok til at regjeringen mistet flertallet og måtte gå av. John Lyng (1905–1978) fra Høyre dannet en borgerlig mindretallsregjering. Den satt bare en måned før den fikk stortingsflertallet mot seg. Lyng hadde likevel vist at det fantes et alternativ til fortsatt arbeiderpartistyre.
Påskeopprøret
Den som holdt talen for Sosialistisk Folkeparti under Kings Bay-saken, var Finn Gustavsen (1926–2005). Han hadde bakgrunn fra Arbeiderpartiet, men var blitt ekskludert i 1958. Da hadde han og noen andre unge medlemmer protestert mot partiets støtte til NATOs atomvåpenpolitikk. De var imot at NATO hadde atomvåpen, og at de automatisk ville bli brukt hvis et NATO-land ble angrepet med atomvåpen av Sovjetunionen.
Gustavsen og kretsen rundt ham fikk i påskeferien mer enn halvparten av Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å skrive under på protesten. Dette var jevngodt med et opprør mot partiledelsens støtte til NATO. Fordi det var påske og ledelsen var på fjellet, klarte den ikke å stanse underskriftsinnsamlingen. Da ledelsen kom tilbake, ble Finn Gustavsen og de andre som sto bak protesten, ekskludert.
Gustavsen og hans krets svarte med å opprette Sosialistisk Folkeparti. Og i 1961 fikk partiet valgt inn to representanter, og det var som nevnt nok til å hjelpe de borgerlige med å felle regjeringen Gerhardsen. Lenge sto partiets oppslutning på stedet hvil. I 1975 ble det omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV). I de fleste politiske spørsmål lå partiet til venstre for Arbeiderpartiet. SV var mot NATO, og det ville ha en langt sterkere satsing på miljøsaker enn Arbeiderpartiet.
Høyrebølgen
I løpet av 1980-årene økte avstanden mellom høyre- og venstresiden i mange vestlige land. Mye av forklaringen på denne polariseringen var den økonomiske nedgangen som rammet USA og Vest-Europa. Sosialistiske og sosialdemokratiske partier ville at staten skulle gripe inn og skape arbeidsplasser. Høyresiden mente at staten måtte bli mindre slik at markedskreftene kunne få friere spillerom. Den amerikanske presidenten Ronald Reagan (1911–2004) og den britiske statsministeren Margaret Thatcher (1925–2013) var sterke talspersoner for mindre stat og mer marked.
Deres syn fikk også gjennomslag i Norge. Særlig Kåre Willoch (f. 1928), statsminister fra Høyre fra 1981 til 1986, hevdet at staten var en byråkratisk og kostbar bremsekloss for næringslivet. Mens bankene tidligere hadde vært pålagt klare begrensninger i hvem som kunne få lån og hvor mye, ble kredittmarkedet nå liberalisert. At staten ikke lenger skulle styre, var et brudd med Arbeiderpartiets linje. Det ble lettere for private å tilby pleie og omsorgstilbud til eldre og starte sykehus. Motstanderne mente at det betydde at folk med penger ville kjøpe seg ut av helsekøene. Tilhengerne hevdet at køene var et bevis på at det offentlige helsevesenet ikke fungerte godt nok. De endringene som folk flest merket, dreide seg om lukkeloven, som regulerte butikkenes åpningstid, og NRK-monopolet. Begge deler ble avviklet. Butikkene fikk større frihet til å bestemme egne åpningstider. Og plutselig var det mange TV- og radiokanaler å velge i.
FORTID OG FORKLARING - Hvordan forklare høyrebølgen?
Hvordan forklare høyrebølgen?
I Norge blir høyrebølgen ofte knyttet sammen med Kåre Willochs høyreregjering fra 1981 til 1986. Men anklagene om at staten var blitt for stor, og at alle offentlige bestemmelser hindret folk i å bruke evnene sine til å tjene penger, hadde startet flere år tidligere utenfor Norge. I USA hadde økonomen Milton Friedman (1912– 2006) lenge hevdet at en aktiv stat var et hinder og en byrde, løsningen var mindre stat og mer marked. «En stat som legger mer vekt på likhet enn frihet, oppnår ingen av delene», var en av hans læresetninger. Friedmans tanker vant støtte hos den amerikanske presidenten Ronald Reagan (1911–2004) og den britiske statsministeren Margaret Thatcher (1925–2013). Andre politikere i Vesten lot seg inspirere av dem, også norske. Historikeren Berge Furre har forklart høyrebølgen med at velstandsøkningen i etterkrigstiden påvirket folks holdning til staten. Da folk hadde lite penger, var det bred støtte til at staten skulle spille en aktiv rolle i for eksempel boligbygging. Men statlige husbanklån kom med en masse begrensninger på hvor stort og flott det nye huset kunne være. Etter hvert som folk fikk mer penger, vokste behovet for lån uten disse betingelsene. Furres kollega, Francis Sejersted, mente derimot at høyredreiningen var et resultat av at Arbeiderpartiet hadde bevegd seg sterkt mot venstre tidlig i 1970-årene. AP-velgere som var misfornøyd med venstredreiningen, gikk over til å stemme Høyre.
Kilder: Furre, B. (1991). Vårt hundreår. Norsk historie 1905–1990. Det Norske Samlaget. s. 402–404.
Sejersted, F. (2003). Norsk idyll? Pax. S. 130–131.
Hva var det internasjonale idégrunnlaget for høyrebølgen? Hvordan forklarte henholdsvis Furre og Sejersted høyrebølgens gjennombrudd i Norge?
At Arbeiderpartiet tapte overfor Høyre nå, skyldtes ikke bare at nye ideer om stat og marked vant fram, men også at det var blitt færre tradisjonelle industriarbeidsplasser. Det rammet oppslutningen om Arbeiderpartiet. I nye bransjer knyttet til olje- og gassutvinning og informasjonsteknologi sto de borgerlige partiene sterkere enn venstresiden.
Et nytt parti på borgerlig side var Fremskrittspartiet. Det ble opprettet i 1973 som Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, oppkalt etter partistifteren. Som navnet tilsier, var det hovedsakelig opptatt av skattelette. Lignende partier oppsto fra tid til annen i andre europeiske land, men som regel var de rene døgnfluer. Det norske var et unntak. I 1977 endret det navn til Fremskrittspartiet. Partiet har markert seg som tilhenger av en stram innvandringspolitikk.
Høyre- og venstresiden i norsk politikk skiller seg fortsatt fra hverandre i synet på hvilken rolle staten skal spille. Et annet saksfelt som skiller blokkene, er miljø. Selv om partier som SV har vært mer ambisiøse i sine målsettinger enn partiene på høyresiden, ble Miljøpartiet De Grønne stiftet i 1988. Miljøpartiet har blant annet markert seg i lokalpolitikken med en klar vilje til å redusere bilbruken.
Norske nei: EEC, EF og EU
Norge søkte om medlemskap i EEC i 1962, EF i 1972 og EU i 1994. De to siste gangene ble det arrangert folkeavstemninger om medlemskapet, og begge ganger endte det med nei: 53,5 prosent i 1972 og 52,4 prosent i 1994. Det var stort sett de samme gruppene som stemte nei i 1972 og 1994. Folk i de store byene var jevnt over mer positive enn de som bodde langs kysten og i bygdene. Det var flere menn som stemte ja enn kvinner. Nei-andelen var større blant ansatte i stat og kommune enn i det private næringslivet. Av partiene på Stortinget var det bare SV og Senterpartiet som gikk imot medlemskap i 1973. Ved neste avstemning var bildet mer blandet: Høyre var det eneste ja-partiet. AP og FrP var splittet, KrF og SV var imot, men hadde flere ja-folk som medlemmer. Senterpartiet var fortsatt et rent nei-parti.
I forkant av avstemningene var det særlig to spørsmål som dominerte. Det ene dreide seg om råderetten over naturressursene. Hvordan ville EU stille seg til den norske forvaltningen av olje- og gassutvinningen i Nordsjøen? Ville den norske fiskeripolitikken med stramme kvoter kunne fortsette dersom Norge ble medlem? Fra EU kom det signaler om at de ville legge seg på den norske linjen og innføre det samme kvotesystemet, men hvor lang tid ville det ta? Det andre spørsmålet dreide seg om Norge, som et lite land i utkanten av Europa, ville bli hørt i EU. I møte med de store medlemslandenes interesser var frykten utbredt for at norske hensyn og prioriteringer måtte gi tapt. «Det er langt til Oslo, men lengre til Brussel» var et slagord som ble brukt både i 1972 og i 1994. Mange pekte dessuten på at EU hadde et demokratisk underskudd. De folkevalgte EU-parlamentarikerne hadde få muligheter til å påvirke beslutninger fattet av de store landene. Ja-siden pekte på at våre viktigste handelspartnere var i EU. Uten medlemskap var vi i en sårbar posisjon, vi hadde og har fortsatt ikke noen garanti for at synspunktene til et ikke-medlemsland blir tatt hensyn til når politikken som rammer oss, blir utformet.
PERSPEKTIVER - Sosial dumping
Sosial dumping
Et eksempel på hvordan EUs overnasjonale makt kan begrense Norges handlingsrom, er «sosial dumping». I de fattigste EU-landene er lønningene lave, og arbeiderne har begrenset tilgang til sykelønn eller overtid. Fordi de er billige og som følge av EUs frie flyt av arbeidskraft over landegrensene, kan de utkonkurrere hjemlig arbeidskraft i rike land som Norge, der lønnsnivået er høyt: De «dumpes» her. I 2008 fikk Landsorganisasjonen (LO) gjennom et krav om at utenlandske arbeidere ved norske verft skulle ha samme rettigheter som de norske arbeiderne. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) gikk imot, og i årene som fulgte, gikk saken i rettsvesenet. I 2013 ga Høyesterett, Norges øverste rettsinstans, LO medhold. De utenlandske arbeiderne skulle ha samme rettigheter som norske kollegaer. NHO klaget imidlertid saken inn for EUs overvåkingsorgan ESA, og i 2016 vedtok ESA at dommen i Høyesterett brøt med EØS-avtalen, og de utenlandske arbeiderne mistet de nye rettighetene.
Hva er sosial dumping? Hvordan belyser saken om verftsarbeiderne EUs overnasjonale makt?
EØS-avtalen
Nei-et i 1994 endret ikke rammene for den norske politiske kontakten og handelen med EU. I 1992 hadde Norge og de andre EFTA-landene og EU inngått en avtale som åpnet for fri flyt av de fire friheter: varer, tjenester, kapital og arbeidskraft innenfor det som ble kalt Det økonomiske samarbeidsområdet – EØS. Avtalen er dynamisk, det vil si at nye lover som EU vedtar, også må innføres i EØS-området. ESA (EFTA Surveillance Authority) overvåker at landene følger EØS-avtalen.
Anklagene om at EU har et demokratisk underskudd, er blitt gjentatt om EØS-avtalen. Det har vist seg i praksis at Norge har få muligheter til å påvirke de vedtakene EU fatter. Et særlig problem er at EUs organer har fått sterkere overnasjonal makt, det vil si at de kan fatte beslutninger uavhengig av hva de enkelte medlemslandene vil. Ofte har det liten betydning for norsk økonomi eller politikk. Men på andre områder kan disse organene regulere områder som direkte berører Norge uten at vi har noen særlig påvirkningsmulighet.
I EØS-avtalen er det en åpning for at Norge kan reservere seg mot en EU-beslutning. Men usikkerheten om konsekvensene av en norsk reservasjon har hindret norske regjeringer i å ta i bruk reservasjonsretten.
Olje- og gassnasjonen Norge
I 1960-årene begynte utenlandske oljeselskaper å vise interesse for Nordsjøen. I Norge var det knapt noen som trodde at det var olje der. Men lillejulaften 1969 kom det melding om at det var gjort funn. Siden da har Norge vokst til å bli en betydelig leverandør av olje og gass til Europa. Avstanden fra feltene i Nordsjøen til mottakerne er ikke lang. I tillegg er Norge en stabil leverandør. Det er to viktige konkurransefortrinn.
I begynnelsen var det ingen norsk kompetanse til å drive med oljeutvinning. Kunnskapen og utstyret manglet. Bare utenlandske selskaper hadde teknologien og kunnskapen som krevdes for å hente oljen opp. Politikerne var bekymret for at utenlandske aktører ville dominere næringen fullstendig. For å unngå det opprettet Stortinget oljeselskapet Statoil i 1972, og staten har fra begynnelsen av eid størstedelen av selskapets aksjer. For å bygge opp kunnskap i Norge krevde politikerne videre at de utenlandske selskapene som fikk konsesjon, kjøpte varer og tjenester av norske leverandører. På den måten førte oljeutvinningen til en helt ny industrigren på land, leverandørindustrien.
Eksporten av olje og etter hvert gass betydde store overskudd på statsbudsjettet. I 1971 var statens inntekter fra det som i statsbudsjettet er kalt petroleumsvirksomhet, 14 millioner kroner, mens i 2019 var summen rundt 286 milliarder kroner. Det var nesten en femtedel av all verdiskapning i Norge. Samtidig er miljøproblemene knyttet til olje- og gassutvinningen blitt tydeligere. Skal drivhuseffekten begrenses, må bruken av fossil energi begrenses drastisk. Det betyr at norsk petroleumsvirksomhet går en usikker framtid i møte.
Energisektorens dominans innebærer et dilemma. På den ene siden er leverandørindustrien til energiutvinningen i forkant internasjonalt. Utviklingen her skaper arbeidsplasser og inntekter. På den andre siden er norsk økonomi blitt sårbar for svingninger i olje- og gassprisene. Inntektene påvirkes også av endringen i energiforbruket i landene som kjøper norsk olje og gass. EU har besluttet at energiforbruket skal være klimanøytralt i 2050, det betyr mindre behov for norsk gass.
Et forsøk på å redusere sårbarheten og sikre at inntektene også kunne komme framtidige generasjoner til gode, har vært å spare en del av inntektene fra energieksporten. I 1990 besluttet Stortinget at en del av inntektene skulle overføres til et særskilt fond, Det norske oljefondet (fra 2006: Statens pensjonsfond utland). I 2019 er fondet verdens største statseide fond med en markedsverdi på hele 9000 milliarder kroner. Fondet er en buffer for statsfinansene, og det er meningen at inntektene fra fondet skal kompensere for økte pensjonsutgifter og fallende olje- og gassinntekter i framtiden.
Fra svart hav til kvoteregulering
At det fortsatt finnes rike fiskeressurser i norske farvann, er i stor grad resultatet av offentlig regulering. Silda er et godt eksempel. I 1960-årene ble det gitt statlig støtte til å bygge ringnotsnurpere som kunne fange sild i større mengder enn det små båter klarte. Etter hvert var det ikke sild igjen, og da gikk båtene over til å fange lodde utenfor kysten av Finnmark. Utover i 1970-årene forsvant lodda, og båtene måtte gå i opplag.
Myndighetene svarte med en gjennomregulering av fisket. Det ble bestemt hva som skulle tas, hvor store kvotene (omfanget) skulle være, og hvem som skulle få dem. Nettopp kvotefordelingen ble et stridsspørsmål. Her sto kystfiskerne fra Nord-Norge mot de havgående trålerne fra Nordvestlandet. Kystfiskerne mente at trålerne tok opp for mye. I 1975 ble det opprettet trålfrie soner utenfor Nord-Norge. To år seinere ble det bestemt at fiskeflåten måtte tilpasses det minskede ressursgrunnlaget. Det skulle ikke lenger satses på trålere. Likevel var mange fiskeslag i sterk tilbakegang. I 1990 var forekomstene av norskarktisk torsk mindre enn noen gang, den stramme reguleringen til tross. Siden har bestanden økt.
Siden midten av 1970-årene har mulighetene for olje- og gassutvinning i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vært diskutert. Særlig Statoil (nå: Equinor) har argumentert for at nye felt må åpnes for å unngå at energiproduksjonen i Norge faller. Gjør den det, vil det bety mindre oppdrag for leverandørindustrien. Motstanden mot planene kommer fra miljøbevegelsen, fiskerinæringen og de fleste partienes ungdomsorganisasjoner. De har pekt på at boringen vil skje midt i verdens største gyteområde for torsk. Ødelegges det, vil det på nytt kunne føre til svart hav, det vil si at fisken blir borte.
Olje- og energiselskaper, godt støttet av politikere på lokalt og nasjonalt plan, ville at området skulle åpnes for konsekvensutredning for å kartlegge hvor store forekomstene er. Motstanderne mente at det var første skritt på vei mot utvinning. I april 2019 gikk landsstyret i Arbeiderpartiet mot en slik utredning.
Et fargerikt fellesskap
Norge har aldri vært etnisk homogent. Minoriteter som samer, kvener, finner, rom og romani har bodd innenfor dagens Norge i århundrer (se s. 234–235). Utlendinger med ettertraktede kunnskaper ble rekruttert for å skape nye næringer. Gruvedriften på Røros og Kongsberg i tidlig nytid hadde ikke kommet i gang uten tyske spesialister (se s. 219). I begynnelsen av 1900-tallet innvandret et stort antall svensker for å arbeide med jernbaneutbyggingen.
Tidligere tiders innvandrere skiller seg i dag ikke ut fra resten av befolkningen. Etternavn kan tyde på at familien kanskje kom fra Tyskland under hansatiden eller fra Sverige, men siden den gangen er familien blitt så integrert at det ikke er noe som skiller den fra naboene. Noen grupper har beholdt et eget særpreg som kilde til gruppeidentifikasjon. De har fått rettslig status som nasjonale mindretall: romani, romer, kvener, skogfinner og jøder.
Fram til 1960-årene var det flere som dro fra Norge enn som flyttet til. Men i løpet av dette tiåret kom det mange arbeidssøkende fra asiatiske land, særlig Pakistan. Slik var det også i andre vesteuropeiske land. I forbindelse med Norges inntreden i EØS-samarbeidet i 1990-årene har vi også sett en markant økning i arbeidsinnvandringen fra Sverige og østeuropeiske land (jf. s. 558).
NÆRBILDE - Deeyah (f. 1977)
Deeyah (f. 1977)
I de seinere årene har unge nordmenn med innvandrerbakgrunn stått fram og anklaget sitt eget miljø for å tviholde på normer som hindrer integrasjon. En av dem er musikeren og filmskaperen Deeyah (f. 1977). På debutalbumet «I all slags lys» blandet Deeyah jazz og pakistansk musikk. Det andre albumet hun utga, inneholdt hiten «Get off my back», der innholdet er myntet på muslimer som mener at hun oppfører seg skamløst og dermed er uten ære. Under en opptreden ble hun angrepet på scenen. Det fikk henne til å flytte først til London, seinere til USA. Motstanden hun møtte, gjenspeiles i sangene.
Videoen til «What will it be» viser en burkakledd kvinne i en by omgitt av asiatiske kvinner med teip foran munnen. På slutten av videoen tar kvinnene bort teipen, Deeyah kaster burkaen, og vi ser henne i bikini.
I 2013 var hun ferdig med sin første film. Den tok for seg drapet på Banaz, en ung kurdisk kvinne bosatt i London. Hun hadde rømt fra et voldelig ekteskap og funnet en ny kjæreste. Faren, onkelen og fetterne hennes drepte henne. Deeyah har villet bruke filmen for å vise hva æresbegrepet i sin ytterste konsekvens kan føre til, og for å øke bevisstheten hos myndighetene om problemet.
I et intervju sier Deeyah: «Mine meninger og livsvalg sto i strid med de akseptable moralnormene kvinner med min bakgrunn ble tildelt. Jeg vet hvordan det er når folk vil stilne stemmen din.»
Kilde: Khan, D. (2013, 23. jan.). Kampen mot æresdrap. nrk.no. (Nettlenke i kildeliste.)
Utforsk hvordan det har gått med Deeyah i etterkant. Hvilke saker har hun engasjert seg i?
Fra arbeidsinnvandring til innvandringsstopp
De første innvandrerne som kom i 1960-årene, var menn. De fikk jobbene som ikke krevde noen utdanning, og lønna var som regel lav. Ofte var boforholdene elendige. Mange delte rom, og i noen tilfeller ble også sengen delt mellom dem som jobbet dag- og nattskift. Etter hvert som de fikk lagt seg opp litt penger, kjøpte de egen leilighet. Da var det plass til at kone og barn kunne komme og bosette seg.
I begynnelsen av 1970-årene gikk den økonomiske veksten tilbake, og etterspørselen etter arbeidskraft sank. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp. I tillegg til borgere fra andre nordiske land hadde innvandringsstoppen tre unntak: Det ene dreide seg om nær familie til innvandrere som allerede var i landet, det andre var spesialutdannede, og den siste gruppa besto av flyktninger. Internasjonale avtaler forpliktet Norge til å beskytte folk som rømte fra politisk undertrykking eller katastrofer. I 1990-årene kom det mange flyktninger fra Balkan. Etter årtusenskiftet har krigføring i Irak, Afghanistan og Syria drevet mange på flukt, og noen av dem har søkt om asyl i Norge. Sommeren 2015 flyktet tusenvis fra Syria og Irak til Europa. Rundt 31 000 kom til Norge. Året etter var antallet sunket til over 3000. Forklaringen var sterkere grensekontroll i landene mellom oss og krise- og krigsområdene i Midtøsten.
Innvandring og velferdsstaten
Flyktningkrisen sommeren 2015 førte til debatt om hva dette ville si for det norske samfunnet på sikt, ikke minst for velferdsstaten. Regjeringen oppnevnte et utvalg som skulle se ikke bare på kostnadene som mange av politikerne var opptatt av, men også på hva det hadde å si for folks tillit til at staten fortsatt ville kunne yte god velferd til alle (Integrasjon og tillit, 2017). Utvalget slo fast at flyktninger og de som var kommet som et ledd i familiegjenforening, mottok mye økonomisk sosialhjelp, betydelig mer enn majoritetsbefolkningen. Etter hvert som de kom i jobb, sank hjelpen. Likevel var utvalget klar på at høy innvandring belastet velferdsstaten så mye at politikerne etter hvert kan stå overfor valget mellom høyere skatter eller lavere velferd. To utviklingstrekk bidrar til å gjøre valget ekstra vanskelig: olje- og gassinntektene vil høyst sannsynlig falle framover, og antallet eldre vil helt sikkert øke.
HUSKER DU?
- Hva var påskeopprøret?
- Hva menes med høyrebølgen?
- Hvorfor ble det nei til EU?
- Hva går EØS-avtalen ut på?
- Hva kan grunnen være til at vetoretten ikke er blitt brukt?
- Hvilke utfordringer førte olje- og gassfunnene med seg?
- Hvilke endringer har skjedd i fiskeriene?
- Hva var innvandringsstoppen?
- Hvordan kan innvandringen påvirke velferdsstaten?
Sammendrag
Staten spilte en hovedrolle i gjenoppbyggingen etter krigen. Det gjaldt også på det sosiale området, der velferdsordninger gradvis ble innført etter hvert som økonomien bedret seg. Mekanisering av jordbruket og skogsdriften førte til redusert behov for arbeidskraft. Amerikansk populærkultur preget norske ungdommer i 1950-årene. USA var også en viktig inspirasjonskilde for det norske ungdomsopprøret det følgende tiåret. Studenter protesterte mot manglende demokrati. Ellers i samfunnet vokste det fram lokale initiativ og grasrotbevegelser som kjempet for likestilling eller miljøsaker. De etablerte partiene hadde vært lite opptatt av disse spørsmålene. Viktige milepæler i likestillingsarbeidet var loven om selvbestemt abort fra 1978 og innføringen av tvungen kvotering av kvinner i 2003. På miljøområdet skjedde det mange endringer nasjonalt med en naturvernlov fra 1970 og et eget departement to år seinere. De største utfordringene var likevel knyttet til grenseoverskridende forurensninger. «Bærekraftig utvikling» ble brukt av Gro Harlem Brundtland for å beskrive hvordan den økonomiske utviklingen måtte legges om for å unngå miljøødeleggelser. Beslutningen om å demme opp Altaelva møtte motstand, særlig i den samiske befolkningen. Altasaken førte til viktige juridiske endringer for å sette en sluttstrek for statlig norsk diskriminering av samene. I løpet av 1970-årene endret norsk økonomi seg som et resultat av olje- og gassfunn i Nordsjøen. Lønningene i petroleumssektoren la et press på lønningene i resten av industrien. Stortinget besluttet at deler av olje- og gassinntektene skulle settes inn på et eget fond til å dekke framtidige pensjonsutgifter. For å unngå svart hav har staten satt i verk en stram kvoteregulering av fisket. I likhet med andre europeiske land har innvandringen til Norge økt siden 1960-årene. I tillegg til arbeidssøkere mottar Norge flyktninger. Virkningene av den økte flyktningstrømmen for velferdsstaten kom på den politiske dagsordenen i 2015.
DYBDELÆRING
- Utviklingen av velferdsstaten: Skriv et foredragsmanus om utviklingen av velferdsstaten etter 1945.
- Norsk sikkerhetspolitikk: Drøft hvorfor regjeringen innførte selvpålagte restriksjoner da Norge ble med i NATO. Undersøk hvilke som fortsatt gjelder.
- Direktoratene ble opprettet for at fagfolk skulle overta ansvaret for et bestemt saksområde. Sett opp en liste over minst fem direktorater og undersøk når de ble opprettet. Ser du et mønster? Hvordan vil du forklare trenden?
- Kvinner i regjering: Lag en oversikt over kvinneandelen i norske regjeringer siden 1945. Hva slags departementer har ofte hatt kvinnelige ministre?
- Ungdomsopprøret: Lag et foredrag eller en bildefortelling om 1968-opprøret i norsk og internasjonalt perspektiv.
- Oljelandet: Drøft hvilke konsekvenser olje og gass har hatt for norsk økonomi. Gjør deretter rede for begrepet «det grønne skiftet» og reflekter over hva det innebærer for Norge.
- Lange linjer: Lag et foredrag der du tar for deg utviklingen i samepolitikken fra midten av 1850-årene til i dag. Diskuter forhold som har påvirket denne politikken.
- EØS-avtalen: Utforsk de politiske partienes holdning til EØS-avtalen.
- Kildeoppgave: Ta for deg Statistisk årbok for 1970, 1990 og 2013. Hvordan har den nasjonale sammensetningen av innvandringen endret seg? Hvordan vil du forklare disse endringene?
- Lange linjer - utforsk norsk innvandringshistorie:
- Hvilke grupper har preget innvandringen til Norge i ulike historiske epoker?
- Hva var drivkreftene /årsakene til innvandringen i de ulike epokene?
- Lag en presentasjon av overordnede trekk ved norsk innvandringshistorie. (Valgfri presentasjonsform.)
- Oppgjør med fortiden: I 2017 bestemte Stortinget at det skulle opprettes en sannhetskommisjon for å granske fornorskingspolitikken overfor samer og kvener. Utforsk hvorfor kommisjonen ble opprettet, dens mandat, mål, sammensetning og metode. Reflekter over hvilken betydning en slik sannhetskommisjon kan ha for ulike gruppers historiebevissthet.
På læreverkets nettsted finner du flere oppgaver. Enkelte av dem er avgrenset til kapitlet, andre lar deg utforske temaer som går på tvers av læreverkets kapittelinndeling.
KILDER OG LITTERATUR
Bjørklund, I. (1985). Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980. Tromsø: Universitetsforlaget. https://www.nb.no/nbsok/nb/991e1e4084d30f74dc6d7242ddf2a900?index=1#383.
Brundtland, Gro (1987). Vår felles framtid. Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080601018?page=3&searchText=Da%20jeg%20ble.
Eckhoff, Ø. (Grodahl, F.) (1957). Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet. Oslo: Aschehoug. https://www.nb.no/nbsok/nb/72a086c7872e6b164e62c01fae3ff539?lang=no#3.
Furre, B. (1991). Vårt hundreår. Norsk historie 1905–1990. Oslo: Det Norske Samlaget. https://www.nb.no/items/fdea44e067789d585eb0a853715544d4?page=0&searchText=Furre,%20Berge.
Norges offentlige utredninger (NOU) (2016, nr. 18). Hjertespråket. Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning. Nettkilde: https://www.regjeringen.no/contentassets/ad82d773c3094582a2660908b48886d3/no/pdfs/nou201620160018000dddpdfs.pdf.
Norges offentlige utredninger (NOU) (2017, nr. 7). Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning. Nettkilde: https://www.regjeringen.no/contentassets/c072f7f37da747539d2a0b0fef22957f/no/pdfs/nou201720170002000dddpdfs.pdf.
Khan, D. (2013, 23. jan.). Kampen mot æresdrap. Nettkilde:
https://www.nrk.no/ytring/kampen-mot-aeresdrap-1.10881857.
Kolltveit, K. og Ingvild V. T. (2018). De politiske rådgiverne: «unge broilere eller betrodde (fag)medarbeidere?». I Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 34, 2018.
St.meld. nr. 25 (2000–2001). Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg. Det kongelige barne- og familiedepartement. Nettkilde: https://www.regjeringen.no/contentassets/9e533516e64d487d96a710f3821e077c/nn-no/pdfa/stm200020010025000dddpdfa.pdf.
Lie, T. (1996). Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Delvis gjengitt i faksimile og grundig analysert av Jakob Sverdrup i «Inn i storpolitikken». Norsk utenrikspolitikks historie, bind 4. Oslo: Universitetsforlaget.
Pedersen, P. og Høgmo, A (2012). Sápmi slår tilbake. Samiske revitaliserings- og moderniseringsprosesser i siste generasjon. Kárášjohka: ČálliidLágádus.
Ryste, M. (2003). Tittel: Miss Trondheim. Bill.mrk: Kvinnefronten.
Samiske tall forteller 11. (Rapport 2, 2018). Sámi allaskuvla. Guovdageaidnu: https://www.regjeringen.no/contentassets/3c12f54798134847ae0426e7f47bd200/samiske_tall_11_-_norsk_web.pdf.
Seip, A.-L. (1994). Veien til velferdsstaten — Norsk sosialpolitikk 1920–75. Oslo: Gyldendal.
Sejersted, F. (2003). Norsk idyll? Oslo: Pax.